Tysklands lange reise
Etter 2. verdenskrig har Tyskland gjennomgått en lang moralsk, politisk og økonomisk og sosial revolusjon som har gjort landet til ledende på vestlig side. Lars Peder Nordbakken på Minervanett.no:
Publisert: 28. desember 2015
Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita
Etter 2. verdenskrig har Tyskland gjennomgått en lang moralsk, politisk og økonomisk og sosial revolusjon som har gjort landet til ledende på vestlig side.
Time har utropt Angela Merkel til årets navn i 2015, og Merkel er også nylig titulert som «den uunnværlige europeer» av The Economist. Etter et år preget av mørke skyer og en lang serie anti-liberale fenomener i og rundt et famlende Vesten, kan Tysklands lange reise fra problem til forbilde stå som et lys av håp på terskelen til et nytt år.
Bare den vellykkede, men langt fra uproblematiske, gjenforeningen mellom øst og vest som ble markert med sitt 25-års jubileum tidligere i år, kunne kanskje kvalifisert Tyskland til å bli utropt som årets land, eller til og med som det nye uunnværlige vestlige landet. Det finnes flere viktige argumenter for en slik kåring. Tysklands lange reise er ikke en hvilken som helst historisk reise, og denne reisens symbolske verdibudskap er av umåtelig stor betydning for det liberale demokratiet.
Historien som en serie av samfunnssykdommer
Tyskland er landet som trengte hele tre forsøk, spredt over en periode på 101 år, for å lykkes med å etablere et liberalt demokrati. Det første forsøket, den såkalte Paulskirke-revolusjonen i Frankfurt i1848, ble raskt slått ned. De moderne ideene om frihet og demokrati fra dette forsøket ble slått brutalt ned og lagt døde. Trikolorflagget og de opprinnelige versetekstene i nasjonalsangen har siden kommet til sin rett.[i] Men den eneste viktige ideen som overlevde, og som ble bragt videre, var den fatale ideen om å etablere et samlet tysk rike, som en sentralisert enhetsstat.[ii] Denne enhetsstaten ble senere realisert av Bismarck med voldelige midler, som et prøyssisk krigstrofé, etter å ha beseiret Frankrike i 1871.
Nå var det ikke bare demokratiet som kom sent til Tyskland, det samme gjorde den industrielle revolusjonen. De tyske landene var på ingen måte upåvirket av den økonomiske liberaliseringen og frihandelen som spredte seg internasjonalt, med England som sentrum. Det gamle Prøyssen ga også flere bidrag i samme retning, som etter hvert resulterte i den tyske tollunionen av 1834. Etter samlingen av det tyske riket ble frihandelslinjen, og flere andre elementer av den tidligere prøyssiske opplysningstradisjonen, gradvis erstattet av en helt annen retning, av proteksjonisme, dyrking av karteller og statlig intervensjonisme.
Tysklands industrialisering skjer lenge før demokratiet slår rot, i en øvrighetsstat styrt av en uhellig koalisjon av prøyssiske godsherrer, storindustri og et hyperkonsentrert bankvesen. Sammen med Bismarcks sosial-preventive velferdsreformer fikk Tyskland fra 1880-tallet en samfunnsstruktur, som den tysk-britiske sosiologen Ralf Dahrendorf treffende har beskrevet som en kombinasjon av føydal kapitalisme og autoritær velferdsstat.[iii] Med andre ord, en giftig blanding av økonomisk og politisk maktkonsentrasjon, og en streng sosial lagdeling av samfunnet, også når det gjaldt stemmeretten.
Diktatur overalt
Det er vanskelig å forstå Tysklands historiske utvikling fra Bismarck til Hitler, hvis man ikke forstår konsekvensene av denne egenartede samfunnsstrukturen. Det tyske samfunnet ble ikke, som i England, mer borgerlig som en følge av industrialiseringen. Det forble tvert i mot halv-føydalt.[iv] En allmektig stat styrt av en liten lukket elite, som brukte staten som et herskeverktøy, og en stor massebefolkning av undersåtter, delt inn i et proletariat og i en funksjonærstand. Dahrendorf har eviggjort denne autoritære samfunnsstrukturen med å understreke at i Tyskland, fra keiserriket til nasjonalsosialismen, var det ikke bare diktatur i politikken; det var diktatur overalt – i kulturlivet, i bedriftene, i idrettslagene og i familiene.
