En politikk for tillit

Etter regjeringsskiftet har Arbeiderpartiet og SV justert retorikken om Høyre og Fremskrittspartiets skattelettelser. De er uheldige fordi de kan føre til større økonomiske forskjeller. Det vil kunne gå utover den høye tilliten i det norske samfunnet. Men tilliten i det norske samfunnet påvirkes av mer enn økonomiske forskjeller, skriver Marius Doksheim i Morgenbladet.

Marius Doksheim

Publisert: 6. desember 2013

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

Tilliten i det norske samfunnet påvirkes av mer enn økonomiske forskjeller.

Etter regjeringsskiftet har Arbeiderpartiet og SV justert retorikken om Høyre og Fremskrittspartiets skattelettelser. I valgkampen var lavere skatt forst og fremst urettferdig (milliarder til dem som har mest fra før) og usosialt (de store pengene må brukes på de store oppgavene).

Etter at Regjeringen brukte sitt første statsbudsjett på å fjerne eller redusere skatter som mange mener er urettferdige eller urimelige i seg selv, hovedsakelig arveavgiften og formuesskatten, og i tillegg klarte å finne rom for betydelige utgiftsøkninger på de fleste velferdsområder, har nok de rødgrønne partiene analysert seg frem til at det ville høres litt hult ut om dette fortsatt var den eneste kritikken.

I budsjettdebatten i Stortinget og i mediene var derfor et nytt element viktig: Det finnes kanskje gode begrunnelser for lavere skatt på noen områder, men skattelettelser er likevel uheldig, fordi det kan føre til større økonomiske forskjeller. Store økonomiske forskjeller er skadelig på flere måter, men hovedsakelig fordi det vil kunne gå utover den høye tilliten i det norske samfunnet.

At det er en negativ sammenheng mellom økonomiske forskjeller og tillit, synes ganske klart. Flere teorier og forklaringer finnes, men det virker sannsynlig at det er lettere å stole på mennesker som er ganske like en selv. Samtidig vet vi at noen land med veldig små økonomiske forskjeller også har hatt veldig lav tillit. Andre land kombinerer høy tillit og relativt store forskjeller. Økonomisk ulikhet er derfor åpenbart ikke det eneste som betyr noe.

Mange har forsket på hvilke faktorer som bidrar til høy tillit i en befolkning. Foruten økonomisk likhet, har også økonomisk frihet, handel og en rettsstat med sterke eiendomsrettigheter stor betydning for tillitsnivået. Mer generelt fører økende rikdom til økt tillit, så i den grad omfordeling skader veksten, vil det kunne gå utover tilliten. Den høye tilliten i Norden kan altså komme av stor likhet, men også av stor frihet.

Trolig er det kombinasjonen av markedsøkonomi og velferdsstat som fungerer godt, og som både røde og blå regjeringer må forsøke å bevare.

På den annen side: Det var høy tillit i Norden forut for både kapitalismen og velferdsstaten. En homogen befolkning ser også til å ha betydning. At befolkningen blir mindre ensartet, kan bety både større forskjeller og lavere tillit. Det betyr likevel ikke at vi må bevare homogeniteten. Det finnes også andre verdier enn likhet og tillit.

Innlegget er på trykk i Morgenbladet 6.12.13.