Underlige konklusjoner om ulikhet

Endringer i formues-, bedrifts- og arvebeskatningen

Øverbye mener at endringene i formuesskatt, selskapsskatt og arveavgift med stor sikkerhet vil gi høyere ulikhet og på lang sikt kan gi «framvekst av sterkere familiedynastier».

I sin begrunnelse ser imidlertid Øverbye vekk fra noen viktige momenter, som kan trekke i motsatt retning, og som i det minste bør være med i vurderingen:

Øverbye er inne på at redusert skatt på kapital og bedrifter kan gi flere arbeidsplasser og økt produktivitet og inntekt, men begrunner frykten for økt ulikhet med skattetilpasning. Her hører det med til bildet at fordelene ved investeringer i eiendom kontra andre aktiva er redusert i perioden, men det er selvsagt riktig at alle endringer i skattesystemet betinger gode regler som hindrer slik tilpasning. Likevel: Om det viser seg at regjeringen har rett i at lavere skatt gir flere arbeidsplasser og økt verdiskaping på sikt – en begrunnelse for øvrig også Arbeiderpartiet bruker når det er med på lettelsene i selskapsskatten – vil resultatet av politikken kunne være redusert ulikhet (Arbeiderpartiet 2017).

Det er for øvrig kuriøst at Øverbye nærmest advarer mot at lavere beskatning kan bringe milliardærer som har flyttet ut, tilbake til Norge igjen, fordi det på kort sikt vil gi økte ulikhetstall. Det er liten tvil om at større investeringer, mer aktivt og lokalt eierskap og de direkte skatteinntektene det gir, vil bidra til vekst, nye arbeidsplasser og økte inntekter (NOU 2014:13).

Endringer i uførepensjonen og sosialhjelpssystemet

Regjeringen har begrenset barnetillegget i uføretrygden slik at summen av uføretrygd og barnetillegg ikke lenger kan være høyere enn 95 prosent av tidligere inntekt, og innført et krav om aktivitet for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Begge endringene er begrunnet blant annet med at det vil gi sterkere incentiver til arbeidsdeltakelse.

Øverbye får godt frem de vanskelige avveiningene i slike saker, der hensynet til at man ønsker at flest mulig skal være i arbeid, står mot hensynet til at de som ikke kan arbeide, skal ha tilstrekkelig inntekt. Han er blant annet inne på at flere i arbeid vil kunne redusere de økonomiske forskjellene. Det er derfor ikke så lett å forstå hvorfor han konkluderer med at det likevel er mest sannsynlig at de endringene som er gjort, vil bidra til større ulikhet på sikt.

Det er gode argumenter for at endringene vil kunne gi mindre fattigdom. Vi vet at foreldrenes arbeidsdeltakelse er det viktigste for å unngå barnefattigdom, og at velferdsytelser for en del (spesielt innvandrere) ikke er tilstrekkelig for å løfte familiene ut av lavinntekt, slik det måles i Norge (Riekeles 2017). Barnetilleggene ble blant annet utredet i NOU 2017:16, der et mindretall mener at tilleggene bør fjernes helt, og også flertallet legger vekt på at «barnetilleggene ikke bør være så store at det blir mer lønnsomt for foreldrene å motta trygd, enn å delta for fullt i arbeidsmarkedet» (NOU 2017:16). Tiltaket med aktivitetsplikt for sosialhjelp har også solide resultater både i Norge og andre land (Dahl og Lima 2016; NOU 2017:2), selv om det er for tidlig å si noe om resultatet av endringene 1. januar 2017. Øverbye kunne imidlertid med minst like godt grunnlagt lagt mest vekt på de mulige positive resultatene som han legger på de negative.