Her lå, i følge Dahrendorf, mye av forklaringen på hvorfor så få tyskere støttet prinsippene for et liberalt demokrati. De var så gjennomgripende oppdratt til å adlyde ordrer og følge en enhetlig beslutning at liberale begreper som frihet, rettferdighet og demokrati enten ikke ble forstått, eller ble sett på som kilder til kaos, uorden, konflikt og ødeleggende konkurranse. Ikke konkurranse blant likemenn, men jakten på den «autoritative» konklusjon og «den endelige sannhet», syntese og enhet var den dominerende ideen som gjennomsyret både politikken og samfunnsvitenskapene i keiserriket. [v]
1918 intet avgjørende skille
En annen lærdom fra Dahrendorfs skarpe historisk-sosiologiske samfunnsanalyse er at hverken 1918 eller 1933 utgjorde noe vendepunkt for den grunnleggende samfunnsstrukturen, og for endring av maktforholdene i Tyskland. Det skillet kom først i 1945.[vi] Det samfunnet som opplevde det forsmedelige nederlaget etter 1. verdenskrig fikk riktignok et formelt parlamentarisk demokrati i Weimar-republikken. Men de svært urolige omstendighetene før og rundt etableringen av Weimar-konstitusjonen, skapte en svært betent politisk situasjon etter at sosialdemokratene ga paramilitære nasjonalistiske tropper «æren» av å slå ned spartakistenes forsøk på å gjennomføre en kommunistisk revolusjon etter russisk mønster. Som Ludwig von Mises har forklart, var de nasjonalkonservatives støtte til Weimar-republikken mindre enn halvhjertet, og kun et opportunt midlertidig standpunkt, i påvente av en mulighet til selv å gripe makten ved en senere anledning.[vii]
Versaillestraktatens enorme krigserstatning ble straks møtt av en revansjistisk folkelig strømning, og attentatet på den tyske minister og forhandlingsleder i Versailles, den jødiske industrimannen Walter Rathenau. Hyperinflasjonen på begynnelsen av 20-tallet gjorde sitt til å snu opp ned på samfunnet og undergrave borgerlige dyder som sparing, og fremkalte en mer spekulativ kortsiktig adferd på tvers av samfunnet.
Etter en relativt stabil vekstperiode i andre halvdelen av 20-tallet, hvor det lenge så ut til at demokratiet kunne bite seg fast, satt en ny ulykke inn i 1929, med børskrakk, bankkonkurser og økonomisk depresjon. Tyskland ble meget sterkt rammet av depresjonen, og landets eksportavhengighet gjorde at landet ble særlig rammet av den tiltagende handelsproteksjonismen og valutakriser. Arbeidsløsheten kom i 1932 opp i over 33 prosent og den katolske sentrumspolitikeren Brünings innstrammingspolitikk gjorde alt verre, og banet veien for det infame øvrighetsstatlige kuppet i regi av Hindenburg, som etter et mellomspill endte opp med å overgi makten til Hitler.
Rød løper for Hitler
I virkeligheten la den tyske høyadelen ut en rød løper for den største og mest uhyrlige forbrytelsen mot menneskeheten i vår del av verden.
Men det var ikke bare politikkens verden som la ut røde løpere. Et hyperkonsentrert næringsliv med over 3000 rettsbeskyttede kartellavtaler i 1930[viii] var, som Wilhelm Röpke senere beskrev det, allerede pre-kollektivisert. Bak de fleste kartellene stod et lite knippe av banker hvor det meste av industrimakten var konsentrert. Disse bankene var mer å betrakte som industrielle kommandosentraler enn som ordinære finansinstitusjoner. Veien var kort fra storbankenes og de øvrige kartellsentralene til nasjonalsosialismens behov for statlig styrte økonomiske kommandosentraler. Ved en forordning i 1933 ble det innført tvungent medlemskap i karteller.[ix]Alle huller og åpninger for maktlekkasje måtte jo tettes.
Og veien videre til en totalitær kommandoøkonomi, under et falskt slør av nominelt privat eierskap, ble ytterligere forkortet gjennom en kombinasjon av kraftig økning av pengemengden, innføring av statlig prisregulering, ekstrem proteksjonisme og gjennomgripende valutakontroll. På denne måten ble markedsmekanismen satt helt ut av spill og erstattet med ressurs- og vareallokering gjennom statlig rasjonering. Alle vesentlige økonomiske handlinger var dermed underlagt statlig styring.
Den tidligere sterke maktkonsentrasjonen ble dermed opphøyet i en total maktkonsentrasjon. Den tidligere øvrighetsstaten og Weimar-republikkens «demokrati uten demokrater» ble forvandlet til en førerstat kjennetegnet av et hysterisk maktbegjær, og dyrking av et bunnløst gruppehat som ikke kunne tilfredsstilles på annen måte enn gjennom tilintetgjørelse. Den totale stat ledet til den totale krig, og endte til slutt i den totale kapitulasjon.
