Velferdsstaten

Familiepolitikken i spagat

Mange av dagens ordninger for barnefamilier ble innført på et tidspunkt hvor de likestillingspolitiske ambisjonene var lavere, og hvor barnefattigdom artet seg annerledes. Det er på tide å tenke nytt. Mathilde Fasting i nettavisen Minerva:

Mathilde Fasting

Publisert: 14. mars 2017

Barnefamilieutvalget, som jeg var et av medlemmene i, la frem sin utvalgsrapport til Solveig Horne for en uke siden. Hun sa ved overrekkelsen at utvalget ikke «hadde spart på kruttet». Andre kommentatorer kalte forslagene spenstige og radikale. Det er bra, for da forsvinner ikke NOUen i skuffen. Utvalget har oppnådd målet: Å gå gjennom alle de familiepolitiske ordningene og å komme med forslag til en fremtidsrettet familiepolitikk som kan skape politisk debatt – slik vi så på Høyres landsmøte i helgen.

Mye har skjedd siden Longva

Det er mer enn 20 år siden det forrige barnefamilieutvalget: I 1996 anbefalte Longva-utvalget blant annet en aldersgradert barnetrygd. Flertallet i utvalget anbefalte foreldrepenger for alle foreldre, med selvstendig opptjeningsrett for fedre, og de ønsket å satse på barnehager med en betydelig subsidiering. Mindretallet ville ha dagens eksisterende foreldrepengeordning og engangsstønad, samt kontantoverføringer til de yngste barna som ikke gikk i barnehage. Det kanskje mest fremtidsrettede Longva-utvalget foreslo, var selvstendige rettigheter og foreldrepenger til alle, samt en styrking av barnehagene.

I de 20 årene som er gått, har familiemønstre og familiepraksiser forandret seg. Det samme har familienes økonomi og de familiepolitiske ordningene. De fleste kvinner får fortsatt barn, men de får dem senere. Fruktbarheten er stabil, men noe under det nivået som opprettholder befolkningen på lang sikt. Det er mye vanligere med samboerskap i dag enn for 20 år siden. Skilsmisseratene er stabile – skjønt samboerskap og brudd i samboerskap kompliserer oversikten over hvem som er enslige forsørgere.

Det store flertallet vokser opp i familier der begge foreldrene jobber. Barna går i barnehage etter at foreldrepermisjonen er over. Mødre arbeider mindre deltid, og yrkesdeltakelsen blant mødre med de yngste barna har økt betydelig.

Barnefamiliene har de siste 20 årene hatt en god inntektsutvikling, sammenlignet med snittet for alle norske husholdninger. Særlig har familier med barn i skolealder hatt en god inntektsutvikling. Enslige forsørgere og innvandrerfamilier har derimot hatt en svakere inntektsutvikling enn andre barnefamilier.

Støtten til barnefamiliene skjer gjennom kontantytelser, skattefradrag og tjenester. De to store kontantytelsene er barnetrygden og foreldrepengene, mens den store tjenesten er barnehagene. Barnetrygden er ikke justert de siste 20 årene og er derved reelt sett svekket, mens foreldrepengene har økt, særlig på grunn av økt permisjonslengde. Barnehagedekningen har også økt siden årtusenskiftet. I dag går over 90 prosent av alle barn over to år i barnehage, og blant femåringene er tallet 97,3 prosent. Allerede blant ettåringene går 70 prosent i barnehage.

Forenklinger og helhet

Barnefamilieutvalget er det første utvalget på 20 år som har gjennomgått alle de familiepolitiske ordningene, noe som har gjort det mulig å vurdere helheten, ressursbruken og den innbyrdes fordelingen av de ulike ordningene. Når man ser ordningene i sin helhet, er det lett å se at «veien ble til mens man gikk». Mange av ordningene er kompliserte. Vi har derfor vært opptatt av forenklinger.

For utvalget har det vært viktig å sørge for at de familiene som trenger tjenester og kontantytelser, får det, men også at politikken treffer den langt største gruppen av familier, med to barn og to foreldre som er i jobb. For foreldre med svakere utgangspunkt har vi vært opptatt av å sikre at barna deres får så gode oppvekstvilkår som mulig. En stor utfordring er at når en ordning ikke gjelder alle, kan man møte på en marginalskatt-problematikk som virker mot arbeidslinjen, dersom økt inntekt betyr lavere ytelser, eller vanskelige spørsmål omhvordan ordninger skal avgrenses.

Likestilt foreldreskap og universelle tjenester

Utvalget går inn for en todelt foreldrepermisjon, eller det utvalget har kalt Likestilt foreldreskap: sosial utjevning, individuelle rettigheter og likedeling. Mor og far har hver sin individuelle rettighet til foreldrepenger, også de mødrene og fedrene som i dag ikke har opptjente rettigheter. Får man barn, får man foreldrepenger. Minsteytelsen er foreslått til 2G, som i dag utgjør omtrent 185 000 kroner, en betydelig økning fra dagens engangsstønad, som er i underkant av 50 000 kroner. Utvalget går også inn for det vi kaller Universelle ordninger i en ny tid: fra kontantytelser til tjenester. Det innebærer en behovsprøvd barnetrygd og dermed en redusert kontantytelse, mens barnehagen styrkes ved å gjøre den gratis og ved å innføre kvartalsvise opptak. Dessuten har vi diskutert endringer i bostøtten. Den treffer ikke mange lavinntektsfamilier i dag, og den vil være en god måte å overføre kontantytelser til et konkret behov på, som støtte til boutgifter er.

