Populisme

På leting etter norske «Trump-tilstander»

Misfornøyde hvite i det som tidligere var rike industriområder, har gitt oss Trump og «Brexit». Det stunder mot valg også i Norge. Men finnes det noe her som tilsvarer Rustbeltet og Midlands?

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 7. januar 2017

Misfornøyde hvite i det som tidligere var rike industriområder, har gitt oss Trump og «Brexit». Det stunder mot valg også i Norge. Men finnes det noe her som tilsvarer Rustbeltet og Midlands?

Allerede har for eksempel Fremskrittspartiets nestleder og fiskeriminister, Per Sandberg, varslet (om)kamp om EØS-avtalen. Frp-statsråden kommer til å få støtte fra organisasjonen Nei til EU og venstresiden i LO, som har ønsket EØS-omkamp i lengre tid. SV, Rødt og Senterpartiet har, som kjent, alltid vært motstandere av (deler av) avtalen. Det er altså liten tvil om at Norges tilknytning til EU, i lys av Brexit, kan bli et valgkamptema i 2017.

Hvordan den norske valgkampen kommer til å bli preget av Donald Trumps valgseier, er et vanskeligere spørsmål å svare på, selv om visse signaler har kommet også her. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har for eksempel advart mot at Norge kan ende opp i samme situasjon som USA, som følge av regjeringens politikk. Støres nestleder, Trond Giske, har også advart mot Trump-tilstander i Norge, riktignok kun blant FrP-politikere. Men også Solberg-regjeringen, representert ved arbeidsminister Anniken Hauglie (H), advarte i høst mot Trump-tendenser, der særlig unge, arbeidsledige, hvite og potensielt sinte menn er en bekymring – selv om Hauglie også understreket at Norge er i en helt annen situasjon enn USA.

Men hvor reell er muligheten for å få «Trump-tendenser» i Norge? Finnes det norske versjoner av det britiske og amerikanske «rustbeltet», der vi kan forvente opphopning av velgere med lignende frustrasjoner? Dette er et forsøk på en analyse.

Industrialiseringen av Norge startet med jernstøperi, tekstil- og verkstedindustri i Christiania og Bergen i 1840- og 1850-årene, og spredte seg videre derfra. Men på grunn av Norges størrelse og naturressurser fikk man aldri ett dominerende industriområde, tilsvarende industrilandskapene som preger dagens Midtvesten i USA, Wales og The Midlands i Storbritannia og Ruhrdalen i Tyskland.

I stedet fikk man lommer av industrialisering på forskjellige steder i landet, tilknyttet landets mange fossefall og elver, som ikke ga den samme flyttbare energien som kullforekomstene i USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Samtidig hadde det før-industrialiserte norske samfunnet i flere hundre år hatt betydelige posisjoner innen internasjonale næringer som tømmer, fiskeri og sjøfart, som sammen med stor utvandring relativt til innbyggertallet bidro til at Norge ikke i like stor grad fikk en stor geografisk sentrert tungindustri.

Likevel bidro denne første industrialiseringen til at noen fylker ble svært preget av industrien. I Østfold fikk for eksempel byene Fredrikstad og Sarpsborg en kraftig befolkningsvekst som følge av industrien ved Glomma.

Østfold er i dag et fylke som fremdeles har et betydelig innslag av industri-arbeidsplasser. Det er også et fylke som har større sosioøkonomiske utfordringer enn mye av resten av landet. Østfold er blant annet fylket som har den høyeste andelen av innbyggerne på uføretrygd, med 13,7 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Innbyggerne i Østfold har også et høyere sykefravær og en betydelig lavere forventet levealder enn snittet i Norge.

Et annet fylke som ble preget av denne tidlige industrialiseringen var Telemark, der byene Notodden og Rjukan ble etablert som industribyer, samtidig som Skien og Porsgrunn fikk et stort innslag av industriarbeidsplasser. Telemark sliter med de samme sosioøkonomiske utfordringene som Østfold. Grenlands-regionen utmerker seg som den storby-regionen med den svakeste sysselsettingsveksten av alle norske storby-områder. I perioden 2005–2015 hadde Grenland en sysselsettingsvekst på 1,1 prosent, samtidig som sysselsettingen i privat sektor sank med 3,3 prosent – den eneste blant Norges storbyer med fall i sysselsetting i privat sektor.