At akkurat dette landet, som sank ned til den dypeste moralske, politiske og sosiale avgrunn i perioden 1933-1945 – og senere ble til et stort spørsmålstegn etter 2. verdenskrig – skulle klare å overvinne sin egen sykdomshistorie er bemerkelsesverdig. At Tyskland skulle stå frem i 2015 som en ledende eksponent for det essensielle Vesten, forankret i liberale grunnverdier og institusjoner, med enkeltmenneskets frihet og menneskeverdets ukrenkelighet som ledestjerne – det kan med rette kalles for et under.
Röpkes tyske spørsmål fra 1945
Det var ikke gitt at svaret på det såkalte tyske spørsmålet skulle bli så positivt som vi nå kan konstatere i 2015. Når den tysk-sveitsiske økonomen og samfunnstenkeren Wilhelm Röpke formulerte «det tyske spørsmålet» i 1945 lød det slik: Hvordan kan dette landet igjen bli friskmeldt, finne tilbake til sitt naturlige jeg, og bli en del av det vestlige fellesskapet?[x] Röpke emigrerte selv fra Tyskland i 1933, returnerte aldri, men øvde likevel betydelig moralsk, ideologisk og politisk innflytelse på både Konrad Adenauer og Ludwig Erhard, og sannsynligvis også på de alliertes håndtering av Tyskland etter 1945.
Röpkes bok Die Deutsche Frage ble utgitt i Sveits i 1945, og ble allerede sommeren 1946 utgitt i engelsk oversettelse. I denne boken ga Röpke en skarp og engasjert analyse av den lange serien av samfunnsmessige sykdommer som Tyskland hadde påført seg selv, fra Bismarck til Hitler, som et bakteppe for å forstå den enorme oppgaven som både tyskerne selv, og de allierte stod overfor ved dette nye nullpunktet i landets historie. Man kommer ikke så lett fra denne boken uten å få med seg den alvorlige dybden og enorme betydningen av det tyske spørsmålet – for Vestens fremtid. For Röpke hadde ikke bare tre tidligere generasjoner feilet i forsøket med å etablere et liberalt demokrati. De hadde heller «ikke greid å integrere Tyskland i Europa, og dermed beskytte Europa mot Tyskland, og Tyskland mot seg selv.»[xi]
Nazismen var for Röpke «den tyske varianten av totalitærismen, nært beslektet med fascismen, bare så mye råere, ytterliggående, hensynsløs, grundig og konsekvent gjennomført – uten noen tegn til måtehold. Og Tyskland sank ned til det laveste nivå man kan komme hva gjelder gruppehat, frihetsundertrykkelse og aggressiv nasjonalisme…. og ble et land av undersåtter som blindt adlød sine overordnede, og hvor der ikke fantes noen samfunnsmessige motvekter mot den allmektige staten – et hyper-maktmonopol.»[xii]
Den sivilisatoriske ildsjelen og økonomen Wilhelm Röpke avsluttet sin berømte bok med et grovt skissert forslag til løsning på det tyske spørsmålet, med klar adresse til både tyskerne selv og til de allierte vestmaktene. Röpkes svar var ikke mindre enn tre revolusjoner, som etter Röpkes egen overbevisning betinget hverandre; en moralsk revolusjon, en politisk revolusjon og en økonomisk og sosial revolusjon.[xiii]
Tre revolusjoner
Den moralske revolusjonen bestod i at tyskerne selv måtte ta et grundig oppgjør med årsakene til sin egen undergang, fatale feil og grusomme forbrytelser mot både eget og andre lands befolkning. For Röpke var ingen forsonende mellomvei mulig: «Forbrytelsene må innrømmes og forstås så tydelig at ikke en gang de mest innbitte stabeisene kan fornekte hva som har skjedd.»[xiv]
Den politiske revolusjonen bestod i en liberal grunnlov som avskaffer den sentralistiske staten, og som på nytt bygger Tyskland opp på demokratisk vis, nedenfra og opp, som en føderasjon, en forbundsstat med sterke desentraliserende mekanismer, samt med en alliert styrt statsoverbygning i de første årene (inntil tyskerne selv kunne bevise at de er i stand til å befeste et liberalt demokrati).
Den økonomiske og sosiale revolusjonen var for Röpke, på tilsvarende måte som den senere også var det for sosiologen Ralf Dahrendorf, en helt avgjørende forutsetning for å gi tyskerne tro på en fremtid som frie borgere. For Röpke, som en av de mest innflytelsesrike forkjemperne for de liberaliseringsreformene som senere ble kjent som den sosiale markedsøkonomien, var det overordnet viktig «å fjerne alle kilder til tidligere tiders pre-kollektivisme, føydal statsintervensjonisme, monopol- og kartellmakt og maktkonsentrasjon.»[xv]
Nøkkelen var markedsøkonomien
Röpke hevdet, på lik linje med Freiburger-økonomen Walter Eucken, at den konstruktive løsningen handlet om et gjennomgripende og systematisk reformprogram for å etablere en fri og konkurransebasert markedsøkonomi, underbygget med fri prisdannelse, et stabilt penge- og valutasystem og fri handel.
