Barn, leser, sosiale forskjeller, skoleferie, bøker, utdanning, skole, lære — iStockphoto.com

Utdanningsforbundet karikerer og undervurderer

Hvis vi ikke hadde hatt bemanningsnorm, kunne Utdanningsforbundets medlemmer fått bedre lønn.

Publisert: 30. mars 2025

Undertegnede har skrevet et Civita-notat om bemanningsnormene i oppvekstsektoren, herunder skole og barnehage. Notatet tar til orde for at normene avvikles eller endres. Dette liker Ann Mari Milo Lorentzen, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, svært dårlig. I et innlegg i Utdanningsnytt langer hun ut med stråmenn og overdrivelser, og hevder at jeg ikke har forstått hva en barnehage skal være.

For det første insinuerer Lorentzen at jeg primært ser på barnehagen som en barnepasser, ikke en pedagogisk tilbyder. Hvor hun har dette fra, er ikke helt lett å svare på, men trolig ligger det i at notatet tar til orde for å avvikle eller endre normen i barnehagen.

Bemanningstettheten i barnehagene gikk fra et snitt på 6,0 barn per ansatt i 2017 til 5,7 i 2019. Etter 2019 har bemanningstettheten holdt seg stabilt på 5,7 barn per ansatt. Den økte bemanningstettheten henger sammen med innføringen av bemanningsnormen. Når jeg tar til orde for å avvikle eller endre bemanningsnormen, kan en altså tenke seg at snittet igjen blir 6,0 barn per ansatt, i stedet for 5,7. Er dette forskjellen på en oppbevaringsanstalt og en pedagogisk virksomhet? Selvsagt ikke.

Kvalitet og kvantitet

Videre hevder Lorentzen at jeg konkluderer med at normen ikke fungerer, ettersom foreldrenes tilfredshet ikke har økt i den årlige foreldreundersøkelsen. Dette er ikke riktig. Jeg bruker derimot foreldreundersøkelsen til å underbygge at kvalitet er vel så viktig som kvantitet.

Forskjellene i bemanningstetthet mellom private og kommunale barnehager før bemanningsnormen ble vedtatt, førte ikke til at foreldrene var mindre fornøyde med de private barnehagene. Foreldrene var tvert imot mer fornøyde med de private enn de offentlige barnehagene. Til tross for at bemanningstettheten også er noe større i kommunale enn i private barnehager i dag, er foreldrene til barn i private barnehager også mer tilfredse med selve bemanningen.

Dette indikerer at organisering og hva de ansatte gjør, er viktigere for barnehagekvaliteten enn desimalen på bemanningstetthet. Kompetansen til de ansatte og organiseringen av barnehagehverdagen er av større betydning enn om det er 6,0 barn per ansatt eller 5,7 barn per ansatt.

Nå ser ikke Lorentzen ut til å legge så mye vekt på hva foreldrene sier i undersøkelser. Foreldrene er nemlig ikke «barnehagens viktigste brukere», og foreldre er ikke «til stede i barnehagen mer enn noen få minutter om dagen». Dette er en paternalistisk holdning, som undervurderer norske foreldre. Foreldre følger godt med på hverdagen i og renommeet til barnehagen som deres egne barn går i. De bruker også svært mye tid sammen med dem vi må anta at Lorentzen mener er barnehagens viktigste brukere – barna deres.

Tilfredsheten med barnehagene i Norge er høy, faktisk høyest i Norden, og tilfredsheten har hvert år ligget noe høyere for private enn kommunale. Miksen av kommunale og private barnehager, pedagogisk variasjon, valgfrihet og god informasjon gjennom systematisk kontakt mellom barnehage og foreldre har helt sikkert bidratt til den høye kvaliteten på barnehagene.

Normer skaper forventninger

Det er også verdt å minne om at bemanningsnormer skaper enda større forventninger hos ansatte og foreldre, som kommunene ofte ikke har økonomi til å oppfylle. Utdanningsforbundet og foreldre ser ut til å være mindre fornøyd med bemanningstettheten i dag enn tidligere. Men bemanningstettheten har jo aldri vært høyere. Det kan henge sammen med forventninger. Hadde vi ikke hatt en bemanningsnorm å måle opp mot, ville dette trolig ikke blitt kalt en bemanningskrise.

Når utdanningsmyndighetene krever kvantitet fremfor kvalitet, er det mange måter for barnehagene å oppfylle normen på, uten at det nødvendigvis betyr at barnehagebarna får mer oppmerksomhet fra en voksen, eller at de ansatte får bedre tid til jobben sin. Bemanningen oppfylles ofte bare for deler av åpningstiden, og det er derfor grunn til å stille spørsmål ved de reelle effektene av bemanningsnormen i barnehagene.

En utilsiktet virkning av bemanningsnormen er dessuten at den i praksis har blitt en maksimumsnorm. Dette innebærer at det blir vanskelig å få gjennomslag for mer ressurser enn det som normen krever, uten at det tas hensyn hva slags behov som finnes i barnegrupper, enkeltbarnehager eller kommuner.

Helt avslutningsvis vil jeg også minne om at flere barnehagelærere må veies opp mot andre tiltak, slik som høyere lønn til de ansatte og investering i deres faglige utvikling. Hvis vi ikke hadde hatt bemanningsnorm, kunne Utdanningsforbundets medlemmer fått bedre lønn.

Teksten er publisert i Utdanningsnytt 28.3.2025.

Publisert: 28. mars 2025