Venstre kan gjøre Norge mindre avhengig av oljeprisen

Publisert: 5. mars 2018

De beste klimatiltakene er de som også er økonomisk fornuftige. Men kan Venstre overbevise både regjeringen og opposisjonen samtidig?

Venstres inntog i regjeringskontorene har gjort Solberg-regjeringen grønnere: I den nye regjeringsplattformen fremheves klima som den andre av syv store utfordringer. Venstre fikk også viktige konkrete gjennomslag for å nå klimamålene. Det viktigste av dem er en flat CO2-avgift på minst 500 kr/tonn for alle utslipp i ikke-kvotepliktig sektor.

Men innenfor oljepolitikken er det færre tegn på grønn dreining, utover at noen flere sårbare områder skal skjermes. Det første kulepunktet om olje i plattformen fremhever betydningen av forutsigbare rammevilkår – ikke akkurat et signal om at endringer er på vei. Det fastslås også at man skal «videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder for å gi tilgang på nye letearealer». 24. konsesjonsrunde skal gjennomføres, dog med noen ekstra miljøhensyn. Etter at plattformen var klar, valgte sågar Olje- og energiminister Terje Søviknes å fremheve at oljepolitikken ligger fast, og avviste at det kan være aktuelt å se på oljeskatteregimet.

Det falt neppe i god jord hos Venstres ferske regjeringsmedlemmer. For avstanden til politikken Venstre gikk til valg på i stortingsvalgprogrammet, er stor. Venstre vedtok på sitt landsmøte i fjor å si nei til 24. konsesjonsrunde. Vår ferske klima- og miljøminister Ola Elvestuen advarte mot vedtaket, fordi det ville være umulig å innfri. Han tapte kampen på landsmøtet, men fikk rett i sin vurdering.

Venstre mener også at man må fjerne leterefusjonsordningen og redusere friinntekten i oljeskatten, og at man skal vurdere å redusere statens eierskap i Statoil, og dens direkte eierandeler på sokkelen (SDØE). Ingenting av det finner man igjen i regjeringsplattformen. Betyr det at Venstre ikke vil få noen oljegjennomslag utover områdene som er skjermet fra oljeleting? Og, viktigere, at oljepolitikken fortsatt i liten grad vil være preget av klimahensyn

Ikke nødvendigvis. Større endringer i rammevilkårene til vår viktigste næring kunne uansett ikke bli besluttet over bordet på Jeløya radio uten grundige utredninger i forkant, og kunne ikke plutselig varsles i en regjeringsplattform. Oljepolitikken er for viktig for Norge til at hovedlinjene blir gjenstand for politisk hestehandel eller symbolpolitikk. Hvis Venstre skal få gjennomslag i oljepolitikken, er de avhengig av å fremme politikk som fremstår som ansvarlig og økonomisk rasjonell.

Det er flere trender som kan gjøre det lettere med en mer ambisiøs klimaprofil.

Den første muligheten som kommer, er å se på statens eierskap i oljesektoren. Norges Bank foreslo i november i fjor at energiaksjer skal tas ut av referanseindeksen for Oljefondets aksjeinvesteringer. Norge er allerede sterkt eksponert for endringer i oljeprisen. Å ta oljeaksjer ut av referanseindeksen vil derfor redusere statens samlede risiko. Begrunnelsen er bedre risikospredning. Men siden en mer ambisiøs klimapolitikk internasjonalt nettopp kan bidra til et stort og varig fall i etterspørselen og prisen på olje – og oljeaksjer – vil en slik endring være med på å hindre at oljefondet får økonomiske interesser som strider mot en ambisiøs klimapolitikk.

Spørsmålet er imidlertid hvorfor man skal begrense seg til oljefondet når man vurderer statens oljeprisrisiko. Alle oljeaksjene oljefondet eier, er i sum verdt omtrent like mye som statens andel av Statoil. Og mens disse postene er spredt på mange selskaper, er Statoil særlig eksponert mot én oljeproduserende region med høye kostnader, nemlig norsk sokkel. Og staten har allerede lagt mange egg i den kurven – enda flere enn eierandelene i Statoil, verdt rundt 400 mrd. kroner. For staten har også direkte eierandeler i oljefelt (SDØE-andelene), som er verdt over 800 mrd. kroner.

Eierandeler i oljefelt selges stadig mellom oljeselskaper, og det er ingenting i veien for å vurdere om staten skal selge andeler i noen av oljefeltene. Et enda bredere perspektiv får man ved å ta hensyn til statens fremtidige forventede skatteinntekter fra norsk sokkel. I Nasjonalbudsjettet er nåverdien av alle fremtidige oljeinntekter (inkludert fra Statoil og SDØE) anslått å være på 4500 mrd. kroner, eller godt over halvparten av oljefondets totale verdi.

Finansdepartementet har nylig satt ned en ekspertgruppe og sendt på høring spørsmålet om oljefondets investeringer i oljeaksjer. Det første spørsmålet som Finansdepartementet stiller er nettopp om man bør se på oljefondets investering separat, eller på helheten av statens formue eller nasjonalformuen. Svaret gir nesten seg selv: det gir liten mening å diskutere oljefondets eksponering mot oljepris, uten å samtidig se på de andre og mye større eksponeringene mot oljepris som Norge har.