Her er vi ved et punkt som mange ikke forstod eller verdsatte som en topp prioritet for å lykkes med å frigjøre Tyskland, sett på bakgrunn av landets tidligere samfunnsstruktur og maktkonsentrerte økonomi. Heller ikke det allierte administrasjonsrådet lot seg overbevise om det markedsøkonomiske programmet i første omgang. Som så mange andre var også amerikanerne preget av troen på krigsårenes planøkonomi og muligheten dette ga for å kontrollere utviklingen i Tyskland i fremtiden. Takket være Ludwig Erhards stahet og mot ble det likevel denne veien som ble fulgt, etter hvert med helhjertet alliert støtte.
For den liberale sivilisasjonsforkjemperen Röpke handlet dette om langt mer enn samfunnsøkonomi, det handlet om å kurere en alvorlig samfunnssykdom: «Tyskerne må kureres for all fremtid mot sin fatale tendens til maktkonsentrasjon, regimentering og proletarisering, fra nasjonalismens og totalitærismens narkotika, og de må læres opp til å sky alle former for politisk massehysteri.»[xvi]
Økonomisk under og frihetens konstitusjon
For optimistene gikk det ikke så mange årene etter 1945 før man forstod at den 8. mai egentlig ikke var en nederlagets dag, men tvert i mot en frigjøringsdag, også for tyskerne, slik Richard von Weizsäcker senere proklamerte som forbundspresident ved 40-års-markeringen i 1985.
Fundamentet for det første tilløpet til optimisme i Vest-Tyskland er selvfølgelig sammensatt, men den kan vanskelig forstås uten å anerkjenne den store klokskapen som ble utvist av de allierte vestmaktene, særlig av USA. De støttet opp om Erhards første økonomiske reformer, utviklingen av en grunnlov som fulgte Röpkes råd med beskyttelse av liberale friheter og rettigheter, samt et parlamentarisk demokrati forankret i en føderal statsstruktur.
Forbundsrepublikkens grunnlov etablerte dessuten flere elementer av konstitusjonelle checks and balances, blant annet en uavhengig forfatningsdomstol, som siden skulle vise seg å bli av stor betydning. Av helt avgjørende betydning var også det bevisste arbeidet de allierte la ned i å sikre oppstarten av en gjennomgripende avnazifisering av Tyskland. I denne sammenheng hører den avgjørende støtten som ble gitt til etableringen av en mangfoldig, fri og uavhengig presse og kringkasting, hvor det ble lagt stor vekt på å rekruttere personer med en verdibasert integritet, som var egnet til å bidra til å skape en fri og demokratisk vest-tysk offentlighet.[xvii]
Som Dahrendorf senere uttrykte det, ble 1945 det egentlige avgjørende veiskillet i tysk historie, gjennom å markere starten på en gjennomgripende endring i hele samfunnsstrukturen, på en måte som ikke kunne sies om hverken 1918 eller 1933. Og det fantes viktige personer, også blant tyskere som ikke hadde emigrert, og som utrettet en helt avgjørende innsats for et nytt og demokratisk Tyskland. Ludwig Erhard, godt hjulpet av en gruppe liberale økonomer i kretsen rundt Walter Eucken, har gitt varige bidrag til å gi forbundsrepublikken en friere, mer desentralisert og dynamisk økonomi. Det vest-tyske Wirtschaftswunder var allerede en realitet på midten av 50-tallet.
Den første forbundskansleren Konrad Adenauer viste stor fasthet i sin politiske kurs for demokrati, rettsstat og vestbinding, med NATO-medlemskap og underskrivingen av Roma-traktaten i 1957 som viktige resultater. Adenauer, som ikke forstod seg like mye på økonomi, lot klokelig nok økonomiminister Erhard få relativt frie tøyler i sitt markedsøkonomiske reformprogram.
