Har vi råd til fremtidens velferd?
Det neste tiåret vil statsbudsjettet fortsette å gå med overskudd. Vi har med andre ord stor handlefrihet nå, som kan brukes til å forberede oss på fremtiden. En av de viktigste politiske debattene vi skal ha fremover, bør derfor dreie seg om hva vi kan gjøre nå som gjør oss bedre rustet til å bevare en god velferdsstat, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 28. august 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita
I forbindelse med Arendalsuka ble det arrangert en debatt med lederne i de åtte ungdomspartiene. Alle var opptatt av å diskutere hvordan vi skal greie å finansiere fremtidens velferdsstat. De har ulike forslag til løsninger, men de har en felles bekymring: Den demografiske utviklingen, med relativt sett flere eldre og færre yrkesaktive, vil gjøre det vanskeligere å finansiere velferdsstaten i fremtiden. Så hva gjør vi da?
Utgangspunktet for bekymringen står å lese i Stoltenberg II-regjeringens perspektivmelding. Dersom vi ikke gjør noe og heller ikke utvikler velferdsstaten videre, vil vi få et underskudd på statsbudsjettet i 2060 på seks prosent av fastlands-BNP. Dersom vi lar velferdsstaten fortsette å utvikle seg slik den har gjort til nå, hvilket er mer sannsynlig, kan underskuddet bli godt over 20 prosent.
Det er ikke sikkert det går sånn. Ingen kan spå 100 prosent sikkert om fremtiden. Men dette er altså den beste prognosen Stoltenberg II-regjeringen, Stortinget og Statistisk sentralbyrå har å by på.
Det neste tiåret vil statsbudsjettet fortsette å gå med overskudd. Vi har med andre ord stor handlefrihet nå, som kan brukes til å forberede oss på fremtiden. En av de viktigste politiske debattene vi skal ha fremover, bør derfor dreie seg om hva vi kan gjøre nå som gjør oss bedre rustet til å bevare en god velferdsstat også når dagens ungdomspolitikere blir pensjonister.
Her er noen muligheter:
- Vi kan gå inn for en mindre velferdsstat og privatisering av velferden. Det er det ingen partier som gjør (kanskje unntatt MDG), så det er ikke sannsynlig – men det er mulig. Det er lettere å finansiere en mindre velferdsstat, og siden den private velstanden vil fortsette å øke, blir det mulig for folk å kjøpe flere velferdstjenester privat.
- Vi kan også justere og differensiere velferdsordningene mer. Sykelønnsordningen, for eksempel, kan strammes inn, kontantstøtten kan fjernes, og det kan innføres flere egenandeler eller forsikringsbaserte ordninger. En pensjonsreform i offentlig sektor vil også hjelpe.
- Vi kan arbeide mer, siden det er arbeidet som finansierer velferden. I Norge er det mange som arbeider, men vi arbeider stadig færre timer, og derfor går den totale arbeidsinnsatsen ned. Hvis vi arbeidet like mye som de gjør i f.eks. Island eller Sverige, ville det hjelpe litt. Men vi må arbeide enda mer, hvis vi skal ha råd til bedre velferdstjenester enn vi har i dag. Reformer, som gjør det mer lønnsomt å arbeide lenger eller mer, kan derfor bli nødvendig.
- Vi kan øke den økonomiske veksten, slik at det blir mer å fordele til velferd siden. I så fall må rammebetingelsene for verdiskaping være så gode og konkurransedyktige at flere bedrifter vil være i Norge og investere mer. En mulighet er å bruke det handlingsrommet vi har nå, til å gi skattelettelser til bedriftene, slik at de kan være med å skape større økonomiske verdier enn vi ellers ville fått.
- Når finansieringsproblemene blir større, kan vi også øke skattene. Noen mener at økte skatter kan løse hele problemet, men det er utenkelig. Da må skattene være så høye at de vil virke mot sin hensikt. Men skatter kan være med å løse en del av problemet, og da er det viktig at vi tenker kreativt om skatt, siden skatter virker forskjellig. Økt skatt på bedrifter og arbeid virker ikke så fornuftig, men økt skatt på forbruk og miljøskadelig adferd kan bli nødvendig.
- Vi kan bli mer produktive, og historisk er det også det som har skjedd. Spesielt privat sektor har opplevd sterk produktivitetsvekst. Økende produktivitet også i offentlig sektor vil kunne gi store gevinster. Det er bl.a. dette Produktivitetskommisjonen skal studere.
Forskjellen mellom de politiske partiene i Norge er ikke stor. Alle lover en større og dyrere velferdsstat, men det er en viss uenighet om hvordan den best kan finansieres.
Partiene fortjener å bli utfordret på sitt syn på arbeid, for her er det mye dobbeltkommunikasjon. Mange snakker om at det er positivt at vi velger å arbeide mindre, enten det er KrF som vil ha kontantstøtte eller SV som vil ha sekstimersdag – mens løftene om stadig mer offentlig velferd betyr at vi må arbeide mer. Så hvordan henger denne politikken sammen?
Høyresiden fortjener å bli utfordret på sitt syn på skatt. Mange deler høyresidens syn på at skattelettelser kan fremme verdiskaping og vekst og dermed gi oss mer å fordele – men hva med skatter som kan bidra til å vri forbruk og investeringer bort fra eiendom og over i en grønnere og mer verdiskapende retning?
Venstresiden fortjener også å bli utfordret på sitt syn på skatt. Alle er enig i at skatter gir staten inntekter og bidrar til fordeling, men hvordan vil venstresiden skape bedre rammevilkår for norsk næringsliv som kan fremme veksten i Norge? Og hvordan kan særlig SV hevde at det er mulig å finansiere den fremtidens velferdsstat bare med økt skatt?
Beregningene i perspektivmeldingen bygger på tall fra 2011. Nye beregninger, som tar opp i seg den utviklingen som har skjedd siden, vil gi litt andre resultater.
Den store utfordringen ligger likevel fast: Hvis velferdsstaten fortsetter å utvikle seg slik den har gjort til nå, blir den veldig dyr og vanskelig å finansiere.
Det bør diskuteres også av andre enn de unge.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 28.8.14. Se også:
Har vi råd til fremtiden? – Perspektivmeldingens utfordringer
Velferdsstaten er ikke bærekraftig. Det blir færre yrkesaktive til å finansiere den, samtidig som det blir flere eldre og større krav til kvalitet. Vi reddes ikke av oljepengene. Det betyr at vi har store utfordringer fremover.
Denne pamfletten tar opp de viktigste utfordringene og peker på en rekke mulige tiltak som kan bidra til god velferd, sunne statsfinanser og et produktivt arbeidsliv også i fremtiden.
Pamfletten kan leses av alle samfunnsinteresserte, gjerne også av unge mennesker uten forkunnskaper i økonomi. Målet er å bidra til debatt om viktige politiske veivalg.
Last ned eller bestill pamfletten her.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
