Piketty, vekst og skatt
I Pikettys modell betyr høyere vekst lavere forskjeller. Det betyr at politikk som reduserer den økonomiske veksten, er skadelig også for den ønskede reduksjonen i ulikhet, skriver Marius Doksheim i Morgenbladet, i et svar til Manifests Ingrid Grønli Åm.
Publisert: 6. juni 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
I Morgenbladet 23. mai etterlyser Ingrid Grønli Åm i Manifest Tidsskrift en grundigere debatt om Thomas Pikettys analyse. Det ønsket slutter vi opp om, og det var også kollega Eirik Løkkes utfordring til Gudmund Hernes.
Løkke skrev at utfordringen fremover er å kombinere økonomisk vekst og moderat økonomisk ulikhet. Det er Grønli Åm uenig i og mener Piketty ikke ser vekst som et viktig premiss. Jeg kan imidlertid ikke skjønne annet enn at Grønli Åm har misforstått her: Pikettys teori er at forskjellsøkningene kan forklares med formelen r>g, det vil si at avkastningen av kapitalen er større enn den økonomiske veksten.
Det finnes to måter å redusere forskjellen mellom r og g på, og dermed forskjellene. Man kan enten redusere r, for eksempel gjennom høyere skatt, eller øke g, den økonomiske veksten. Piketty er pessimistisk når det gjelder muligheten til å oppnå høy økonomisk vekst i tiårene som kommer, men det betyr selvsagt ikke at vekst ikke er viktig.
I Pikettys modell betyr høyere vekst lavere forskjeller. Det betyr at politikk som reduserer den økonomiske veksten, er skadelig også for den ønskede reduksjonen i ulikhet.
Piketty argumenterer for en formuesskatt, og det er få prinsipielle innvendinger mot en slik skatt, slik Piketty beskriver den – bortsett fra at den er helt urealistisk i all overskuelig fremtid.
Piketty lister for øvrig opp en rekke krav til en velfungerende formuesskatt. Den må være global, slik at skattlegging i ett land ikke gir kapitalflukt til et annet. Den må være ikkediskriminerende, slik at like store inntekter skattlegges likt, uavhengig av hvordan pengene er investert. Og: Den må bare betales ved overskudd, ikke ved underskudd.
Grunnen til at mange er mot formuesskatten vi har i Norge, er blant annet at den ikke oppfyller disse premissene. Formuesskatten er særnorsk, noe som gjør at norske eiere og deres bedrifter taper i konkurransen mot utlendinger eller velger å flytte ut, den kanaliserer investeringer inn i boligmarkedet på grunn av ulik verdifastsettelse, og den må betales selv om formuen har negativ avkastning.
Virkningen av den norske formuesskatten er svakere vekst og innovasjon. Det taper samfunnet som helhet på.
Innlegget er på trykk i Morgenbladet 6.6.14. Se også:
Pikettys Capital – Nyansering og løsninger
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet.
Dette notatet oppsummerer Pikettys funn, hans teori og hans forslag til løsninger. Deretter ser vi på momenter som nyanserer og modererer hans beskrivelse av problemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. Vi presenterer også tall og utviklingstrekk for Norge, som ikke er behandlet i boken.
Selv om beskrivelsen av problemet kan modereres betraktelig, spesielt for Europas del, står vi fortsatt i en situasjon der ulikheten har økt, og der den økonomiske veksten i enkelte land ikke i tilstrekkelig grad kommer hele befolkningen til gode. Derfor ser vi avslutningsvis på ulike forslag til løsninger, som både er mer realistiske, og som vil ha færre uheldige bivirkninger enn de løsningene Piketty har lansert.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2014
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Skatt handler ikke bare om omfordeling
