Bildet er tatt av Frantisek Krejci fra Pixabay

«Velferdsprofitører» har en lang og ærerik tradisjon i Norge

De kommersielle, ideelle og offentlige lærer av hverandre og gjør hverandre bedre. I fremtiden må vi doble kapasiteten innen eldreomsorgen og vi har et stort innovasjonsbehov på flere velferdsområder. Det kreves derfor at alle ressurser og aktører tas i bruk. Aslak Versto Storsletten i Bergens Tidende.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 3. februar 2020

Tjenesteytere som henter ut privat fortjeneste på å produsere og drifte offentlig finansierte velferdstjenester har eksistert i lang tid og er nødvendige for å løse morgendagens utfordringer.

Partier som Rødt og SV vil forby profitt i velferden. De bruker hyppig det retorisk effektive, men svært misvisende begrepet «velferdsprofitører», og er lite villig til å se nyanser eller innrømme fordeler ved privat drift. Det er urovekkende at mer moderate sosialdemokratiske stemmer er i ferd med å kopiere samme naive holdninger og retorikk.

Kjenner man ikke til fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden. Derfor har undertegnede, i et nylig utgitt Civita-notat, forsøkt å gi en lettfattelig historisk gjennomgang av den offentlige og private tradisjonen innen tradisjonelle velferdsområder. Private, fortjenestebaserte aktører har i lang tid hatt en viktig og ukontroversiell rolle i skattefinansiert velferdsproduksjon.

For eksempel ble ambulansetransporten initiert og utviklet av private aktører. Da det i dag velkjente, kommersielle flyselskapet Widerøe ble etablert i mellomkrigstiden, var et av formålene å transportere pasienter. Etter andre verdenskrig ble luftambulansetransporten utvidet og videreutviklet av private, blant annet ved at små sivile sjøfly i økende grad utførte oppdrag på Vestlandet. I 1980 sto sivile fly og helikoptre for 85 prosent av luftambulansetimene her til lands. Også på land var det på denne tiden private som bar på ansvaret med å frakte pasienter. Drosjeeiere utførte en vesentlig del av syketransporten.

Ambulansevirksomheten i luften og på land ble hovedsakelig betalt av det offentlige, men den var i betydelig grad driftet av fortjenestebaserte aktører, som også drev med annen type kommersiell virksomhet.

Historisk har fri yrkesutøvelse vært hovedregelen for leger. På slutten av 1970-tallet hadde godt over halvparten av legespesialistene innenfor fagfeltene øye-, hud-, og kjønnssykdommer privatpraksis som hovedbeskjeftigelse i Norge. Innenfor områder som barnesykdommer, fødselshjelp og kvinnesykdommer var det også en vesentlig andel privatpraktiserende. Fordelingen av aktivitetsomfanget innen spesialisttjenestene i overgangen fra 1970-årene til 1980-årene er også interessant. Antallet konsultasjoner hos private legespesialister, utenom radiologi og laboratorier, i Hordaland omfattet ca. 55 prosent av pasientene som ikke var innlagt på institusjon. Spesialistene fikk store deler av virksomheten finansiert gjennom folketrygden.

I nyere tid er barnehageforliket et slående eksempel. Kommersielle aktører var avgjørende for at vi klarte å oppnå full barnehagedekning.

Både flyselskapet Widerøe, drosjeeierne, legespesialistene og barnehageeierne var «velferdsprofitører», i ordets rette forstand. «Velferdsprofitører» har med andre ord en lang og ærerik tradisjon i det ganske land.

De siste to-tre tiårene har private, kommersielle aktører på velferdsområdene blitt mer utbredt. Det har vært nødvendig for å dekke nye behov i befolkningen, videreutvikle velferdsoppgavene og sikre den økonomiske bærekraften til vår felles velferdsstat.

Noen av tjenesteyterne har gjort god butikk på å utføre oppgaver finansiert av det offentlige. Flyktningkrisen i 2015 er et godt eksempel.

Mange flyktninger kom så fort og uventet at vår mottakerkapasitet ble rystet. Utlendingsdirektoratet valgte å involvere fortjenestebaserte aktører, blant annet på Vestlandet. Det ble tildelt svært mange korte kontrakter, helt ned i tre måneder. På grunn av denne usikkerheten måtte det offentlige betale en pris – profitt. Når private aktører så muligheten til høy og rask fortjeneste, ble campingplasser og lignende omgjort til asylmottak på rekordtid.

Alternativet ville vært at det offentlige hele tiden sto klar med mottakerkapasitet. Man ville til enhver tid hatt mennesker på lønningslisten på grunn av kravet om jobbsikkerhet i det offentlige, til og med i tider hvor det ikke er noen strøm av flykninger. Dette ville vært dyrere for samfunnet vårt.

Med forbud mot profitt i velferden har man ikke mulighet til å bruke fleksibiliteten til de private, slik man gjorde da et hav av mennesker flyktet fra nød og ulykke i Syria.

Problemet er ikke alle aktører som har et snev av profittmotiv, men svak bestillermakt. Hvis det offentlige har kontroll på hva som er rimelig kostnadsnivå innen enkelte områder, er det vanskeligere for kommersielle aktører å skape superprofitt.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 1. februar 2020.