Andre fylker på Østlandet, som Vestfold, fikk aldri samme type industrialisering som Østfold og Telemark. Både Vestfold og den befolkningstette delen av Buskerud ble, i stor grad, tilknyttet arbeidsmarkedsregionen stor-Oslo, mens industriområder som Kongsberg har hatt vekst og ikke nedgang i industriarbeidsplasser i etterkant av en imponerende omstilling av Kongsberg Våpenfabrikker.

Innlandsfylkene, Hedmark og Oppland, fikk aldri en voldsom industrialisering. I Trøndelag, Nord-Norge og på deler av Vestlandet, kom ikke industrialiseringen ordentlig i gang før i etterkant av unionsoppløsingen, da kraftkrevende industri ble bygget ut i industribygder som Høyanger og Odda, og da hermetikkindustrien blomstret i Stavanger.

En ny industrialisering begynte etter andre verdenskrig, da Arbeiderparti-staten satte i gang en storstilt, statsstyrt industriutbygging, ved at industribyer som Mo i Rana og Årdal ble vedtatt utbygd i departementet i Oslo. Industrialisering og automatisering av fiskerisektoren i Nord-Norge og en svært aktiv distriktsutbygging kom også i denne tiden.

Industribygdene- og byene, inkludert en rekke fiskevær i Nord-Norge, og mindre bygder i Trøndelag, indre Østlandet og på Vestlandet, bærer i dag preg av en viss fraflytting og forgubbing, med tilhørende sosioøkonomiske utfordringer. Det kan med tiden gi grobunn for en populistisk vekkelse også i Norge.

Det er imidlertid flere faktorer som taler imot. Disse områdene, inkludert industri-fylkene Østfold og Telemark, er trolig for små, både befolkningsmessig og i økonomiske termer, til å utgjøre et «rustbelte-potensiale», med tilhørende «Trump-tilstander». Vekst i turisme, petroleum og fisk, særlig i Nord-Norge og langs deler av kysten nord for Stadt, er også et ferskt botemiddel mot trumpisme.

Den viktigste årsaken til dette er at innbyggerne i disse områdene har tilnærmet det samme inntektsnivået som resten av landet, til tross for at fylkene har et betydelige lavere produksjonsnivå – både per innbygger og per sysselsatt. De mottar nemlig store overføringer fra innbyggerne i fylker og byer med et høyere BNP-nivå, som Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland. I USA og Storbritannia er overføringene mellom føderale stater og britiske regioner mye mindre enn mellom fylker i Norge.

Men selv om venstresiden allerede har bestemt seg for at den klassiske konfliktlinjen mellom kapital og arbeidskraft – som økonomisk ulikhet – er både forklaringen og løsningen på de amerikanske og britiske «velgeropprørene» i 2016, betyr ikke dette at økonomisk utjevning alene kan motvirke slike velgeropprør.

Statistikken fra det amerikanske valget viser at ikke-økonomiske faktorer var vel så viktige som økonomi. For eksempel viste det seg at utdanningsnivå forklarte bedre hvem som stemte på Trump, enn inntekt. Den samme tendensen så man i Storbritannia, der utdanningsnivå, i tillegg til alder og urbanitet, forklarte hvem som stemte for «brexit».

Det ligger trolig dypere kulturelle forklaringer bak fjorårets valgresultater i USA og Storbritannia. Identitetspolitikk og kulturelle endringer i samfunnet er vel så viktige faktorer som inntekt.

Fra å representere både den økonomiske og kulturelle bærebjelken i egne land, har store deler av befolkningen i det amerikanske og britiske rustbeltet, henholdsvis i Midtvesten og i The Midlands og i Wales, gjennom de siste tiårene blitt utkonkurrert og erstattet av asiatiske industriarbeidere utenlands og latinamerikansk/EU-innvandring innenlands. De reagerer mot den kulturelle konkurransen fra det «nye» USA og Storbritannia, først og fremst representert gjennom de globale multi-etniske byene, som San Fransisco, New York City eller London.

