Grafene MDG ikke vil se
Det er på tide å utfordre MDG på hvor de vil ta pengene fra og at de forteller hva konsekvensene av partiets politikk blir for den enkeltes levestandard. Vil de ha A, må de si B, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.
Publisert: 26. august 2015
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Jeg har skrevet det før, og jeg gjentar det nå: MDGs kinderegg for den norske befolkningen er urealistisk. De vil at vi i fremtiden kan vi ha sekstimersdag og samme velferd som i dag, ved at vi betaler bare litt mer skatt. Samtidig skal vi kutte ut oljen. Hva det inntektsbortfallet betyr for statsbudsjettet, for arbeidsledigheten og for levestandarden, kan MDG ikke svare på.
Jeg kan oppklare noe, slik jeg også gjorde det i Har vi råd til fremtiden?
Grunnlaget for Perspektivmeldingen fra 2013 var SSB-forskerne Erling Holmøy og Birger Strøms fremskrivninger av skatteinntekter og arbeidsinnsats. Alt så vel og bra ut, bortsett fra forutsetningen om lik kvalitet i velferdstjenestene i 2060 som i dag, og antagelsen om at arbeidsinnsatsen skulle fryses fast på 2011-nivå.
Samme hvordan vi vrir og vender på det: Med eldre befolkning, økt velstand og mer fritid, vil vi etterspørre helse- og omsorgstjenester, og især pleie og omsorg.
Samlet sysselsetting i helse og omsorg utgjør 11 prosent av alle sysselsatte i Norge dag. Legger vi inn, som SSB har gjort, noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover, med én prosent vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe i denne sektoren i fremtiden. Som SSB skriver: «Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helse- tjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag.»
Det er ikke snakk om noen 6-timersdag for ansatte i helse og omsorg. Her er det arbeidstidsorganisering som er nøkkelen, ikke arbeidstidsforkortelser. Færre arbeidstimer innebærer flere skift. Pasientene må ha pleie og omsorg 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Med SSBs fremskrivninger av arbeidskraftbehovet i helse og omsorg i fremtiden, sprenger flere skift i helse og omsorg grafen.
SSB har også regnet på hva som skjer når vi både reduserer arbeidstiden og øker kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Konsekvensene for de offentlige budsjettene blir enorme. SSB-forskerne Holmøy og Strøm beregner at vi frem mot 2060 får et underskudd per år på 23,8 prosent av Fastlands-BNP.
Som kollega Villeman Vinje og jeg skrev i Aftenposten i fjor:
«For å sette det i perspektiv – dagens offentlige sektor og velferdsordninger legger beslag på ca. 45 % av den årlige verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Holmøy og Strøm anslår at dersom dette underskuddet skal dekkes inn ved økt skatt på husholdningene, vil den brede gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningene (som også inkluderer arbeidsgiveravgiften) måtte mer enn dobles etter 2025, til 63 prosent. Holmøy og Strøm har da forutsatt at handlingsregelen følges og beskatningen av husholdningene først reduseres med nær 20 prosent, fra 37 til 30 prosent. Hvis man ikke først reduserer skattenivået, men beholder dagens nivå i overskuddsperioden vi er inne i, vil det gjennomsnittlige skattenivået nå 70 prosent i 2060.» Dette er basert på statiske modeller, hvor det ikke er innarbeidet at økt skattesats i det omfanget som her skisserer betydelig vil redusere incentivet til å arbeide og skape bedrifter. Innarbeides realistiske forutsetninger i skatteberegningene, vil det gi klart høyere skatter enn her skissert av SSB. Økte skatter er ingen hovedløsning på de utfordringer velferdsstaten står overfor.
MDGs argument er at privat forbruk vokser så mye at det er mye å ta av, og forbruket må ifølge dem uansett reduseres. Det betyr i klartekst redusert levestandard. Men ser man nærmere på tallene fra SSB, der arbeidstiden går ned og offentlig kvalitetsvekst fortsetter, viser de at vi får en privat vekst i konsumet per innbygger frem til 2030, men at vi etter det får en reduksjon. I dialog med Holmøy har han også sagt at det antas at økte kostnader til pleie og omsorg reelt vil bli finansiert fra økninger i levestandard, siden behovet vil melde seg.
Det er på tide å utfordre MDG på hvor de vil ta pengene fra og at de forteller hva konsekvensene av partiets politikk blir for den enkeltes levestandard. Vil de ha A, må de si B.
Artikkelen er publisert på Fastings blogg 26.8.15. Se også:
Har vi råd til fremtiden? – Perspektivmeldingens utfordringer
Velferdsstaten er ikke bærekraftig. Det blir færre yrkesaktive til å finansiere den, samtidig som det blir flere eldre og større krav til kvalitet. Vi reddes ikke av oljepengene. Det betyr at vi har store utfordringer fremover.
Denne pamfletten tar opp de viktigste utfordringene og peker på en rekke mulige tiltak som kan bidra til god velferd, sunne statsfinanser og et produktivt arbeidsliv også i fremtiden.
Pamfletten kan leses av alle samfunnsinteresserte, gjerne også av unge mennesker uten forkunnskaper i økonomi. Målet er å bidra til debatt om viktige politiske veivalg.
Bestill boken eller last ned pdf-versjonen av boken her: Har vi råd til fremtiden
Relatert
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Politikk uten perspektiver
Den norske syke
Fri oss fra fritiden
MDG har falt i «Frp-fellen»
