Ulikhet, Piketty og Norge
Agenda-leder Marte Gerhardsen mener i Dagsavisen at Civita ”forsøker å gjøre ulikhetsdebatten irrelevant i Norge”. Men det vi har gjort, blant annet med et Civita-notat, er tvert imot å forsøke å gjøre den internasjonale debatten om Piketty og forskjeller relevant i Norge, ved å bringe den norske utviklingen og forslag til tiltak inn i debatten, skriver Marius Doksheim i Dagsavisen.
Publisert: 30. juni 2014
Av Marius Doksheim, Civita.
Agenda-leder Marte Gerhardsen mener i Dagsavisen 26.6. at Civita ”forsøker å gjøre ulikhetsdebatten irrelevant i Norge”. Men det vi har gjort, blant annet med et Civita-notat, er tvert imot å forsøke å gjøre den internasjonale debatten om Piketty og forskjeller relevant i Norge, ved å bringe den norske utviklingen og forslag til tiltak inn i debatten.
Det som da er interessant, er at det er en annen utvikling i Norge enn i en del andre land. Gerhardsen påpeker, som rett er, at de målte forskjellene er større i dag enn de var for 30 år siden. Men tallene viser også at forskjellene er mer eller mindre like i dag, som de var for 50, 40, 20 og 10 år siden (den rikeste prosenten har en litt større andel av inntektene, men den rikeste tiendelen totalt står for en lavere andel). I tillegg må man i tolkningen av dataene ta hensyn til skattereformene, som gir endringer i tallene uten at det nødvendigvis er reelle endringer i fordelingen. Med andre ord: Vi ser, i hvert fall foreløpig, ikke den sterke forskjellsøkningen i Norge, som man har sett i USA og som Piketty advarer mot. Også i andre skandinaviske og europeiske land er utviklingen relativt stabil.
Det betyr ikke at Piketty tar feil eller at debatten ikke bør tas i Norge. Tvert i mot skriver vi i vårt notat både at boken overbeviser og at debatten er nødvendig også her. Det er det motsatte av et ”forsøk på å avslutte debatten”, som Gerhardsen anklager oss for.
I notatet har vi en rekke forslag til små og store tiltak for å hindre store forskjeller. Vi har påpekt at forskjellene globalt er minst like viktige som forskjellene innad i land, og at tiltakene ikke må være av en slik art at de stanser den positive utviklingen verden tross alt er inne i, der fattige mennesker nå ser ut til å gjøre det bedre enn noen gang. Videre har vi lagt vekt på at tiltak mot ulikhet ikke i for stor grad må hindre økonomisk vekst eller personlig frihet. Til sist er vi opptatt av at forskjellsdebatten også må inkludere de fattige, og ikke bare de rike. Dagsavisens forside samme dag som innlegget er på trykk, forteller for eksempel om flere fattige barn i Norge. Derfor håper vi det bare er et arbeidsuhell at Gerhardsen i sitt innlegg antyder at integrering og frafall i skolen ikke har så mye med diskusjonen om økonomisk ulikhet å gjøre.
Dette er premisser vi håper Agenda tar med seg, når de nå skal i gang med å utvikle løsninger. Vi fortsetter gjerne debatten når forslagene kommer.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 30.6.14. Se også:
Civita-notat nr. 11 2014: Thomas Piketty – Nyansering og mulige løsninger
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet.
Dette notatet oppsummerer Pikettys funn, hans teori og hans forslag til løsninger. Deretter ser vi på momenter som nyanserer og modererer hans beskrivelse av problemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. Vi presenterer også tall og utviklingstrekk for Norge, som ikke er behandlet i boken.
Selv om beskrivelsen av problemet kan modereres betraktelig, spesielt for Europas del, står vi fortsatt i en situasjon der ulikheten har økt, og der den økonomiske veksten i enkelte land ikke i tilstrekkelig grad kommer hele befolkningen til gode. Derfor ser vi avslutningsvis på ulike forslag til løsninger, som både er mer realistiske, og som vil ha færre uheldige bivirkninger enn de løsningene Piketty har lansert.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2014
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
