Viktigere enn Piketty?
I boken The Second Machine Age argumenterer Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee for at det snarere er utviklingen av digital teknologi som vil gjøre mest for å endre inntektsfordelingen. At denne utviklingen samtidig har så mange positive sider ved seg, gjør det vanskeligere å finne de gode politiske løsningene for å motvirke trendene, skriver Marius Doksheim hos Minerva.
Publisert: 1. september 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Thomas Piketty har skapt debatt om de aller rikestes kapital og dennes betydning for økende økonomiske forskjeller. Mange er også opptatt av innvandringens effekter på ulikhet og sysselsetting, og frykter at innvandrere reduserer innfødtes lønninger eller helt utkonkurrerer andre arbeidstakere.
Men kanskje er det verken selvforsterkende kapitalvekst eller innvandringen som er det viktigste, når man skal forklare og forutsi (eventuell) fremtidig forskjellsvekst. I boken The Second Machine Age argumenterer Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee for at det snarere er utviklingen av digital teknologi som vil gjøre mest for å endre inntektsfordelingen. At denne utviklingen samtidig har så mange positive sider ved seg, gjør det vanskeligere å finne de gode politiske løsningene for å motvirke trendene.
Grunnen til endringene er at vi er på vei inn i ”Den andre maskinalderen”. Den første maskinalderen kom med den industrielle revolusjon. Nye energiformer og utnyttelsen av disse frigjorde menneskene fra begrensningene satt av muskelstyrke, og revolusjonerte både arbeidsliv og samfunnsliv. Nå er vi, mener Brynjolfsson og McAfee, på vei inn i den andre maskinalderen, der datamaskiner og andre digitale nyvinninger vil endre våre mentale begrensninger, slik motorene og elektrisiteten endret de fysiske. Selv om verken datamaskiner eller roboter er noe nytt, mener Brynjolfsson og McAfee at det nå er rett før effektene virkelig vil merkes, i og med at man er i ferd med å utvikle brukbar kunstig intelligens og å koble mennesker og maskiner, verden over, i ett felles digitalt nettverk. Datamaskinene kan nå brukes til oppgaver bare mennesker tidligere kunne utføre. Maskinene kan gjøre kognitivt, ikke bare fysisk, arbeid.
Utviklingen vil gi oss uante nye muligheter, og – som den industrielle revolusjon – gjøre menneskelivene bedre. Med digitalisering blir overflod vel så viktig som knapphet på ressurser. Vi får mer å velge mellom, ofte uten kostnad, og vi får større frihet.
Samtidig vil vi – som med den industrielle revolusjon – måtte gjennomgå store og vanskelige omstillingsprosesser. Teknologien vil utkonkurrere noen typer arbeidskraft og vil kunne etterlate en betydelig andel av arbeidsstyrken som overflødig. Arbeidstakere med de rette evnene og egenskapene vil kunne utnytte endringene og skape nye og større verdier. Arbeidstakere uten samme konkurranseevne vil kunne oppleve at maskinene overtar arbeidsoppgavene man i dag må være menneske for å klare.
Denne teknologiske utviklingen kan både forklare noe av forskjellsveksten de siste tiårene, og forsterke forskjellsveksten i tiårene som kommer. Påvirkningen vil merkes både på toppen og bunnen av inntektsfordelingen. Arbeidstakere som mangler evnene til å komplementere teknologien, vil kunne bli utkonkurrert av maskiner. McAfee og Brynjolfsson mener dette kan forklare en god del av den stagnasjonen lavt utdannede mennesker i USA har opplevd de siste tiårene, og viser blant annet til forskjellene mellom suksesselskapene Kodak, Instagram og Facebook. Kodak hadde på det meste 145 000 ansatte. Gründeren bak, George Eastman, ble en rik mann, men han skapte også arbeidsplasser for middelklassen. Instagram, derimot, hadde 15 ansatte da det ble solgt til Facebook for over en milliard dollar. Facebook har en milliard brukere, men bare 4600 ansatte.
Eksemplene Facebook og Instagram viser også at de som lykkes, kan høste verdier større enn noensinne tidligere. Derfor er teknologiutviklingen viktigere enn skatteendringer, finansmarkedsreguleringer eller globaliseringen når man skal forklare ulikhetsveksten. Vinnerne er de med den rette kapitalen, enten den er humankapital, patenter eller finanskapital.
Med Thomas Pikettys Capital in the Twenty-First Century, er det blitt stor oppmerksomhet om den rikeste prosenten av befolkningen. Også McAfee og Brynjolfsson er opptatt av disse, og har en enklere (og utfyllende) forklaring på deres enorme inntektsvekst de siste tiårene: Superstjerner har som følge av den teknologiske utviklingen større muligheter til å tjene seg søkkrike, enten stjernestatusen er basert på spesielle evner eller spesiell flaks. Gode ledere kan kontrollere langt mer av driften i et selskap enn tidligere. Den beste produsenten kan ta hele markedet, selv om den nest beste produsenten er nesten like god. Ingen vil være medlem av det tiende beste sosiale mediet. Det oppstår et gap mellom den beste og den nest beste. Det forklarer ikke bare at de rike blir rikere, men også hvorfor de aller rikeste blir så mye rikere enn de nest rikeste. Man får en ”winner takes all-økonomi.”
Økt rikdom blant de rikeste er én ting, men kombinert med færre arbeidsplasser og kanskje dårligere kår blant de med lavere kompetanse og mindre flaks, blir det nødvendig å se på politiske tiltak som kan veie opp for utviklingen. McAfee og Brynjolfsson er, igjen som Piketty, urolige for om ulikhetene kan skape politiske motreaksjoner som vil kunne gå utover samfunn og økonomi.
En mulig løsning er kanskje å tillate sterkt reduserte lønninger, slik at maskinene likevel ikke utkonkurrerer arbeidsplassene. Men det er grenser for hvor lave lønninger som er mulige, så forfatterne mener at dette i beste fall kan være en midlertidig løsning. I stedet må det kompetanseheving og utdanning til. Man etterlyser også større progressivitet i skattesystemet, og langt høyere skatt for de med de aller høyeste inntektene – kombinert med lavere skatt eller negativ inntektsskatt for de med de laveste lønningene.
Det er selvsagt en klar innvending mot fremtidsutsiktene til Brynjolfsson og McAfee, som de selv også erkjenner: Mennesker har alltid fryktet at arbeidsplassene skal forsvinne, enten som følge av maskiner, kvinner eller innvandrere i arbeidsmarkedet, eller internasjonal handelskonkurranse. Til nå har det alltid kommet noe nytt og bedre, som har økt produktiviteten og skapt nye arbeidsplasser når gamle forsvinner.
Kanskje er det bare å lene seg tilbake å vente på løsningen denne gangen også. Men det kan være verdt å diskutere hvordan man kan motarbeide datamaskinenes negative sider, uten å kvele alle de positive.
Innlegget er publisert hos Minerva 1.9.14.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