Heuss’ moralske integritet
Dessuten kunne forbundsrepublikken knapt ha fått en bedre skikket forbundspresident enn den liberale Theodor Heuss. Heuss hadde all den moralske integriteten som skulle til for å drive sitt verdipåvirkningsarbeid med stor effekt, på tvers av den nye republikken. Mens Adenauer styrte, reiste Heuss rundt for å lære opp tyskerne til å verdsette frihet og demokrati, ikke bare som fine ord, men som «livsformende verdier.» Erhard reiste minst like mye rundt for å lære opp tyskerne i markedsøkonomi og konkurranse. Han reiste faktisk så mye rundt for å holde foredrag at Röpke på ett tidspunkt, fra sitt utsiktspunkt i Geneve, hvor han holdt et slags privat «overoppsyn» med fremgangen for den sosiale markedsøkonomien, var bekymret for at Erhard ikke var tilstrekkelig tilstede til å håndtere politikkens daglige krav.
Adenauer kunne i 1957 gå til valg og vise til et økonomisk under som hadde løftet opp levestandarden til det brede lag av folket til et høyere nivå enn noen hadde tort å håpe på ti år tidligere. Vest-Tyskland var blitt medlem av NATO og tatt flere steg mot å bli integrert i et fritt Europa, ikke minst gjennom et tett samarbeid med Frankrike som banet veien for etableringen av EF. Parolen ved valget lød: Keine Experimente. Og det ble en brakseier for Adenauer og Erhard. Samtidig begynte etter hvert en ny etterkrigsgenerasjon å stille spørsmål til sine foreldre om hva de gjorde under nazitiden.
Speigel-affæren
60-tallet ble et avgjørende tiår for Röpkes første revolusjon, den moralske – spesielt for avnazifiseringen av Vest-Tyskland. Tiåret var også preget av viktige symbolhandlinger som for all ettertid har satt sine preg på Tysklands verdisignatur for ettertiden.
Ingen enkelthendelse har hatt større betydning for pressens frie og uavhengige stilling i Tyskland enn den såkalte Spiegel-affæren i 1962. Hendelsen markerte også begynnelsen på slutten av Adenauers periode som forbundskansler. Etter en kritisk artikkel med avsløring av regjeringens planer om å utvikle et nytt forsvar med blant annet atomvåpen, beordret forsvarsminister Franz Josef Strauss et nattangrep, med uanmeldt ransaking og politiokkupasjon av Der Spiegels redaksjonslokaler. Redaktør Augstein ble varetektsfengslet med påstand om lekkasje av statshemmeligheter og landsforræderi.[xviii] Tusener gikk ut i gatene i masseprotest mot regjeringens maktovergrep. 45-generasjonens krav om åpenhet ble vekket, og provosert av tegn på at rester av et øvrighetsstatlig handlingsmønster hadde overlevd, attpåtil med pressesensur som reelt innhold – helt uten gyldig rettsgrunnlag.[xix]
Dommen i etterkant av hendelsen frikjente Der Spiegel, og regjeringen ble påført et alvorlig nederlag. Augstein ble en helt for den frie tyske pressen, og opplaget til Der Spiegel skjøt i været. Den frie pressens rolle som den fjerde statsmakt var dermed stadfestet. Spiegel-affæren bidro også til at en konservativ statsforståelse ble erstattet av en mer liberal forståelse, og symbolsk nok valgte FDP å tre ut av koalisjonsregjeringen etter affæren.[xx]
Eichmann og selvransakelsen
I 1963 fulgte en annen hendelse med store ringvirkninger for ettertiden; den israelske fengslingen av Adolf Eichmann og de offentlige avhørene av Eichmann. Disse avhørene kunne tyskerne se på fjernsyn, og de formidlet for en hel verden et avskrekkende bilde av den grusomheten og den kynismen som mange tyskere hadde deltatt i, knyttet til den store forbrytelsen mot menneskeheten som har fått navnet Holocaust. Hanna Arendt har for ettertiden dokumentert sine førstehåndsinntrykk fra rettergangen mot Eichmann i Jerusalem. En ny bølge av selvransakelse fikk på denne måten ny næring, spesielt blant 45-generasjonen som ville vite mer.
Da den liberale sosiologen Ralf Dahrendorf i 1965 publiserte en brannfakkel av en bok om samfunn og demokrati i Tyskland, stilte han et historisk spørsmål som tangerte Röpkes tyske spørsmål fra 1945: Hvorfor støttet så få i Tyskland opp om prinsippene for et liberalt demokrati? I forlengelsen av hovedspørsmålet stilte Dahrendorf videre spørsmål om hvilke betingelser som må være på plass i et samfunn, for å etablere og sikre et liberalt demokrati.
I en passasje skriver Dahrendorf følgende, som nok traff nerven i tidens samfunnsdebatt temmelig godt: Etter at grunnmuren, reisverket og taket er på plass i det liberale demokratibygget, gjenstår spørsmålet om hvilken stemning og atmosfære som hersker innenfor veggene. Med dette mente Dahrendorf å rette søkelyset mot verdier og offentlige dyder, og om disse underbygger det liberale demokratiet – eller ikke.
