La oss diskutere substans
Kan høy ulikhet og høy tillit likevel kombineres, stikk i strid med hva vi har trodd? Eller er ulikheten relativt sett like lav i Norge som den alltid har vært, selv etter at SSB har fremlagt forslag til en ny måte å måle den på?
Publisert: 19. oktober 2020
SSB-forskerne Rolf Aaberge, Jørgen Modalsli og Ola Vestad har nylig lagt frem en rapport om økonomisk ulikhet, der de hevder at ulikheten er mye større enn vi hittil har trodd.
Rapporten har ikke endret ulikheten i Norge. Spørsmålet som forskerne reiser, er om vi bør måle ulikheten på en annen måte enn vi har gjort til nå ved også å ta med noe av den formuen vi har og omgjøre den til inntekter, selv om dette ikke er realiserte personlige inntekter, og kanskje aldri blir det, og dermed heller ikke er tilgjengelige for personlig bruk.
Bettina Banoun, som er skattejurist, er en av flere som er sterkt kritisk til det nye inntektsbegrepet, og hun har i to innlegg forklart hvorfor (13.10. og 15.10.). Arbeiderpartiets Hadia Tajik mener at man ikke bør trekke faglig arbeid i tvil, men gå inn i substansen (14.10.).
Selv har vi forsøkt å gå inn i substansen, både i et nylig publisert Civitanotat og i et innlegg i DN 5.10. Rapporten reiser nemlig en rekke spørsmål som bør diskuteres, og som fortsatt står ubesvart. Her er noen av dem:
Det nye ulikhetsmålet er i liten grad påvirket av det vi vanligvis diskuterer når vi diskuterer ulikhet. Lønnsdannelsen har lite å si, og det samme har mindre endringer i formuesskatten, utdanningssystemet, barnetrygden og integreringen. Regjeringen og Stortinget kan knapt påvirke den «nye» ulikheten med de tiltakene de har til rådighet. Men hvis de bedriftene som de rikeste eier, gjør det dårligere, vil den målte ulikheten høyst sannsynlig gå ned. Forskerne mener at de har brukt «økonomifagets standarddefinisjon av inntekt» (16.10.). Men er det fornuftig å bruke et ulikhetsmål, som til de grader er styrt av opp- og nedturene i markedet for den ene prosenten med høyest inntekter? Varierer eiernes makt eller levestandard like mye?
Forskerne viser til at tilbakeholdt overskudd normalt vil øke verdien på aksjene en eier, og at denne verdien kan realiseres gjennom salg. Det er riktig, og når det skjer, blir gevinsten registrert som personlig inntekt og beskattet. Dersom tilbakeholdt overskudd i tillegg løpende tillegges de enkelte aksjonærers inntekt, blir det dobbeltelling.
Dersom vi skal bruke det nye ulikhetsmålet, og altså inkludere ikke-realiserte verdier i bedriftene i eiernes inntekter, hva skal vi da gjøre med andre ressurser som vi har glede av, men som ikke viser seg i skattbar inntekt? Hva med oljeformuen, som gir oss en strøm av inntekter, tjenester og lavere skatter enn vi ellers ville hatt? Hva med urealiserte gevinster i boligformue eller fordelene av å bo i egen bolig? Hvordan skal vi inkludere tjenester som for eksempel rimelige barnehager, gratis utdanning eller pensjonsrettigheter?
SSB-forskerne mener at det nye ulikhetsmålet gir bedre sammenlignbarhet over tid, fordi skattereformen i 2006, og justeringene i 2016, har påvirket utbytteadferden og tallene. Som de skriver: «Personlige eiere tar ut betydelige andeler av overskuddet som utbytte i år uten utbytteskatt, mens de tar ut relativt lite utbytte i år med utbytteskatt». Forskerne later som om utbytteskatten ikke fins, siden Stortinget når som helst kan fjerne den. Men hvor nyttig og realistisk er det å legge en slik antakelse til grunn? Mener noen på Stortinget at utbytteskatten bør fjernes (og gjeninnføres) frem og tilbake i de kommende årene? Så vidt vi kan forstå, er det stor grad av enighet om at innføringen av utbytteskatt har vært vellykket. Det betyr at eiere vil måtte forholde seg til utbytteskatten i alle år fremover, og dermed vil også ulikhetstallene trolig være mer stabile. Overskudd i selskapene beskattes nå løpende med 22 prosent, og deretter beskattes utbyttet med 31,68 prosent, altså samme marginalbeskatning som lønn.
Innføringen av utbytteskatt har gitt oss et mer progressivt skattesystem, og det har ført til at mer av ressursene forblir i bedriftene og kan brukes til nye investeringer og flere arbeidsplasser fremfor å bli tatt ut som inntekt til personlig forbruk. Dette var vel en villet politikk?
Et siste spørsmål som bør reises, er om det nye ulikhetsmålet er sammenlignbart med ulikhetsmålet for andre land. Er Norge et land med lav eller høy ulikhet sammenlignet med andre land? Ligner vi nå mer på USA enn på Danmark? Norge har verdens høyeste tillitsnivåer, mens tilliten i USA er lav. Så hva betyr det? Kan høy ulikhet og høy tillit likevel kombineres, stikk i strid med hva vi har trodd? Eller er ulikheten relativt sett like lav i Norge som den alltid har vært, selv etter at SSB har fremlagt forslag til en ny måte å måle den på?
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 16. oktober 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