Et slikt resonnement kan gi Venstre et stort gjennomslag i oljepolitikken, samtidig som det spiller på Høyre og Frps iboende skepsis mot for stort statlig eierskap. Salg av SDØE-andeler kan også bidra til å redusere Statoils dominerende posisjon på norsk sokkel, noe de borgerlige partiene var svært bekymret for da Statoils og Hydros oljevirksomhet fusjonerte.

Mange prognoser spår høyere oljepriser i årene frem mot 2020, etter hvert som fallet i investeringer etter oljeprisfallet i 2014 fører til at produksjonen ikke holder tritt med etterspørselen. Hvis Paris-avtalen blir oppfylt, kan det være en av de siste gangene man får en periode med høye oljepriser. I så fall vil det være et ypperlig tidspunkt for staten å selge seg ned til høy pris, og få en portefølje som totalt sett kan gi bedre risikojustert avkastning.

Det er sannsynlig at Arbeiderpartiet vil karikere et nedsalg i Statoil eller SDØE-andeler som at man «selger arvesølvet». Spørsmålet er om det er mulig å overbevise KrF og/eller SV om at verdien av ikke å binde alle statens egg til oljekurven – med den betydningen det har for Norges incentiver i klimapolitikken – trumfer «arvesølv»-argumentet. Det er kanskje ikke sannsynlig, men heller ikke umulig.

For Venstre vil sannsynligvis endringer i oljeskattregimet være vel så viktig som eierskapsspørsmålet. Men dette vil være enda vanskeligere å få gjennomslag for, både i og utenfor regjeringen. Da Stoltenberg II-regjeringen våren 2013 gjennomførte en beskjeden reduksjon i friinntekten i oljeskatten, skapte det betydelig bråk og motstand i oljenæringen. Enkelte aktører i oljenæringen protesterte også da særskatten ble økt i forbindelse med reduksjonen i selskapsskatten, på tross av at dette var en netto skattelettelse for oljebransjen.

Miljøbevegelsen liker særlig å kritisere leterefusjonsordningen, og bruker den ordningen som bevis på at hele oljenæringen er subsidiert. Det argumentet er imidlertid svakt, og ikke det Venstre bør satse på. Leterefusjonsordningen er rett nok unik, fordi selskaper som ikke er i skatteposisjon kan få utbetalt sine skattefradrag på forskudd. Men i en bransje med så høy marginalskatt er ordningen likevel et viktig bidrag for å sikre likebehandling mellom etablerte og nye selskaper. Leterefusjonsordningen synliggjør at det er staten som tar mesteparten av kostnaden og risikoen ved oljeleting, men det gjelder i like stor grad for selskaper som er i skatteposisjon og dermed ikke er omfattet av ordningen. Det er uansett vanskelig å argumentere troverdig for at en næring som betaler 78 prosent skatt, er subsidiert.

I den grad leterefusjonsordningen likevel kan tenkes å være problematisk, er det hvis oljeselskaper tar for liten hensyn til klimarisiko når de tar beslutninger om oljeleting. Det problemet er i så fall større enn bare refusjonsordningen. I regjeringsplattformen står det at regjeringen vil «stille krav til at selskaper synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner». Siden utbyggingsplanene kommer etter kostnadene ved leting, er ikke det i seg selv til noen hjelp. Det står imidlertid også i samme setning at regjeringen vil «følge opp innstillingen fra klimarisikoutvalget». Hvis det utvalget sier noe om denne problemstillingen, kan det være mulig for Venstre å få til endringer, hvis ikke er det vanskelig å se for seg.

Et annet potensielt problem med oljeskatteregimet, som har større faglig forankring enn kritikken mot leterefusjonsordningen, er at friinntekten i oljeskatten kan være for høy, selv etter endringene i 2013. Hvis den er for høy, vil det kunne føre til at prosjekter som er ulønnsomme før skatt, blir lønnsomme etter skatt. Målet med skattesystemet er at de utbygningene som er samfunnsøkonomisk lønnsomme også skal være bedriftsøkonomisk lønnsomme for oljeselskapene etter skatt og vice versa. Ethvert brudd på det prinsippet er problematisk og kan bli svært dyrt for staten.

Det er imidlertid vanskeligere å forklare hvorfor det kanskje må gjøres noe med en teknisk regel i et komplisert skattesystem, enn det er å vise til de store summene som budsjetteres til leterefusjonsordningen. Også her er Venstre avhengig av hjelp fra aktører, som for eksempel klimarisikoutvalget, for å få brakt spørsmålet på agendaen.

Uansett trenger Venstre både litt flaks for at muligheter skal oppstå, og dyktighet i å benytte de mulighetene, dersom partiet skal klare å sette betydelig preg på oljepolitikken. Den gode nyheten er at selv om det ikke står all verden i regjeringsplattformen, er det nok av viktige spørsmål som man fortsatt kan jobbe med, skjult i tekniske spørsmål om porteføljeforvaltning, refusjonsordninger og friinntekter.

Artikkelen er publisert hos Minerva 2.3.18.

Publisert: 21. juni 2023