Og rett under denne verdioverflaten retter sosiologen Dahrendorf et skarpt blikk på sammenhengene mellom et samfunns politiske konstitusjon og sosial struktur, heriblant hvordan eliten ser ut i forhold til åpenhet, maktspredning, uniformitet versus mangfold mv.[xxi] Sett under ett ble boken et stort bidrag til en grundig selvransakelse i Tyskland, med en sosiologisk innfallsvinkel til å forstå sammenhengene mellom fortiden og nåtiden. Dahrensdorfs analyse er i bemerkelsesverdig grad i overensstemmelse med Röpkes analyse tyve år tidligere.
Når Dahrendorf publiserer sin Tysklandsbok har forbundsrepublikken nettopp fått sin første storkoalisjon, med et persongalleri som ble viet stor kritisk oppmerksomhet i pressen, spesielt hva gjelder flere nøkkelpersoners gjerninger og funksjoner under nazitiden. Denne regjeringen var ingen god Tysklandsreklame, heller ikke overfor tyskerne selv, skulle det vise seg.
Liberale FDP trer frem
Selv kristendemokraten Richard von Weizsäcker har senere kalt året 1969 for et nytt Stunde Null i tyske historie.[xxii] Foranledningen er at unionspartiene må overgi regjeringsmakten til en sosial-liberal koalisjon under ledelse av sosialdemokraten og Norgesvennen Willy Brandt. Fellesparolen til SPD og FDP var mer demokrati og åpenhet. Det reformerte FDP opplevde på denne tiden et sterkt oppsving, revitalisert på grunnlag av sitt Freiburgerprogram fra 1968, som blant andre Dahrendorf hadde satt sitt preg på. FDP-politikerne Walter Scheel og Hildegard Hamm-Brücher var med på å sette et tydelig liberalt verdipreg i Brandts regjering.
Øst-politikken
Brandt forbindes ofte med sin såkalte Ostpolitik, ved å forsøke en avspennende tilnærming til Øst-Tyskland gjennom dialog. Willy Brandts mest symbolsterke enkelthandling, og et viktig bidrag til Tysklands selvransakelse og oppgjør med nazitiden, var hans berømte spontane knefall med senket hode, foran minnesmerket for den jødiske oppstanden i Warszawa-gettoen i 1943.
Brandts etterfølger, Helmut Schmidt, bidro også til å styrke den internasjonale tilliten og anseelsen til Vest-Tyskland gjennom måten hans regjering taklet den venstre-ekstremistiske terrorgruppen Røde Arme Fraksjonen, den såkalte Baader-Meinhof gruppen. Schmidt tok også initiativet til dannelsen av G-7 gruppen, og bidro til å skape en agenda for en tettere europeisk integrasjon i EU i nært samarbeid med Frankrike. Dette arbeidet ble senere fullført under Helmut Kohls regjeringer. Kohls store øyeblikk var naturlig nok å gjennomføre gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Tyskland i kjølvannet av murens fall 9. november 1989.
Øst-Tysklands offisielle budskap til omverdenen når det gjaldt å ta et oppgjør med nazitiden var enkelt. De gode kommunistene var nazistenes arge motstandere. Følgelig var den saken offisielt ute av verden. Men ikke i virkeligheten. Denne delen av Tyskland, mellom Elbe og Oder, har knapt hatt erfaringer med et liberalt demokrati, og var under et sammenhengende diktaturstyre fra 1933 til 1989. Det har ikke manglet på avsløringer av hvordan Stasi bedrev overvåking av befolkningen. Hele styret var basert på en allmektig stat og en grunnleggende mistro til befolkningen.
Gjenforent i Vesten
I 1989 stod Tyskland nok en gang ved et Stunde Null, for på nytt å låne et begrep av Richard von Weizsäcker. Nok en gang kan det være på sin plass å ta frem Röpkes tyske spørsmål fra 1945, og hevde at det trengs både en moralsk, politisk og økonomisk revolusjon for å vokse sammen til et bærekraftig liberalt demokrati.
Også denne gangen var det avgjørende å løfte frem viktige personer fra de østlige landene, som med integritet kunne bidra til å integrere det tidligere Øst-Tyskland med Vest-Tyskland og Europa, kanskje også for å forsvare «ossiene» mot seg selv? Mye kan sies om gjenforeningsprosessens feilgrep og suksesser, men et par viktige forhold bør fremheves. Når det gjaldt behovet for en politisk revolusjon, viste det seg fort at forbundsrepublikkens grunnlov og samfunnsstruktur med stor tilslutning, og minimale tilpasninger, kunne gjøres gjeldende for et samlet Tyskland.
