Hva skjer med økonomisk ulikhet etter koronakrisen?
En mulig og sannsynlig effekt av en langvarig koronakrise er at alle blir fattigere, men at de rikeste taper mest i absolutte beløp. Det vil gi redusert ulikhet, noe som mest av alt viser problemet med å fokusere for mye på ulikhet alene.
Publisert: 13. mai 2020
De siste tiårene har de økonomiske forskjellene falt globalt, mens de har vokst innad i en del land. Den største faren ved koronakrisen er at de systemene som har bidratt til fallende ulikhet globalt, drevet av redusert fattigdom og inntektsvekst i den globale middelklassen, svekkes. Det virker sannsynlig at globaliseringen, inkludert både handel, turisme, migrasjon og kapitalbevegelser, kan bremses, både fordi flere stater ønsker å sikre sin egen beredskap, fordi kapitaltilgangen reduseres, og fordi befolkningen generelt blir mer skeptiske til risikoen involvert i reising og andre typer utveksling. Det vil redusere arbeidsdelingen og gevinstene som utbredelsen av markedsøkonomi har gitt. Mange stater vil også kunne få en svekket offentlig sektor, og dermed en svekket evne til å yte bistand og goder til befolkningen, noe som ytterligere vil kunne bidra til økt ulikhet. Et svekket næringsliv vil gi færre arbeidsplasser eller lavere inntektsvekst over tid.
Den økende ulikheten innad i en del, særlig rike, land de siste tiårene, har ofte vært forbundet med økende inntekter og/eller formue blant de aller rikeste. Det er sannsynlig at børsfall og et næringsliv i vansker vil gi reduserte inntekter og formuer for mange. Samtidig kan det tenkes at enkelte tjener desto mer i slike kriser, for eksempel fordi de er investert i smittevernsutstyr eller digitale tjenester. Hva effekten på den målte ulikheten totalt sett er, er usikkert og avhenger av måleenheten. For eksempel vil gini-koeffisienten øke, dersom alle blir fattige, bortsett fra noen få på toppen av inntektsfordelingen.
Det mest sannsynlige er likevel at den målte ulikheten vil falle når store verdier går tapt. Gjennom historien har kriger og pandemier vært blant de viktigste utjevnende mekanismene.
Det er derimot liten tvil om at det er de nederst i inntektsfordelingen vil få det vanskeligst under og etter koronakrisen. De fattigste i verden og innad i landene er gjerne mer utsatt både for sykdom, arbeidsledighet og effektene av skolestengning enn de med flere ressurser. I mange land er sikkerhetsnettene svake eller ikke-eksisterende, og helsesystemene dårlig utviklet. Fattige mennesker har sjelden oppsparte midler, mulighet for hjemmekontor eller ressurser til å gi barna adekvat undervisning.
Hvor store endringene blir, avhenger blant annet av hvilke tiltak som settes inn, under og etter krisen. Det er ikke utenkelig at denne typen kriser kan bidra til fortgang i utbyggingen av helsesystemer eller velferdsordninger der det trengs, slik det skjedde i mange land etter andre verdenskrig. Dersom man også styrker og utbedrer det internasjonale samarbeidet og den internasjonale handelen, og klarer å kombinere en velfungerende markedsøkonomi og en effektiv stat, vil det kunne bidra positivt for fattigdomsreduksjon og utjevning.
En mulig og sannsynlig effekt av en langvarig koronakrise er at alle blir fattigere, men at de rikeste taper mest i absolutte beløp. Det vil gi redusert ulikhet, noe som mest av alt viser problemet med å fokusere for mye på ulikhet alene.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:
https://www.civita.no/publikasjon/hva-skjer-etter-koronakrisen
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
