Private barnehager leverer
Det offentlige sparer to milliarder kroner hvert år på at de private barnehagene driver mer effektivt – penger som kan brukes til andre velferdsformål.
Publisert: 26. juli 2018
I Dagbladet 6. juni skrev Manifest-økonom Roman Linneberg Eliassen om private barnehager som går med overskudd, som han mener er «udyr vi ikke trenger», og derfor ønsker å avskaffe. Eliassen avviser i innlegget at det å kunne tjene penger er et godt insentiv, og at konkurranse fremmer effektivitet.
Jeg svarte 19. juni på dette innlegget og viste til en rekke grunner til at et overskudd ikke bare er nødvendig for at bedrifter skal overleve over tid, men også – i barnehagedrift som i svært mye annen virksomhet – gir gode grunner til fornuftig drift.
Aktører som er avhengig av et overskudd, og som kan tjene penger på det de gjør, vil ofte komme opp med nye løsninger, være tilpasningsdyktige og stadig se etter forbedringspotensial.
Det er derfor markedsøkonomien har gitt oss de løsningene og den velstandsveksten vi har opplevd.
I et svar 2. juli forsøker Eliassen å gjøre det til en diskusjon om hva som er en rimelig avkastning i barnehageselskaper, og det kan være interessant nok. Det har vært mulig å bygge opp store verdier gjennom barnehagedrift de siste årene, og det er ikke unaturlig å se på hvordan man kan oppnå mer og bedre konkurranse i markedet, slik regjeringen nå har signalisert at den vil, og slik jeg selv har tatt til orde for.
I den diskusjonen må man ta hensyn til både finansiell og politisk risiko, og man må se på hvorvidt særegne faktorer i et marked under utvikling (som at det de siste årene har vært mange oppkjøp og konsolideringer) ser ut til å vedvare.
Det er for eksempel mye som tyder på at det er laget rammer som gjør det vanskeligere for nyetableringer og små aktører, noe som er svært uheldig for et velfungerende marked. Uten at det er mulig for konkurrenter å komme inn, blir det heller ikke god nok konkurranse.
Men når man diskuterer barnehagedriften, må man samtidig diskutere de kommunale barnehagene. Hva kan de lære av de private, hvordan kan de få mer ut av pengene de bevilges, hvordan kan de arbeide for å tilpasse sin drift til hvert enkelt barns behov?
I Foreldreundersøkelsen 2017, Utdanningsdirektoratets nasjonale kartlegging, har mer enn 100 000 foreldre gitt de private barnehagene klart bedre skussmål enn de kommunale. Foreldre i kommunale barnehager ytrer oftest sterk misnøye med driften. Da er det spesielt at det er de private som får kritikk, bare fordi de samtidig som de driver med høy kvalitet, driver med overskudd.
I 23 av 30 spørsmål skårer de private aktørene best: Foreldrene syns blant annet de har bedre uteområder, bedre hygiene, bedre mattilbud, høyest sikkerhet, bedre personaltetthet, og at de private gir barna best grunnlag for skolestart. På de syv siste spørsmålene gjør private og kommunale barnehager det like godt.
Samtidig sparer det offentlige to milliarder kroner hvert år på at de private barnehagene driver mer effektivt – penger som kan brukes til andre velferdsformål. At eiere og drivere av de private barnehagene i tillegg kan tjene penger, kan umulig være det største problemet, selv om det altså er gode grunner til å se på rammene politikerne legger.
Eliassen, og andre som mener det er for mye penger i barnehagedrift, bør spørre seg hvordan situasjonen hadde vært dersom man ikke hadde åpnet for private, også kommersielle aktører. Det meste tyder på at vi da ville hatt færre barnehageplasser, høyere enhetskostnader og lavere kvalitet i tilbudet.
Til sist: Eliassen forsøker å fremstille synspunktet der man mener at også private kan spille en rolle i velferdstilbudet som ytterliggående, mens det er han selv som forsvarer «den nordiske velferdsmodellen» når han vil avskaffe kommersielle aktører. Det er et kreativt selvbilde. De norske velferdsordningene som brukerne er mest fornøyd med, er bibliotekene, barnehagene og fastlegeordningen.
Bibliotekene er offentlig finansierte, men forfattere og forlag, bibliotekets leverandører, kan tjene mye. Både barnehagene og fastlegene betales i hovedsak av det offentlige, men drives henholdsvis ofte og i hovedsak av private, som tjener penger på driften.
En slik pragmatisme, der man ser på hva som gir best resultater, er en av grunnene til at den nordiske modellen fungerer og har klart å opprettholde legitimiteten. Det betyr ikke at det ikke stadig bør gjøres justeringer for å oppnå forbedringer, både blant de private og de kommunale aktørene.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 23.7.19.