Skjev kraftgevinst
Både kostnadene og gevinsten av økte kraftpriser er svært skjeve. Dersom dagens kraftsystem skal være bærekraftig ved høyere priser, er denne skjevheten nødt til å bli mer rettferdig.
Publisert: 3. oktober 2021
Kraftkabler til utlandet og vannkraftproduksjon gir store gevinster for landet. Men gevinstene og kostnadene av økte strømpriser er skjevt fordelt.
En kombinasjon av nyåpnede kraftkabler, økte kraftpriser i Europa – som følge av høye energi- og CO2-kvotepriser og lite vind – samt lite nedbør i Norge i sommer, har skapt rekordhøye strømpriser.
NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) meldte i august i år at de sørlige prisområdene har hatt den høyeste kraftprisen for andre kvartal noensinne, og prisen var dobbelt så høy som gjennomsnittet for andre kvartal i perioden 2010–2019.
I skrivende stund har kraftprisen i prisområdene i Sør-Norge mer enn doblet seg siden andre kvartal. Og verre kan det bli.
Det er meldt en kald vinter i Europa som følge av en kommende polarvirvel ved Nordpolen. I år er det også høy sannsynlighet for at man får et «La Niña»-år, noe som reduserer den globale middeltemperaturen og kan opprettholde eller øke de globale brenselsprisene.
NVE melder i en oppdatering om kraftsituasjonen for uke 37 at den norske magasinfyllingen er 20 prosentpoeng under median, mens i de tre sørligste prisområdene ligger magasinfyllingen nært eller under historisk minimum for årstiden.
Dersom Sør-Norge ikke får mye vått vær i løpet av oktober, kan man ende opp med strømrasjonering til vinteren. Finansavisen melder allerede om økt pris på ved – som også påvirkes av rekordhøye trelastpriser – og flere vedprodusenter estimerer at vedlagrene vil være tomme allerede før jul.
Skjev strømkostnad
Kraftkrevende industri – som forbruker omtrent 40 prosent av den totale kraftproduksjonen – får lavere strømpris enn husholdninger og næringslivet for øvrig. Disse næringene slipper nemlig å betale elavgift, har unntak for el-sertifikater og får en flat rabatt på 50 prosent for nettleien. I tillegg blir kraftkrevende industri kompensert for milliarder via CO2-kompenasjonsordningen. De nyter også godt av leieavtaler med Statkraft, inngått på 1960-tallet, på myndighetsbestemte vilkår.
Men kraftkrevende industri er ikke de eneste som nyter godt av lavere priser. Husholdninger i Nord-Norge – som for tiden har betydelig lavere kraftpriser enn Sør-Norge – har fritak for moms, og mange slipper også å betale elavgift.
I 2017 utgjorde elavgiften 11 milliarder kroner. Nettavisen EnerWe viste, gjennom en beregning i 2017, at staten kunne få 8,3 milliarder ekstra i elavgift alene, dersom alle kraftkonsumenter som har unntak og fritak for elavgift, måtte betale full avgift. Da kunne avgiften nesten blitt halvert for alle oss andre som betaler full el-avgift i dag, uten at staten hadde mistet inntekter fra avgiften.
Alle andre unntak og fritak for en rekke kraftkonsumenter kommer i tillegg. Dersom alle strømforbrukere hadde måttet betale lik strømpris, hadde dette mest sannsynlig medført lavere etterspørsel, og dermed også lavere priser.
Skjev strømgevinst
Kraftkabler til Europa er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Så hvem får da gevinsten?
Det offentlige eier omtrent 90 prosent av produksjonskapasiteten i Norge. Så økte strømpriser og gevinsten av samfunnsøkonomisk lønnsomme utenlandskabler tilfaller vel da oss alle?
Så enkelt er det i midlertid ikke.
Riktignok eier Statkraft – som er hundre prosent eid av staten – rundt 35 prosent av kraftproduksjonskapasiteten. Men det betyr ikke automatisk at Statkrafts økende overskudd tilfaller statskassen og dermed oss alle gjennom subsidierte offentlige tjenester.
