Blå likestilling og fedrekvoten
Mathilde Fasting skriver om boken Fedrekvoten – og den farsvennlige velferdsstaten: Bidragene i boken er utelukkende positive til fedrekvoten. Det er en intens jakt på kausalitet. Man forsøker å finne at fedrekvoten er direkte knyttet til ulike positive konsekvenser. Men siden denne kausaliteten er vanskelig å finne, tas det mange forbehold. Det skinner gjennom at boken har et klart politisk budskap: Ikke fjern fedrekvoten.
Publisert: 7. oktober 2013
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Boken Fedrekvoten – og den farsvennlige velferdsstaten markerer 20-årsjubileet for innføringen av fedrekvoten. Jeg håper at det ikke blir nødvendig med et 30-årsjubileum, men det gjør de 18 sosiologene som har bidratt til boken.
Fedrekvoten – og den farsvennlige velferdsstaten
Berit Brandt og Elin Kvande (red.)
Universitetsforlaget, 2013
Forskernes største bekymring er den blå-blå regjeringen vi nå får. De kan ta det med ro. Samarbeidsavtalen de fire borgerlige partiene har blitt enig om tar utgangspunkt i den familievennlige politikken til KrF. Kvoten går ned fra 14 til 10 uker, og «det åpnes for en tillitsbasert unntaksordning etter objektive kriterier”. Det gir ifølge KrF mer valgfrihet til familiene, samtidig som far beholder en (fremdeles) romslig kvote.
Boken er redigert av Berit Brandt, professor i sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, og Elin Kvande, professor i sosiologi ved Institutt for samfunnsforskning. Bidragene i boken er utelukkende positive til fedrekvoten. Det er en intens jakt på kausalitet, det vil si sammenheng mellom årsak og virkning. Man forsøker å finne at fedrekvoten er direkte knyttet til ulike positive konsekvenser, som at barnet får to likestilte foreldre, far tar mer omsorgsansvar, far får bedre kontakt med barnet, eller at familier som tar ut kvote får flere barn. Men siden denne kausaliteten er vanskelig å finne, tas det mange forbehold. Det skinner gjennom at boken har et klart politisk budskap: Ikke fjern fedrekvoten.
Fedrekvoten kan ikke overføres til mor. Derfor er det ikke overraskende at forskerne har funnet ut at fedrekvoten virker, ved at når kvoten øker, følger far opp og tar ut sin del av permisjonen. Fra 2005 til 2013 har kvoten økt fra fem til 14 uker, og i dag tar ni av ti fedre ut hele eller deler av kvoten. En av forskerne skriver at fedrekvoten er en premieringsordning, ikke en tvangsordning, i boken omtalt som ”kjærlig tvang”. Det kan diskuteres. Fedrekvoten bortfaller dersom far ikke tar den ut.
Fedrekvote-motstandernes argumenter, som den økte valgfrihet familiene har uten en egen fedrekvote, blir ikke tillagt mye vekt. I stedet ser man på resultatene og mener de viser at valgfrihet gir uheldige resultater. Dette gjelder særlig i kapitlet om Danmark. I Danmark har far bare to øremerkede uker foreldrepermisjon. Av de 32 ukene foreldrene fritt kan dele, tok danske fedre kun ut 7,7 prosent, eller circa to og en halv uke, langt under de 14 ukene norske fedre tar. Island er forbildet. Her er det lik deling av permisjonen, og det til og med foreslått og gjennomført av en blå regjering.
Fedrekvoten er i dag 14 uker; 14 uker som ifølge fedrekvoteforskerne ”forandrer alt”, bortsett fra likestillingen i arbeidslivet. Den eksplisitte målsettingen i 1993 var å ta i bruk et kraftig politisk verktøy for å styrke relasjonen mellom far og barn. I tillegg var intensjonen å bidra til økt likestilling i arbeidslivet og i omsorgsarbeidet hjemme. Boken dokumenterer særlig det andre, far bidrar mer hjemme. Likevel er det et paradoks for forskerne at ikke vi har sett større effekter på likestillingen i arbeidslivet. Kun ett kapittel, som handler om karrierefedres uttak av kvote, tar for seg dette eksplisitt. Fedrene gjør karriere uansett, og mange av dem tar ut mindre enn de 14 ukene eller tar ut kvoten fleksibelt (over tid).
Mesteparten av boken handler om hvordan far opparbeider omsorgskompetanse. Svaret forskerne gir er entydig. Far må være hjemme i minst 14 uker, og han må være alene hjemme.
