Omsorg, eldre, lege, hender — iStockphoto.com

Snøballeffekten

Når ytre venstre jakter på alt som ikke representerer «demokratisk styring», kan det tyde på at ideelle velferdsleverandører er de neste på listen.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 18. februar 2022

Ytre venstre, herunder Rødt og SV, har vind i seilene. En av de to partienes fremste fanesaker har i lang tid vært kampen mot kommersielle velferdstilbydere. Politikken til de to partiene kan enkelt og presist summeres opp med at de ønsker et totalforbud mot alle former for fortjeneste i offentlig (del)finansierte velferdstjenester.

Tankegangen baserer seg på en ide om at private aktører som oppnår fortjeneste på å levere velferdstjenester, uansett hvor liten eller stor fortjeneste det dreier seg om, ikke er bra. Det er rett og slett galt.

En konsekvens av en slik tankegang er at det som er galt, etter hvert vil omfatte mer. Kravet om et totalforbud mot fortjeneste i velferden, blir kun begrunnet med at fortjeneste er galt, uten at det fremvises belegg for hvorfor det er galt. Det henvises riktig nok til at penger som er bevilget til barnehager, skal gå til barnehager, at penger som er bevilget til eldreomsorg, skal gå til eldreomsorg og så videre, men dette gir liten mening uten å vurdere konsekvensene av ikke å tillate kommersielle velferdstilbydere.

Hva som konkret er galt, er med andre ord ikke særlig lett å forstå.

Denne utviklingen fører fort til det som på engelsk kalles «a slippery slope». Det som oppfattes som galt, kan komme til å omfatte stadig mer. På norsk kan vi kalle det en snøballeffekt. I likhet med snøballen som ruller og blir stadig større, vil det som oppfattes som galt med private velferdstilbydere, omfatte stadig mer.

I dag er det fortjenestebaserte leverandører i velferden som er galt. I morgen kan det bli verdibaserte, ideelle leverandører – enten fordi også de kan oppnå en form for fortjeneste, eller fordi de er organisert som stiftelser, har religiøse formålsparagrafer eller lignende.

Historisk har norsk venstreside næret stor skepsis mot verdibaserte tjenester og private ideelle organisasjoner som har tilbudt slike tjenester. Men dette ser ut til å ha endret seg. I dag trekker for eksempel både Rødt og SV frem at ideelle organisasjoner skal supplere offentlige aktører i driften av velferdstjenestene.

Men den eneste forskjellen mellom kommersielle og ideelle aktører, rent juridisk, er at de ideelle ikke kan dele ut utbytte til eiere. Ellers fungerer for eksempel kommersielle og ideelle konserner etter samme prinsipper. Også ideelle aktører må ha, og får, overskudd, for å sikre videre drift, og for å få midler til annen virksomhet som de driver innad i konsernet. Heller ikke da vil alle pengene som er bevilget til barnehagedrift eller eldreomsorg, nødvendigvis gå til akkurat dette.

Ett eksempel: I Bergen la Den norske kirke alle barnehagene inn i et aksjeselskap som drev med fortjeneste. Overskuddet fra barnehagedriften ble deretter brukt til å dekke kirkelig aktivitet i byen. Deler av offentlige midler til barnehagedrift ble altså brukt til andre kristne formål.

Når ytre venstre tradisjonelt har vært skeptisk til verdibaserte, ideelle aktører, så er det naivt å tro at dette ikke kan skje igjen.

En indikasjon på dette fikk vi i Klassekampen 3. februar. Der kunne vi lese at Rødt og SV er skeptiske til at Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen DNB skal gå sammen om å opprette en ny stiftelse som skal eie og drive Nasjonalgalleriet i Oslo. Dette ble begrunnet med at det er «fare for at vi får inn aktører som ikke er så genuint opptatt av kunsten, men desto mer av økonomisk profitt», samt at «slike stiftelser fort kan leve sitt eget liv som det er vanskelig for fellesskapet å styre».

Denne retorikken minner voldsomt om den retorikken som de samme partiene bruker om kommersielle velferdstilbydere. Den er nærmest identisk.

Her snakker vi altså om kunst, ikke omsorg for «sårbare personer». Hvis det er fare for at stiftelser bryr seg mer om profitt enn om kunst, er det ikke da fare for at stiftelser bryr seg mer om profitt enn om omsorg?

Gang på gang så hører vi ytre venstre (og andre) fremheve at helse- og omsorgstjenester er noe helt særegent, der fortjeneste ikke hører hjemme, fordi det dreier seg om omsorg for «sårbare personer». Derfor må vi ha «demokratisk styring og kontroll».

Men bruk av ideelle stiftelser representerer tydeligvis heller ikke «demokratisk kontroll», slik Rødt og SV oppfatter det. Og ideelle stiftelser er en relativt utbredt organisasjonsform for ideelle aktører som tilbyr velferd.

Det kan virke som vi er ferd med å se konturene av snøballeffekten allerede. Ideelle velferdsleverandører bør stålsette seg. Når ytre venstre er ferdig med sin heksejakt på kommersielle leverandører, blir fort de ideelle neste på bålet.

Innlegget var publisert i Vårt Land 16. februar 2022.