Mens US Steel, General Motors og beltet av store og små industribedrifter i forrige århundre representerte det fremste av amerikansk eksepsjonalisme, er det økonomiske og kulturelle tyngdepunktet flyttet fra Midtvesten til Vestkysten, representert ved bedrifter som Apple, Microsoft, Tesla, Google og andre teknologiselskaper. Det er for eksempel ikke lenger en like direkte kobling mellom amerikansk kultur og «Middle America». Den samme trenden ser vi i Storbritannia, der Londons økonomiske og kulturelle tyngdekraft er såpass dominerende at andre og mer tradisjonelle «britiske» verdier er under et konstant press fra den kosmopolitiske hovedstaden.

Befolkningen i det amerikanske og britiske «rustbeltet» har altså gått på en trippel smell. Først mistet de sin globale økonomiske status. Deretter har de tapt lokalt, blant annet for innvandrere. Endelig har den kulturelle statusen flyttet seg til liberale bastioner som California, New York, Massachusetts og London. Det kan ikke være tvil om at følelsen av et statusfall er reell.

Finnes det da et potensiale for et lignende kulturelt «rustbelte-opprør» i det norske, oljesmurte samfunnet? Nordmenn med lavere utdanningsnivå har for eksempel et mindre positivt syn på innvandring og mindre tillit til politiske institusjoner, enn de med mer utdanning. Til en viss grad har de altså de samme preferansene som Trump-velgere i USA og Brexit-velgerne i Storbritannia – selv om det også er lett å finne forskjeller.

Norge har, som vist over, ingen spesifikke geografiske områder som er store nok eller annerledes nok til å skille seg såpass mye ut at det i dag kan karakteriseres som et «rustbelte». Men dersom man skal ta Jonas Gahr Støre, Trond Giske og LO på ordet, så kan man overføre en lignende analyse til en norsk kontekst, der industriområdet langs kysten på Vestlandet (og Sørlandet) – ofte kalt «Gullkysten» på folkemunne – er den heteste kandidaten til å bli et norsk «rustbelte» i fremtiden.

Vestlandet er den eneste landsdelen i Norge som fortsatt har en betydelig sysselsetting innen tradisjonell industri, i tillegg til at Vestlandet er landsdelen som har nytt mest av petroleumsforekomstene på norsk sokkel. I perioden 2005–2015 hadde Vestlandet en sysselsettingsvekst på rundt 87.000 årsverk, der 54.000 årsverk kom i privat sektor. Dette var den høyeste sysselsettingsveksten blant alle norske landsdeler. Fallhøyden er altså ganske stor.

Vestlandet representerer ikke bare den eneste reelle økonomiske konkurrenten til hovedstadsregionen, landsdelen utgjør en vel så viktig kulturell motkraft til Oslos dominerende posisjon i Norge. Både målsaken, legmannsbevegelsen og avholdsbevegelsen hadde sitt utspring på Vestlandet. Samtidig har vestlendingen en kystkultur, som historisk har bidratt til en mer internasjonal og europeisk orientering, både økonomisk og kulturelt, som har gjort at landsdelen alltid har hatt et ganske ambivalent forhold til hovedstadsmakten i øst (og som forøvrig kan fungere som et botemiddel mot de verste former for isolasjonisme og trumpisme-trang).

Det er nettopp denne blandingen av en sterk økonomisk og kulturell identitet relativt til hovedstadsregionen, som gjør at Vestlandet har et lignede potensiale for velgeropprør med tiden. Men til tross for likhetene er en sammenligning mellom Vestlandet og rustbeltet Midtvesten i USA tilnærmet meningsløs. I hvert fall foreløpig.

Selv om over 40.000 oljejobber har forsvunnet, Rogaland har landets høyeste arbeidsledighet og flere kommuner i fylket planlegger å bruke 30 prosent mer på sosialhjelp i 2017, er forskjellene mellom Rogaland og de hardest rammede byene i Midtvesten fremdeles gigantiske, både med tanke på befolkningsnedgang, arbeidsledighet og relativ fattigdom og statusfall.

Mellom 2005 og 2015 har alle vestlandsfylkene hatt større økninger i husholdningsinntekter enn Oslo. Alle fylkene er i øvre halvdel av tabellen for andelen unge med høyere utdannelse, og økningen i andelen med høyere utdannelse mellom generasjoner er spesielt sterk for Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Landsdelen burde være godt posisjonert for å klare omstillingene som vil komme de nærmeste tiårene.

Men hva vet jeg, det tenkte de kanskje i Rustbeltet også for 50 år siden.

Innlegget er publisert hos Minerva 5.1.17.

Publisert: 3. oktober 2023