Sykelønnen bør reduseres
Det er bare et tidsspørsmål før kutt i sykelønnen blir vedtatt. Hvem som sitter med regjeringsmakten da, er underordnet, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagens Næringsliv.
Publisert: 1. mars 2013
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita
Det er tre årsaker til at sykelønnen bør reduseres:
1) Det vil utvilsomt få ned sykefraværet og spare det offentlige og arbeidsgiverne for store utgifter.
2) Det er rimelig at det er en egenandel ved sykefravær. Vi har egenandel på andre velferdstjenester uten at det ”bryter med den norske modellen.” En reduksjon i sykelønnen bør kombineres med lavere inntektskatt for vanlige folk.
3) Kutt i sykelønnen, til 70 % slik Civita har foreslått, vil være en effektiv reform – vi vet at den vil virke.
Selv om ingen av partiene på Stortinget vil kutte i sykelønnen, har det igjen blusset opp en debatt. Den dreier som detaljer i de ulike partiene synspunkter. Uenigheten har blitt så liten at Anniken Huitfeldt har funnet på et nytt triks. Hun kritiserer bl.a. Høyre for at det ikke sier at det ikke vil kutte i sykelønnen. Dette er lite fruktbart. Politiske debatter må dreie seg om hva partiene sier de vil gjøre – ikke alt annet.
Debatten er likevel ikke endelig avsluttet før partiene har vedtatt sine programmer for neste stortingsperiode. Derfor er det interessant at Michael Tetzschner (H) har åpnet for at sykelønnen må reduseres noe. Det er tvilsomt om han får resten av Høyre med seg, men det er selvsagt lov å håpe. Enkelte, særlig i kommentatorkorpset, kritiserer de borgerlig for å være lite taktiske i formueskattdebatten, og forslaget om kutt i sykelønn er visstnok enda verre. Og selvsagt må politikere tenke en smule taktisk. Men taktikkeriet forholder seg ofte bare til en dimensjon ved den norske væremåten: Norge er grunnleggende egalitært, og velferdsordningene har stor oppslutning. Derfor skriver Erna Solberg bøker som ”Mennesker – ikke milliarder”
Men samtidig har folk flest i Norge også andre verdier: Nordmenn er arbeidsvillige haugianere som er opptatt av å klare seg selv innenfor familien og sivilsamfunnets rammer. Vi vet at arbeidet skaper grunnlaget for velferden – ikke motsatt. Det er banalt, men må likevel sies i et land hvor LO-lederen, ifølge Aftenposten, kaller sykelønnsordningen for «bærebjelken i velferdsstaten og i norsk arbeidsliv». En undersøkelse som Norstat utførte på oppdrag for Minerva, viser at nesten 50 % er positive til en reduksjon i sykelønnen til 75 %, hvis besparelsen brukes til reduksjon i inntektskatten til de med vanlige inntekter. Jeg tror undersøkelsen viser at folk forstår hvorfor velferdsstaten ikke bør være for raus.
Det er rimelig at vi kutter i sykelønnen. Ofte fremstilles kuttforslag som mistillit til den syke, men ingen snakker om at arbeidsledighetstrygd, som er på omkring 2/3 av opprinnelig lønn, uttrykker mistillit til arbeidsledige. Tilliten til syke kan tvert om økes gjennom en reduksjon av sykelønnen. De som er igjen på jobb – og kanskje må ta i et ekstra tak – vil ha mindre grunn til å mistenke den syke for juks, hvis den syke må ta en del av regningen. En innvending kan være at det er urimelig at den syke skal straffes med redusert lønn, men er det riktig å skyve hele regningen over på fellesskapet? Det at vi har egenandeler på for eksempel legetjenester, er utrykk for en moderat politikk hvor hensyn blir veiet mot hverandre. Retten til legehjelp er viktig, men tjenesten trenger finansiering, og vi må unngå for mye misbruk. Sykelønnsordningen er i dag ikke balansert utformet. Retten til lønn under sykdom vektlegges så sterkt at vi ikke aksepterer noen form for egenandeler for å hindre overforbruk.
En innvending mot kutt i sykelønnen er at IA-avtalen virker, og at sykefraværet har gått noe ned noe i det siste. Men sykefraværet er fortsatt høyt, og vi vet at det høye fraværet også bidrar til at mange blir uføretrygdet. Dessuten vet vi at presset på offentlige utgifter vil tilta i årene fremover. Kutt i sykelønnen vil være en så enkel reform at det knapt kan kalles en reform. Vi vet at andre reformer som skal effektivisere offentlig sektor, er uhyre kompliserte. Hvorvidt det ender opp med besparelser for det offentlige er høyst uklart. Kuttes det i sykelønnen, vil man faktisk ha råd til de skatteletter for vanlige folk som man etterlyser i de borgerlige partienes programmer.
Jeg vil påstå at det bare er et tidsspørsmål før en reduksjon av sykelønnen blir vedtatt. Hvem som sitter med regjeringsmakten er underordnet. Men hvis Arbeiderpartiet er så kraftig i mot kutt, bør de gå ut og garantere at de vil øke den til 100 % igjen – hvis en annen regjering, mot formodning, kutter – når de en gang i fremtiden igjen får flertall.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv fredag 1. mars 2013