Finansskatten er sterkt konkurransevridende
Er det denne regjeringens politikk å bidra til mindre konkurranse og økt forskjellsbehandling i den norske finansnæringen? Lars Peder Nordbakken
Publisert: 15. oktober 2016
Regjeringens forslag om å innføre en særskatt på finansnæringen, i form av fem prosent påslag på arbeidsgiveravgiften og én prosent påslag på skattbart resultat, er tydeligvis motivert av å veie opp for næringens påståtte fordel av å være unntatt merverdiavgift.
Finansdepartementet har tydeligvis først gjort et forsøk på å finne et objektivt grunnlag for innføring av moms, og innsett at det er vanskelig. Det samme har man funnet ut i en rekke andre land.
Men i stedet for å erkjenne at finansnæringen er fundamentalt forskjellig fra for andre næringer, og derfor bør reguleres og beskattes på annen måte, har regjeringen forsøkt å finne en nest-best-løsning: den foreslåtte finansskatten.
Det kan stilles spørsmål ved de premissene regjeringen har lagt til grunn i denne saken. Spørsmålene blir enda flere når man analyserer de strukturelle konsekvensene av forslaget.
Konsekvensene er tydelig konkurransevridende, i disfavør av lokale og regionale sparebanker som satser mest på personlig service og rådgivning, og i favør av store aktører og utpregete nettbanker som er mindre arbeidsintensive. Det skyldes at en stor del av særbeskatningen bygger på fem prosent ekstraskatt på lønnsgrunnlaget.
Det er heller ikke urimelig å tolke slagsiden i den økte overskuddsskatten på én prosent i samme retning, siden det generelt er de samme lokale og regionale bankene som er mest avhengige av å bygge opp sin egenkapital og soliditet gjennom overskuddsavsetninger.
Det som gjør de nevnte skjevhetene i finansskatteforslaget problematiske, og på grensen til uakseptable for den som verdsetter en mangfoldig og konkurransedreven finansnæring, er at de kommer på toppen av flere forhold som peker i samme konkurransevridende retning:
For det første, og helt naturlig, må finansnæringen stadig tilpasse seg nye og mer omfattende regulatoriske krav, knyttet til alt fra kapital- og likviditetskrav, operasjonelle standarder og kamp mot økonomisk kriminalitet mv. Dette påfører de mindre aktørene vesentlig høyere administrative enhetskostnader, sammenlignet med de store aktørene, samt høyere inngangsbarrierer for nye aktører.
For det andre, nyter de største og såkalt systemviktige aktørene, godt av indirekte statssubsidiering knyttet til sin systemkritiske status i en krisesituasjon. Andrew Haldane i Bank of England har analysert omfanget av disse indirekte subsidiene internasjonalt, og vist at de er alt annet enn trivielle.
Summen av forslaget til finansskatt og de to sistnevnte faktorene resulterer i et regime som vanskelig kan kalles for noe annet enn systematisk konkurransevridende.
Ansvarlige politikere kan gjøre langt bedre enn å angripe det sunne mangfoldet og den virksomme konkurransen i den norske finansnæringen, gjennom å innføre en dårlig gjennomtenkt finansskatt.
Er det denne regjeringens politikk å bidra til mindre konkurranse og økt forskjellsbehandling i den norske finansnæringen?
Innlegget var publisert i Dagbladet torsdag 13. oktober 2016.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
Skattekonkurransen
Skatt i teori og praksis
En gründermelding uten problemanalyse og retning