Når det gjaldt økonomien var det heller ingen betydelig motstand fra øst mot å ta del i Vest-Tysklands relativt vellykkede modell, og det hjalp naturligvis med et mangeårig og stort solidaritetsbidrag fra vest til øst. Disse overføringene gjorde det lettere for de østlige delene av landet å ta del i den moderne markedsbaserte økonomien, og bidro til å lindre smertene med å overkomme arven fra en skakkjørt kommandoøkonomi fra DDR-tiden.
Det kanskje sterkeste symbolet på at gjenforeningen i det store og hele har gått bra finner vi i det slående faktum at dagens Tyskland både har en forbundspresident som kommer fra øst, og en mangeårig forbundskansler som vokste opp i Øst-Tyskland. Hvis noen for 25 år siden hadde spådd et slikt utfall, ville man ganske sikkert ikke blitt tatt på alvor. Både Joachim Gauck og Angela Merkel er dessuten mer enn ledende representanter for forbundsrepublikken Tyskland. De kan også med rette sies å være representanter for den av Röpkes revolusjoner som det fortsatt er størst grunn til å stille et spørsmålstegn ved – den moralske revolusjonen.
Den undervurderte forbundspresidenten
I Norge er det få som har hørt om Joachim Gauck, pastoren fra Rostock, borgerrettsforkjemperen som ble tiltrodd den vanskelige jobben som øverste ansvarlig for Stasi-arkivene etter murens fall, og som nå er forbundsrepublikkens formelle statsoverhode. Gauck personifiserer på en helt spesiell måte selve motgiften mot de tyske sykdommene som Röpke og Dahrendorf analyserte så grundig. Han lar ingen anledning gå fra seg uten å predike verdien av den personlige friheten, menneskeverdets ukrenkelighet – forankret i et liberalt demokrati.
Gauck fyller rollen som en samlende moralsk stemme, som med entusiasme og dempet røst konsekvent oppfordrer tyskerne til å velge motet fremfor angsten, myndiggjøring fremfor umyndiggjøring.[xxiii] Gauck sier, nesten som et ekko av filosofen Karl Popper, at angst og pessimisme gjør oss mennesker små og umyndige, ute av stand til å skape et bedre samfunn. Vi må fatte mot til å ta friheten i bruk, hevder Gauck, og det er «noe vi ikke skal frykte, for vi er skapt med en evne til å være ansvarlige».[xxiv] Det er naturligvis diskutabelt, men for egen del ser jeg ingen samtidige statsoverhoder i Vesten som kommer i nærheten av Gauck når det gjelder å stå opp for liberale verdier på en så prinsippfast og overbevisende måte.
Dette klarer vi
Angela Merkel er velkjent i Norge som den forstandige og moderate bundeskansleren hun er, som et ankerfeste og symbol på stabilitet i EU, og i verden for øvrig. Det tilhører sjeldenhetene at en så mektig person konsekvent opptrer med så store porsjoner fasthet, kombinert med måtehold og beskjedenhet, slik Angela Merkel gjør; selv i møte med de mest usaklige angrepene fra ytterste venstre til ytterste høyre, fra Hellas, fra Victor Orban og Pegida, ja også fra søsterpartiet CSU i Bayern. Merkel står stødig, nærmest urokkelig, og nyter stor tillit på tvers av partigrensene i Tyskland.
Men Merkel har også en annen side, som dessverre i liten grad formidles i norske medier. Hun er så fast forankret i et bestemt sett av vestlige verdier at hun også tør å være modig, og gjøre det hun mener er riktig, ikke fordi det er opportunt, men fordi det er riktig i lys av de verdiene hun står for. På denne måten blir beslutningen, etter Fukushima-ulykken i Japan, om å utfase atomkraft i Tyskland forståelige. På denne måten blir også hennes berømte døråpning og velkomsthilsen til titusener av flyktninger fra Syria med disse uforglemmelige ordene forståelige: «Wir schaffen das, und wo uns etwas im Wege steht, muss es überwunden werden.»
Mange kommentatorer har spekulert i Merkels fall, etter tegn på et stemningsskifte og etterfølgende innstramningstiltak. Mange har også beskrevet hennes flyktningpolitikk som et stort feilgrep, og har registrert kritiske røster også i hennes eget parti. Hvor feil disse kommentatorene tok kan best sammenfattes med ni minutters stående applaus for Merkel på siste landsstyremøte i CDU nylig.
