Solidariteten og dens fiender

Lars Gauden-Kolbeinstveit svarer Jan Kjærstad på Aftenposten.no: En sentral myte om økonomi er at det å drive næringsvirksomhet – og tjene penger – ikke kan kombineres med andre verdier. Private aktører som vil drive et sykehjem, ønsker, i mytefortellingen, å gjøre det kun for å tjene penger. Andre motiver er utenkelige. Ville kunstnere akseptert et slikt stempel på seg selv?

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 2. september 2013

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof og rådgiver i Civita.

Jan Kjærstad opererer i en kronikk i Aftenposten 29. august med myter om økonomi som er typisk for kulturarbeidere, men som vi også ser på politisk nivå i valgkampen. Å være opptatt av økonomi er banalt, kjedelig, kynisk eller mindre høyverdig. Økonomer har grå dress og er ansiktsløse. Kunstneren har fargerik (skattebetalt) dress og er levende. Økonomen er individualist – ja, egoist. Kunstneren er fellesskapsorientert og solidarisk.

Kunstnere som opererer med slike enkle dikotomier, har for vane å karakterisere det norske samfunnet som godt fordi økonomene har hatt sterkt begrenset makt. Solidariteten har siden Einar Gerhardsens dager trukket det lengste strået. Men det er lenge siden Gerhardsen styrte landet, og økonomene i grå dress er nå i ferd med å ta over. Og hvis det blir borgerlig regjering, er det ingen vei tilbake.

Man skal ikke ha mye innsikt i forholdet mellom økonomi, velferd og kultur for å gjennomskue den kunstneriske eller radikale myten om økonomi. Men skal man bare le av det? Ja og nei. Ja, fordi det er komisk hvor virkelighetsfjerne ellers svært oppegående og begavede kunstnere kan være i forhold til noe så elementært i livene våre som penger. Dessuten er det dypt ironisk at kulturarbeidere med jevne mellomrom har opprop om å få tilgang på mer skattepenger – som nettopp kommer fra dem som arbeider i blant annet næringslivet. Nei, fordi det bidrar til å skille økonomien fra resten av samfunnet. Det er nemlig riktig at man i næringslivet, om ikke med nødvendighet, kan oppleve etiske utglidninger, der profittjaget blir for ensidig og kortsiktig. Grådigheten tar over. Det var nettopp dette den frie markedsøkonomiens store tenker Adam Smith advarte mot: «Den økonomiske sfære kan perverteres – og nettopp derfor må den ikke skilles fra den moralske og samfunnsmessige sfære.»

En annen sentral myte om økonomi er at det å drive næringsvirksomhet – og tjene penger – ikke kan kombineres med andre verdier. Private aktører som vil drive et sykehjem, ønsker, i mytefortellingen, å gjøre det kun for å tjene penger. Andre motiver er utenkelige. Ville kunstnere akseptert et slikt stempel på seg selv? Forfatteren selger jo også sin bok – ofte før jul, fordi etterspørselen da er høy, men det betyr vel ikke at hans eneste motiv for å skrive boken var å tjene penger?

Kulturarbeidere – og nå også idrettsledere – advarer mot solidaritetens forfall ved blått styre, og rødgrønne politikere heier dem frem. Derfor var det «hår i suppa» da Kjærstad klistret Arbeiderpartiet til de blå økonomene. Jonas Gahr Støre var raskt ute og korrigerte Kjærstad inn på valgkampsporet mot de blå (Aftenposten 31.8). Ifølge Støre har Kjærstad rett i at «økonomisk tankesett er til stede i for mange av samfunnets rom», men det er Arbeiderpartiet som forvalter den solidariteten som Kjærstad etterlyser.

På politisk nivå kan forakten for «firmatankegang» være svært skadelig. Høyres mantra, ”mennesker – ikke milliarder”, er retorisk godt og viser at partiet vet hva som betyr noe: hva som er mål og hva som er middel. Slagordet kan likevel være farlig enkelt, fordi det setter mennesker opp mot milliarder og lager en kunstig motsetning. De mest kyniske menneskene vi har sett i europeisk velferdspolitikk de siste årene, har jo nettopp hoppet bukk over hensynet til milliardene. Høyre- og venstresiden diskuterer hvorvidt det er finanselitene eller slepphendte politikere som har skylden i den europeiske velferds- og gjeldskrisen. Det finnes gode argumenter på begge sider, men uansett hvilke argumenter en sympatiserer med, må en forholde seg til økonomiske ”tyngdelover”: Utgifter og inntekter må – i alle fall over en viss tid – være i balanse. Den norske velferden og solidariteten har gjennom historien hatt sine alvorligste kriser nettopp når man ikke har tatt hensyn til elementære økonomiske sammenhenger.

Jeg har forståelse for at Kjærstad, Per Fugelli og andre «radikale» samfunnsdebattanter er bekymret for at en økonomisk og profittorientert tenkemåte blir for dominerende i samfunnet. Også jeg, som konservativ, er bekymret for dette. Men det farligste man kan gjøre, er å ikke ta økonomi på alvor og å sette opp forenklede dikotomier mellom økonomi og velferd – mellom profitt og solidaritet.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 2.9.13.

Publisert: 11. juni 2024