Egentlig burde mor kvoteres ut i arbeidslivet mens far tar fedrekvoten. Helst burde mor ikke vise seg hjemme i hele denne perioden, slik at far virkelig fikk en forståelse for helheten i omsorgsarbeidet. For som forskerne skriver: ”Det er stor forskjell på å ha eneansvaret for omsorgen og dele det med mor, enten helt eller delvis. Når mor er hjemme samtidig, åpner det ikke i samme grad for å utvikle en felles forståelse for hva arbeidsoppgavene i hjemmet går ut på.”
At det handler om lik belastning, i betydningen at far skal lære omsorgsoppgavene og ha ansvar for dem på alvor, kommer frem i alle kapitlene som handler om fars fleksible uttak og hva forskerne mener er den beste bruken av kvoten. Forskerne mener nemlig at fleksibiliteten som er innebygget i fedrekvoten stiller fedrene overfor vanskelig valg, i stedet for å være en positiv mulighet. De skriver at det blir vanskelig for far å velge, og at han ikke opparbeider det forskerne kaller relasjonskompetanse. Far må ha 100 prosent tilstedeværelse, alene med barnet, for å lære hvordan det er å være far. Derfor må kvoten tas ut samlet og med 100 prosent. Det blir i mine øyne å gå for langt. Fedrene må kunne ha mulighet til å innrette sin bruk av foreldrepermisjonen slik det passer dem, selv om det krever at de setter seg inn i regelverket og må velge sitt opplegg for permisjon.
Etter valget har det dukket opp en ny betegnelse, både på seminarer og i sosiale medier: Blålikestilling. Det er mange på rødgrønn side som lurer på hva det egentlig er. Som på mange andre politiske områder, handler det mer om virkemidler og om vektlegging av ulike mål, enn om et generelt ønske om likestilling. Skal familien få bestemme mer selv, skal hensynet til barnet veie tyngre enn likestillingen mellom foreldrene, og hva skal staten tilby og betale for?
Vi har kvote for far i dag og et gitt antall foreldrepermisjonsuker, men skal man først regulere med kvoter, subsidiere barnehager og ha en konsistent familiepolitikk, er det to ”dyre” problemer som melder seg. Far har ikke selvstendig opptjeningsrett til fedrekvote. Det koster over én milliard kroner å gi ham det. Dessuten må tiden fra permisjonsslutt til barnehageplass dekkes. Den kan faktisk bli lenger enn selve permisjonstiden. Om far velger å ikke ta ut kvoten, betyr det i praksis at permisjonstiden forkortes, og at familien må finne andre omsorgsløsninger etter at de 32 ukene etter fødsel er brukt opp. Da er barnet godt under ett år.
Hvor lang tid det tar til barnet får rett til barnehageplass, avhenger av når på året barnet er født. Er det født før 1.9., blir ukene i omsorgsvakuum 20 uker. Er de derimot født etter 1.9., kan omsorgsgapet bli over 60 uker. Tar far ut kvote, er 14 uker av omsorgsgapet dekket. Å tilby løpende opptak i barnehage eller flere årlige opptak koster også penger. Ifølge barnehage.no mangler det over 30 000 barnehageplasser for å få det til, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen uttaler til samme nettsted at det totale beløpet trolig vil komme på mellom fire og fem milliarder kroner.
Hvordan løser man omsorgsgapet, og kan vi kreve en politisk løsning? Hvem tar ut ulønnet permisjon? Hvem går over til deltid for å få kabalen til å gå opp? Vi vet at svaret er mor, og at det er hun som nedprioriterer yrkeskarrieren når barna er små. Det er både praktiske og økonomiske årsaker til dette. Den som trapper ned har lavere ambisjoner om lønn eller er i arbeid med lavere lønn, og siden ikke alle barn begynner i barnehage med en gang permisjonstiden er over, må foreldrene finne praktiske løsninger.
Alle som får barn vet at det handler om å prioritere hvordan man bruker døgnets 24 timer, og hvordan man løser praktiske omsorgsoppgaver. Staten kan hjelpe til med mye, men ikke med alt. Det er særlig de tre første årene som er utfordrende. Etter treårsdagen går de fleste i barnehage. Siden alternative omsorgsmuligheter utover barnehage omtrent ikke eksisterer lengre, er det kanskje en idé å se på rimeligere alternativer for små barn, som dagmammaer som arbeider hvitt eller barneparker med kortere åpningstider.
Uansett er det nå en pause fra den rødgrønne kvoteiveren. #blålikestilling handler om å tilrettelegge for valgfrihet. Jeg håper politikerne fremover gjør alvor av det gamle borgerlige slagordet: Grenser for politikk.
Innlegget er publisert hos Minerva 7.10.13.