I sin tale på dette møtet sa hun, bare med enda større trykk og innlevelse enn vanlig, akkurat det samme som hun hele tiden har sagt om flyktningkrisen: At dette handler om å ta på alvor det som står i grunnloven om den personlige frihetens og menneskeverdets ukrenkelighet, og at det for henne også dypest sett handler om den kristne nestekjærligheten. Slike ord lar seg godt høre i en tid hvor illiberale mørkekrefter synes å være på fremmarsj i mange land og avkroker.
Det hører med til historien at ferske meningsmålinger viser at rundt halvparten av tyskerne fortsatt støtter Merkels linje i flyktningesaken, og at både det tyske sivilsamfunnet og det tyske næringslivet viser en beundringsverdig holdning når det gjelder å fremme en Willkommenkultur. Noen økonomer har til og med kalt flyktningetilstrømningen en hundreårsmulighet for å skape et nytt Wirtschaftswunder.[xxv] Josef Joffe kalte i Die Zeit den 10. september sivilsamfunnets og Merkels åpning av sine dører og hjerter for et tysk under, under henvisning til at landets tidligere besettelse av herkomst og avstamning, nå er fordunstet – til fordel for en inkluderende fremtid.
Ufrihetens fristelser er historie
Så kan man stille spørsmålet om hvor mye Tyskland egentlig har forandret seg. Når jeg stilte dette spørsmålet direkte til Ralf Dahrendorf høsten 2008, ga han meg til svar at landet etter hans syn i hvert fall har endret seg så mye at han ikke kunne se noen tegn til at Tyskland på nytt skulle falle for ufrihetens fristelser. Dermed ga Dahrendorf ikke bare et svar på sitt eget tyske spørsmål, men kanskje også på Röpkes spørsmål fra 1945.
Hvis den store fortellingen om Vesten essensielt tolkes som et sett av verdier og institusjoner som slår ring rundt den personlige friheten og menneskeverdets ukrenkelighet, kan det argumenteres godt for at Tyskland i dag fremstår som et av de aller beste utstillingsvinduene for Vesten – som et inkluderende verdifellesskap. Det er nok ikke bare Tyskland som skal ha æren for det. I en tid med mange mørke skyer over horisonten, vil man naturlig nok også få inntrykk av at jo mørkere det er rundt en, desto sterkere skinner de få lysene man ser. Men nettopp slike lys har alltid vært av verdi i Vesten, og noen er mer symbolsk sterke enn andre: For eksempel det faktum at det jødiske samfunnet i Berlin på nytt blomstrer, og er i vekst.
NOTER
[i] Claus Jacobi, Aufbruch zwischen Elbe und Oder, Ullstein, 1995, s. 124-130.
[ii] Wilhelm Röpke, The German Question, The Blackfriers Press Ltd, 1946, s. 157-158.
[iii] Ref. Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, Doubleday & Company, 1969, s. 60.
[iv] Dahrendorf, op.cit., s.39-45.
[v] Dahrendorf, op.cit., s. 143-151.
[vi] Dahrendorf, op.cit., s. 216.
[vii] Ludwig von Mises, Omnipotent Government, Arlingston House, 1969, s. 195-202.
[viii] Franz Böhm, Entmachtung durch Wettbewerb, Lit Verlag, 2007, s. 235.
[ix] Dudley Dillard, Moderne økonomisk historie, Gyldendal, 1973, s. 25.
[x] Röpke, op.cit, s.21.
[xi] Röpke, op.cit, s. 21.
[xii] Röpke, op.cit., s. 47-48.
[xiii] Röpke, op.cit., s. 182-194.
[xiv] Röpke, op.cit., s. 183.
[xv] Röpke, op.cit., s. 191.
[xvi] Röpke, op.cit., s. 193.
[xvii] Hildegard Hamm-Brücher, Freiheit ist mehr als ein Wort, dtv, 1997, s. 75-102.
[xviii] Wilhelm von Sternburg, Deutsche Republiken, Bertelsmann, 1999, s. 386-388.
[xix] Hans-Ulrich Wehler, Die Deutschen und der Kapitalismus, CH Beck, 2014, s. 49.
[xx] Wehler, op.cit., s.51.
[xxi] Dahrendorf, op.cit., s. 13-30.
[xxii] Richard von Weizsäcker, Drei Mal Stunde Null, Btv, 2003, s. 62-65.
[xxiii] Se Joachim Gauck, Nicht den Ängsten folgen, den Mut wählen, Pantheon, 2013.
[xxiv] Sitert fra Joachim Gaucks juleforelesning i Uni Bayreuth, 2010.
[xxv] Uwe Jean Heuser, Die Jahrhundertchance, Die Zeit, 12. November, 2015.
Innlegget var publisert på Minervanett.no tirsdag 29. desember 2015.
En kortere versjon av innlegget var publisert i Dagsavisen onsdag 6. januar 2016.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
