Kampen mot uverdigheten

Det norske debattklimaet er klamt nok som det er. Denne uken ble det enda litt klammere. Et liberalkonservativt ungdomsparti kan altså ikke få lov til å være så frimodig å foreslå kutt i velferdsordninger, med mindre budskapet er filt til av Høyres kommunikasjonsavdeling, slik at ingen kan bli støtt, skriver Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 12. oktober 2020

Pixabay.com/Tumisu

De senere årene synes den norske offentligheten å dreie stadig mer rundt spørsmål om hvordan ulike temaer kan og bør diskuteres, og hvilke holdninger og motiver noen kan tenkes å ha, enn faktisk å diskutere disse temaene. Den siste uken har mange vært opptatt av hvilken form en diskusjon om sykelønnsordningen i hvert fall ikke bør ha dersom vi skulle ha diskutert denne ordningen. Det er bare til å undres over at noen ikke forstår hvor viktig og spennende politikk kan være.

Bakgrunnen for den siste runden med meta-debatt om sykelønn er en facebook-post fra Unge Høyre. Ungdomspartiet har hatt landsmøte, og går, som de har gjort lenge, inn for å kutte i sykelønnen. Nå illustrerte de dette budskapet med et bilde av en person som sitter med beina på bordet og ser på Netflix. Unge Høyre slettet nærmest umiddelbart posten. Men mange mente åpenbart at her hadde ungdommene tabbet seg ut så ettertrykkelig, at en real runde med latterliggjøring og irettesettelser var på sin plass.

Tusen likes for å ta avstand

Vi er vant til at politikere og kommentatorer på venstresiden mener alle forslag om noe annet enn 100 prosent lønn ved sykefravær må ses som et uakseptabelt angrep på utsatte grupper. Og vi må til langt mindre humane samfunn, som Sverige og Tyskland, for å finne slik politikk i virkeligheten. Det er dermed helt som forventet at denne typen forslag sables ned med voldsom ordbruk uansett form. Men nå var det angivelig bildebruken som var det verste. «Dette er så uverdig», twitret kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl, og mottok raskt tusen «likes» for å ta avstand fra uverdigheten til ungdommen på høyresiden.

Men også de voksne i Høyre fant grunn til å reagere på Unge Høyres bildebruk. Stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Nordby Lunde, skrev en post på Facebook for å fortelle at «kampanjen» fra Unge Høyre er uttrykk for et «menneskesyn» hun ikke støtter, angivelig fordi den bidro til «stigmatisering» av folk, og hun delte ut «ukens kaktus» til egen ungdomsorganisasjon. Denne irettesettelsen så ut til å vekke begeistring fra både høyre og venstre i politikken, ut fra kommentarfeltet å dømme. Knapt noen forsvarte Unge Høyre.

Lunde har senere oppdatert posten og moderert kritikken mot UH noe, etter at ungdomspartiet hadde lagt seg paddeflate og beklaget bildebruken. «Unge Høyre, unnskyld» skrev Lunde i den oppdaterte posten. Det virket som det var den harde tonen i den opprinnelige posten hun angret på, uten at det var sagt helt eksplisitt. Lunde understreket også at hun gjerne vil ha debatt om sykelønn, hun vil bare at den debatten skal være «bedre» enn dette.

Mange ser på Netflix

Men hvorfor er egentlig bruken av et bilde av noen som ser på Netflix så uakseptabel, eller «uverdig», at den ikke kan tåles i en politisk debatt om sykelønn? Bilder kan gi ulike mennesker ulike assosiasjoner. Og bilder kan selvsagt brukes på en tendensiøs måte som gjør debatten mer usaklig enn den trenger å være, eller virke krenkende. Men, som Lunde også skrev i sin oppdaterte Facebook-post, mange ser jo gjerne Netflix eller lignende når de er hjemme med sykdom, uten å være helt slått ut.

Og selv tolket i verste mening, som åpenbart er den eneste rimelige tolkningen for mange, kan man fint hevde at dette bildet er saklig og relevant. Det er et ganske vanlig standpunkt på høyresiden, og, i hvert fall inntil for ganske få år siden, også blant sosialdemokrater, at sykelønnsordningen er for generøs. Dette standpunktet er typisk begrunnet med at økonomiske insentiver virker, noe som også har solid forskningsmessig belegg når det gjelder trygdeordninger og sykelønn.

I klartekst innebærer det at noen av de som er borte fra jobb med sykdom som begrunnelse, vil gå på jobb dersom kompensasjonsgraden ved sykefravær er mindre generøs. Disse virkningene kan nyanseres på mange ulike måter, og det kan diskuteres om det er ønskelig, men sammenhengen er godt dokumentert i forskningsstudier, blant annet av effektene i Sverige og Tyskland som har redusert sykelønnen de senere årene. Formålet her er bare slå fast at det ikke er en ondsinnet høyreside-fantasi å tro at slike virkninger er reelle. Det må også være et helt legitimt standpunkt å bare mene at det er rettferdig med en annen byrdefordeling enn at arbeidsgiver og staten, som vil si alle andre enn den enkelte som er borte fra jobb, skal bære hele kostnaden ved sykefravær.

Klamt debattklima

Man kan selvsagt mene at det er galt å ha noe mindre generøst enn 100 prosent kompensasjonsgrad ved sykefravær uansett. Men dersom man mener denne trygdeordningen bør kuttes, er det ikke opplagt hvorfor det er så hårreisende å illustrere dette med et bilde av en person som ser på Netflix. Bildet UH brukte, inneholder ikke noe som skulle tilsi at bestemte grupper burde føle seg spesielt «mistenkeliggjort», hvis det er den tolkningen man vil gå for. Det er et helt generisk bilde av et menneske som gjør noe som er helt vanlig å gjøre når man er hjemme på grunn av sykdom eller noe annet. Hva skulle man heller illustrert det med? Vi vil jo heller ikke ha en sykelønnsordning som bare tillater dem som må ligge under dyna i mørket, å være hjemme.

Høyre har nylig lagt frem sitt åttende statsbudsjett etter snart like mange år i regjering. Det er et budsjett som er så godt som fritt for kutt i velferdsordninger, og bidrar til at Norge vil fortsette å ha verdens største offentlige sektor målt som andel av BNP. Høyre-politikere som ønsker seg en «bedre» debatt om velferdsstatens størrelse og innretning, burde ha andre ting å bekymre seg for Unge Høyres bildebruk.

Innlegget var publisert i Minerva 10. oktober 2020.