Velferdsstaten

Hva er galt med barnehagekonsern?

«Barnehagen hvor vår datter har plass er del av en stor, kommersiell kjede. Hva så?» spør Anne Siri Koksrud Bekkelund i Dagens Næringsliv.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 15. februar 2018

Barnehagen hvor vår datter har plass er del av en stor, kommersiell kjede. Hva så? Det som er viktig for oss, er at vårt barn blir sett, tatt vare på, trives og utvikler seg.

Arbeiderpartiet støtter ønsket om en lovendring som skal begrensninger på utbytte og/eller lønnsomhet i barnehagene. Partiet er blant annet bekymret for at de kommersielle barnehagekjedene tar over større deler av driften.

Det er ikke lenger jeg som forelder som skal vurdere om barnehagen er god nok til å utnytte ressursene den har til rådighet, men en byråkrat eller politiker. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet la meg velge den barnehagen jeg selv vil at barnet mitt skal gå i?

Man skal ikke generalisere ut fra anekdoter. Men min familie har prøvd både en liten familiebarnehage og en barnehage i et stort konsern. For meg er det ingen tvil: Den store, kommersielle kjeden har mye mer orden på det meste. Vikarbruk, kompetanseheving blant de ansatte, planlegging, pedagogisk opplegg og informasjon til oss foreldre, for å nevne noe.

Det er selvsagt ikke det viktigste. Det viktigste er hvordan barnet blir møtt: Å vite at noen ser barnet mitt, og er der for henne når det trengs. Heldigvis er dette noe de aller fleste barnehager er gode på i dag. Foreldre flest er også svært fornøyd med norske barnehager. Men for meg er det en trygghet å vite at hvis noe ikke skulle fungere, så kan jeg søke en annen barnehage.

Foreldreundersøkelser viser gang på gang at foreldre i snitt er mest fornøyd med de private barnehagene. De har noe bedre pedagogtetthet enn de offentlige barnehagene, og lite tyder på at det er vanskeligere å rekruttere til private enn til offentlige barnehager, noe som ville vært den naturlige konsekvensen dersom de ansatte fikk dårligere vilkår eller arbeidsbetingelser i private barnehager. Så vidt jeg vet er ikke store og små barnehager satt opp mot hverandre, men det virker i hvert fall som om den påståtte kommersialiseringen ikke gjør barnehagene dårligere.

Det er uklart nøyaktig hva Arbeiderpartiet egentlig vil. Kanskje vil de gjøre slik Reepalu-utvalget foreslo i Sverige? Utvalgets forslag — dersom det blir gjennomført — vil føre til at svært mange kommersielle velferdsaktører vil måtte legge ned. Ikke fordi de tjener så mye penger, marginene i bransjen er typisk moderate, men fordi regelen tar utgangspunkt i avkastning på såkalt bokført operativ kapital. Dette er ment å gi investorene en fornuftig avkastning på investeringene de har gjort, slik venstresiden her hjemme også sier at de ønsker. Problemet er at mange investeringer ikke enkelt kan bokføres. Det gjelder for eksempel tiden en barnehagegründer selv legger ned i å bygge opp barnehage, pensjonen som denne personen ofrer, eller kompetanseheving blant de ansatte, som normalt ikke kan føres som en investering. Dermed får mange aktører krav om svært små marginer – typisk under to prosent av omsetningen.

Ironisk nok er det kanskje de små aktørene som vil slite mest når marginene skal presses ned, da deres økonomi ofte er mer uforutsigbar.

Det er bra at det finnes både ideelle og små, uavhengige aktører i velferdssektoren. Men det er kvalitet for sluttbrukerne som må være det avgjørende, ikke organisasjonsform.

Men konkurranse fungerer selvsagt ikke alltid og overalt. Heller ikke i barnehagesektoren. Dersom det ikke finnes noen virksom konkurranse, for eksempel ved det ikke er noen reell valgfrihet fordi det bare er én barnehage i kommunen, kan det skapes rom for aktører som ønsker å utnytte situasjonen. En god løsning er å gjøre det lettere for nye aktører å slippe til, slik at en barnehageeier som kutter i driftsbudsjettet og putter pengene i egen lomme blir utkonkurrert. Men dersom kravene til dokumentasjon og byråkrati er overveldende, eller det tar årevis å få fastslått hva barnehagen faktisk får i offentlige tilskudd, kan det bli vanskelig for små og nye aktører å etablere seg. Så kan det jo også hende at de små, ideelle aktørene i en del tilfeller rett og slett ikke er like gode til å utnytte ressursene.

Slike og lignende problemer kunne Arbeiderpartiet tatt tak i. Det kunne gitt et bedre velferdstilbud, større valgfrihet og tilpasning til den enkelte families behov, og det kunne bidratt til å redusere sløsing og overforbruk i offentlig sektor, sannsynligvis et større problem enn enkelte private aktører som misbruker sin markedsmakt.

I stedet velger de den enkle retorikken om at «offentlige tilskudd skal gå til tjenesten, ikke til profitt». Og ignorerer hvordan markeder fremmer både effektivitet og kvalitet på de fleste andre områder i samfunnet.

Det er skuffende at Arbeiderpartiet gir etter for presset fra Rødt og SV, men det er kanskje ikke så overraskende.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 13.02.2018.

Publisert: 15. september 2022