Endringer i arbeidsmiljøloven og tilstøtende lover

Også regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven kan redusere inntektsulikheten, mener Øverbye. Åpning for en generell adgang til midlertidig arbeid kan bidra til at det blir enklere å komme i jobb, og flere i jobb vil gi lavere forskjeller. For eksempel er det slik i Norge at midlertidig ansettelse gjennom et vikarbyrå øker sjansen for å få fast jobb med 30 prosent (NOU 2017:2).

Øverbye peker på at dette må veies mot faren for at det blir flere midlertidige som sies opp når den midlertidige perioden er over. To år etter lovendringene er det ingenting som tyder på noen stor økning i andelen midlertidig ansatte (Nergaard 2017, SSB 2017). Norge er fortsatt blant landene med færrest midlertidig ansatte, og det kan argumenteres for at oppmykningen ikke går langt nok, om målet er å skape flere springbrett inn i arbeidslivet, siden så få så langt benytter seg av den (Cosson-Eide, Bulai og Myklebust 2017; Kinander 2012).

For øvrig er det misvisende at arbeidsgivere nå som hovedregel har anledning til å ansette på midlertidige kontrakter. Lovens klare hovedregel er fremdeles fast ansettelse, noe som fremgår eksplisitt av lovteksten (Arbeidsmiljølovens § 14-9). Det er også begrensninger på adgangen til midlertidig ansettelse som innebærer at dette heller ikke i praksis kan bli en «hovedregel» for ansettelse.

Endringer i minstepensjon og barnetrygd

Øverbye viser til at økninger i minstepensjonen vil gi færre fattige pensjonister, men trekker frem at heller ikke denne regjeringen har prisjustert barnetrygden, og at det er en faktor som kan påvirke inntektsfordelingen negativt. Det stemmer, men må ses i sammenheng med regjeringens økte differensiering av barnehagebetaling og vekten den legger på andre subsidierte tjenester. Øverbye er usikker på om tjenester bidrar til en lavere ulikhet, men det kan her henvises til SSBs Rolf Aaberges forskning, som blant annet viser at barnefattigdommen halveres om man tar hensyn til forbruket av subsidierte offentlige tjenester (Aaberge, Bhuller, Langøren og Mogstad 2010). Solberg-regjeringen har også målrettet en del tjenester direkte mot lavinntektsfamilier, noe som vil forsterke tjenestenes betydning (Finansdepartementet 2016c).

Tilbake til ættesamfunnet?

Som vi har vært inne på, er Øverbye innom argumenter for at Solberg-regjeringens endringer kan gi lavere ulikhet og høyere sysselsetting på sikt. Likevel konkluderer han med at «de fleste av de reformene vi har gjennomgått vil antagelig øke inntektsforskjellene på lang sikt». Det kommer ingen gode begrunnelser for at worst case-scenariene er de mest sannsynlige, og derfor blir også konklusjonene hengende i løse luften. Det ville vært riktigere å si at det på samtlige områder kan være risiko for at endringene ikke lykkes med å nå målene de er tenkt å nå, og at det i så fall vil kunne gi høyere ulikhet. Men dersom regjeringen når målene den har begrunnet tiltakene med, vil de kunne gi lavere ulikhet enn vi ellers ville fått.

Innvandringen, som er den enkeltfaktoren som har påvirket ulikhetsutviklingen mest de siste årene, er for øvrig knapt nevnt i Øverbyes artikkel. Uavhengig av hva man ellers mener om regjeringens politikk, vil endringer i innvandringen trolig bety mer for ulikhetsutviklingen enn de fleste andre tiltak.

Det vil ikke nødvendigvis bli lavere ulikhet i årene som kommer. En rekke faktorer, som teknologisk endring, internasjonal konkurranse, migrasjon og mer usikre økonomiske tider, gjør at en viss ulikhetsøkning fremstår sannsynlig. Alle regjeringer må vurdere hvordan de best kan møte utfordringene. Men å satse på sysselsetting, et velfungerende næringsliv og målrettede tjenester til de fattigste, virker i utgangspunktet som en strategi som kan fungere.