Statkrafts utbyttepolitikk tilsier nemlig kun 85 prosent av realisert overskudd fra norsk vannkraftsvirksomhet og 25 prosent av realisert overskudd fra øvrig virksomhet skal utbetales til eier over tid. Deler av Statkrafts overskudd vil derfor også gå til å realisere det statlig heleide selskapets strategi, som inneholder nye satsinger innen utvikling av vind- og solkraft og utvikling av nye forretningsmuligheter, både i Norge og utlandet.
Den resterende vannkraftkapasiteten er eid av en rekke kommunale og offentlig eide kraftselskaper. Her blir gevinsten ekstra skjev.
Det som gjerne kalles «kraftkommuner», en gruppe som består av rundt 200 norske kommuner, får en del av gevinsten av økte kraftpriser ettersom de er vertskap for kraftverk, gjennom konsesjonsavgifter- og skatter og konsesjonskraft. Disse kommunene har i tillegg store eierandeler i flere kraftselskaper.
Det er rettferdig at kommuner som er vertskap for kraftanlegg skal bli kompensert for den naturskaden som et kraftverk skaper. Men er det riktig at en stor andel av gevinsten – som nå er sterkt økende – fra våre felleseide naturressurser tilfaller tilfeldige innbyggere i tilfeldige kraftkommuner?
I 2019 beregnet Landssammenslutningen for vasskraftkommuner (LVK) at 175 kraftkommuner til sammen fikk mellom 4 og 6 milliarder kroner ekstra i årlige skatteinntekter gjennom å være vertskap for vannkraftanlegg.
Dette gjør for eksempel at Bykle kommune i Agder, med under tusen innbyggere, hadde inntekter fra vannkraft på totalt 163 millioner kroner. Det utgjør rundt 163 000 kroner ekstra i inntekter til kommunekassen per person.
Riktignok har også flere kommuner, som ikke er vertskap for kraftanlegg, store eierandeler i kraftselskaper, som gir inntekter til kommunekassene. Dette gjelder for eksempel store bykommuner som Oslo, Bergen og Stavanger.
Alle innbyggere får – gjennom staten – noe av gevinsten fordi kraftselskaper må betale en høyere skattesats gjennom en grunnrenteinntekt.
Men som det statlige utvalget (NOU 2019: 16) om skattlegging av vannkraftverk viser, tilfaller en stor del av den samfunnsøkonomiske gevinsten av både utenlandskabler og felles naturressurser tilfeldige kraftkommuner.
Gevinsten av økte kraftpriser er blitt svært skjev på grunn av historiske og geografiske tilfeldigheter.
Et annet problem er at den økte gevinsten, som følge av økte kraftpriser, også kan bli «sløst bort» på veien fra de offentlig eide kraftselskapenes bankkontoer til fellesskapet, som til syvende og sist «eier» naturressursene.
I et Civita-notat fra 2015 gjennomgår jeg eierskapet til landets kraftselskaper og undersøker hvordan lokale offentlige aktører forvalter de enorme verdiene som vannkraften representerer. I notatet finner jeg at de offentlig eide kraftselskapene har investert milliarder i virksomheter og prosjekter utenfor det som kan regnes for å være et kraftselskaps kjernevirksomhet. Notatet avdekker også en rekke investeringsskandaler og lovbrudd.
Det er nemlig ikke gitt at økte overskudd fra de høye kraftprisene tilfaller innbyggerne i den enkelte kommune eller oss alle gjennom utbytte fra Statkraft og de resterende offentlig kraftselskapene og grunnrenteinntekter.
Både kostnadene og gevinsten av økte kraftpriser er svært skjeve. Dersom dagens kraftsystem skal være bærekraftig ved høyere priser, er denne skjevheten nødt til å bli mer rettferdig.
Innlegget er publisert hos Minerva 30.9.21.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
