Finanspolitikk

Nei, eldrebølgen og kostnadene som følger med den, kan ikke avblåses.

Nye tiltak for at folk skal stå lenger i jobb bør være en del av løsningen på den økte forsørgerbyrden, skriver Mathilde Fasting og Steinar Juel.

Mathilde Fasting

Steinar Juel

Publisert: 9. september 2018

Redaktøren av Fagbladet Samfunn Økonomi, Bjarne Jensen, mener i et oppslag i BT 30. august at eldrebølgen kan avblåses. Premissene han legger til grunn er at andelen barn og unge i befolkningen synker, og dermed også kostnader til utdanning, samtidig som eldre får flere friske leveår.

I intervjuet i BT legger Jensen til grunn at pensjonistene i stat og kommune for en stor del allerede har betalt for pensjonene sine. Vi mener at han tar feil. Det vil bli flere eldre, og det vil få betydning for de offentlige budsjettene. Fordi det blir flere eldre i forhold til de i yrkesaktiv alder, og fordi oljeinntektene antas å flate ut, vil de statlige utgiftene øke mer enn inntektene, noe som over tid fører til en underdekning av utgiftene på statsbudsjettet, om vi ikke tar grep.

Bjarne Jensens konklusjoner om at forsørgerbyrden ikke vil øke, hviler på tre påstander. Den første er at relativt flere eldre vil motvirkes av at det blir færre yngre som skal forsørges. Den andre er at gjennomsnittlig pensjonsalder trolig vil øke når forventet levealder øker, og den tredje er at analysen i Perspektivmeldingen 2017 er feil når det gjelder netto overføringer pr. person i ulike aldre.

Den første påstanden er feil. De nyeste analysene av demografisk utvikling fra SSB fra juni i år viser at andelen under 20 år vil være ganske stabil frem mot 2100, mens andelen som vil være over 67 år vil øke markert. Det var også hovedbildet i SSBs befolkningsfremskrivning fra 2016, som Perspektivmeldingen bygde på, bortsett fra at andelen eldre nå er ytterligere oppjustert.

Den andre påstanden har som premiss at pensjonsalderen må øke i takt med forventet levealder. De siste årenes gradvise oppgang i effektiv pensjonsalder må sees i sammenheng med pensjonsreformen, som gjør at en får høyere årlig pensjon jo senere en tar ut pensjonen. Dette skyldes pensjonsreformen i privat sektor, mens dette først fra nå av vil gjelde for offentlig sektor.

I Perspektivmeldingen er det i basisalternativet forutsatt at tendensen til økning i effektiv pensjonsalder fortsetter, og det er således tatt hensyn til at pensjonsalderen trolig vil stige noe når forventet levealder øker, basert på effektene av det pensjonssystemet vi nå har fått på plass. Det kan godt være at den effektive pensjonsalderen bør øke mer enn dette, men det krever politiske vedtak.

I Perspektivmeldingen er det også bygd inn at vi ikke bare lever lenger, men at vi også får flere friske leveår. Når forventet levealder stiger med fem år, antas det at antallet friske leveår øker med tre år. Men effekten av økt levealder er ikke klar. Hvis antallet friske år øker mer enn antallet leveår, vil det bedre offentlige finanser – forutsatt at pensjonsalderen også går opp.

Dersom antall leveår og antall friske år øker likt, er det usikkert hvordan det vil slå ut, mens dersom folk lever lenger med sykdommer, vil kostnadene øke. Uansett vil kvalitetsøkninger og økningen i antall eldre føre til økte kostnader innen helse og omsorg.

Til sist er tolkningen av netto overføringer som presenteres i Fagbladet av Jan Mønnesland, og som benyttes i intervjuet med Jensen, feil. Han benytter et øyeblikksbilde fra 2010, da gruppen eldre var relativt liten sammenlignet med gruppen yrkesaktive. På basis av det trekker han en generell konklusjon om at kostandene ikke vil øke. Men slik blir det ikke fremover, nå som gruppen eldre øker.

Når en som blir født i dag har en forventet levealder på cirka 80 år, vil vedkommende yte for lite inn til å dekke de forventede kostnadene en som ung og gammel påfører statsbudsjettet gjennom ulike velferdsordninger. Dette går bra for offentlige budsjetter i sum så lenge det er relativ få i eldregruppen, som var tilfellet i 2010, mens det forventede «underskuddet» på individnivå vil bidra til budsjettunderskudd på makronivå nå som gruppen eldre gradvis vokser.

Vi mener likevel at det er fint at Fagbladets skribenter og redaktør Bjarne Jensen mener at vi kan legge til grunn at pensjonsalderen vil stige parallelt med forventet levealder. Nye tiltak for at folk skal stå lenger i jobb bør være en del av løsningen på den økte forsørgerbyrden.

Flere friske eldre er positivt, men kostnader til pensjoner og til helse- og omsorgstjenester vil gå opp. Vi står derfor fast ved de forslagene vi presenterte i «Har vi råd til fremtiden?» hvor særlig økning av arbeidstilbudet er viktig. Pensjonsreformene er et viktig skritt på veien.

Artikkelen er på trykk i Bergens Tidende 7.9.18. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/eldrebolgen-okt-forsorgelsesbyrde-kan-ikke-trylles-bort

Publisert: 24. august 2022