Totalt sett innebærer dette at barnetrygden, som nå er for alle, delvis erstattes av en foreldrepengeordning for alle foreldre og delvis av en enda mer tilgjengelig og gratis barnehage for alle. Omfordelingen fra eldre til yngre barn er begrunnet med at de yngste barnefamiliene har større behov for tilsyn, samt at familier med eldre barn har bedre økonomi enn familier med yngre barn.

Utvalget foreslår å målrette barnetrygden som en styrket kontantytelse til de familiene som trenger det mest, fordi det vil redusere antall barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om det kan gå ut over arbeidsinsentivene for noen, bety økt marginalskatt i noen inntektsintervaller og gi større administrasjonskostnader enn en universell barnetrygd.

På den andre siden vil gratis barnehage og en standard innretning av foreldrepengene bety en forenkling og lavere administrasjonskostnader. Utvalget går inn for å fjerne kapittel 15 i folketrygdloven om stønader til enslige foreldre og erstatte de stønadene med en målrettet barnetrygd, foreldrepenger og gratis barnehage. Derfor går jeg også, sammen med et mindretall i utvalget, inn for å fjerne barnetilleggene i trygdeordningene og bruke pengene man sparer, til å styrke den målrettede barnetrygden. Dette vil bety at man i så liten grad som mulig vurderer foreldrenes sivilstatus og hva som er grunnen til lave inntekter, samt at ordningene forenkles. Familier som har lave arbeidsinntekter, vil likestilles med familier som har tilsvarende utbetalinger i trygder.

Provenynøytrale rammer

Det har vært mange kommentarer og debatter i uken som har gått siden fremleggelsen. NHO-sjef Kristin Skogen Lund har støttet hovedlinjene om likedelt foreldrepermisjon og gratis barnehager med løpende opptak, mens kommentatorene i de fleste store avisene har hatt hver sine varianter av det de liker og det de ikke liker.

Partiene er i gang med sine landsmøter. Der skal de vedta partiprogrammene sine for de neste fire årene. Litt ut i mai vet vi hvor de står i familiepolitikken. Dessuten skal NOUen ut på høring.

Det er et viktig premiss som utvalget har måttet arbeide etter, og det er provenynøytralitet. I debattene i forrige uke kan det se ut til at flere av partiene ikke føler seg like bundet av det. Det behøver de heller ikke, dersom de velger å prioritere flere midler til familiepolitikken enn de rundt 80 milliarder kronene som brukes årlig i dag. Det er ingen i Barnefamilieutvalget som ikke synes at det hadde vært fint å kunne bruke flere penger. Det kommer tydelig frem i NOUen at investeringer i barn og familier kan spare samfunnet for mange utgifter senere.

Høyre i familiepolitisk spagat

Partiet som står mest i spagat i familiepolitikken hadde landsmøte denne helgen. Høyre er delt. En del argumenterte med valgfrihet for familien. De som tilhører denne gruppen ville ikke røre barnetrygden, ville beholde kontantstøtten, ville fortsette med betaling i barnehagen og avskaffe fedrekvoten.

Den andre delen av partiet ønsket like rettigheter, målretting av barnetrygden, gratis SFO og barnehage og ville beholde fedrekvoten.

For å gjøre forvirringen enda større, har Kristin Clemet i denne bloggen analysert konservative og liberale standpunkter i familiepolitikken. Hun viser at det finnes representanter som er litt enig med begge hoveddelene av Høyre, men ikke en gang om de samme tingene. Jeg anser meg selv som liberal og går inn for like rettigheter i foreldrepermisjonen, avvikling av kontantstøtte og i stedet kvartalsvise opptak i barnehagene, men jeg vil beholde muligheten til uttak av ulønnet permisjon. Jeg mener også at barnehagene er blitt det universelle godet for barnefamiliene, ikke barnetrygden. Derfor ønsker jeg å gi mer barnetrygd til familier som trenger det. I forslaget fra Barnefamilieutvalget er det proveny til å doble trygden og gi det til nesten 40 prosent av familiene.

På dette punktet vant familie- og valgfrihetslinjen vant frem, noe som vil føre til støtte fra KrF, men trolig ikke Venstre.

Det er å håpe at debattene fremover klarer å heve seg over kontantstøtte og fedrekvote. Ifølge Barnefamilieutvalget var det verktøy for årene etter Longva. En fremtidsrettet familiepolitikk bør være opptatt av at de fleste familier er mer likestilte, og at barnefattigdom delvis vil være knyttet til nivået på innvandringen. Barnefamilieutvalget har lagt frem sine svar innenfor en provenynøytral ramme. Det er opp til politikerne å prioritere både forslagene og rammen.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva mandag 13. mars 2017.

Publisert: 1. september 2022