Velgerne vil ha mer valgfrihet

Ulik politikk vil i større eller mindre grad legge til rette for valgfrihet, og dermed for borgernes muligheter til å velge livsvei. Om vi skal ta holdningsendringene på alvor, bør det være rom for mer valgfrihet med den nye regjeringen, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.

Mathilde Fasting

Publisert: 13. september 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Flere kommentatorer og bloggere har denne uken pekt på at årsaken til valgresultatet ikke bare er ønsket om nye ansikter, men at det handler om holdningsendringer. Paul Chaffey i Abelia peker i sin blogg på tre ulike undersøkelser: Unios spørreundersøkelse, som jeg har kommentert her, Fafos velferdsundersøkelse og svarene iAftenpostens valgomat.

De tre undersøkelsene understreker til sammen et ønske om mer valgfrihet. Valgfrihet handler om å ha alternativer å velge mellom. Alle de borgerlige partiene ønsker et samfunn med mer valgfrihet, selv om det er gradsforskjeller. I boken Valgfrihet har jeg pekt på ulike valgfrihetsdebatter jeg tror kommer, og fem av dem er oppsummert i denne kronikken i Aftenposten. Det handler om valgfrihet i utdanning, i arbeidslivet og i helse- og omsorg. Dessuten handler det om valgfrihet generelt i samfunnet, om hvordan vi ser på sivilsamfunnets rolle og hva som skal være forbudt eller påbudt.

Høyre har stått bak den viktigste valgfrihetsbølgen etter krigen, da Willoch-regjeringen liberaliserte blant annet mediene, åpningstidene, boligmarkedet og telemarkedet. Nå har partiet sjansen til å gjennomføre nye valgfrihetsreformer, sammen med en, to eller tre av de andre borgerlige partiene. Her følger en liten oppsummering av hva de potensielle regjeringspartnere mener om valgfrihet, og dermed også en pekepinn på hvilke reformer som vil være lettest å gjennomføre.

Venstre setter personlig frihet høyt, og liker ikke politikk der paternalisme og umyndiggjøring av individet går for langt. Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet. Venstres engasjement for bedriftseiere og gründere er tydelig drevet av ønsket om mangfold og frihet til å etablere egne virksomheter. Dessuten er partiet opptatt av lokaldemokrati, og argumenterer ofte for den friheten kommunene og lokalsamfunnene bør ha, og Venstre markerer ofte motstand mot statlig styring på bekostning av kommunalt selvstyre. Venstre er opptatt av sivilsamfunnet som en selvstendig arena, ikke som et supplement til offentlig eller privat sektor. Det å definere grenser for politisk inngripen er viktig. Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker, der liberale standpunkter trer tydelig frem. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange av Venstres standpunkter, og herunder kommer argumentasjon om valgfrihet. De siste årene har også Venstre markert seg sterkt som en valgfrihetsforkjemper i arbeidslivspolitikken, mens i miljøpolitikken er partiet mindre villig til å liberalisere eller øke valgfriheten, snarere tvert imot.

Fremskrittspartiet argumenterer også for mer valgfrihet, og særlig dreier det seg om skatter, avgifter og moms, og om paternalistiske politikere som styrer folks liv. Skatteprotesten har en klar frihetsdimensjon: Det er dine penger, ikke statens. I tillegg til bompenger, handler det om avgiftene på bil, bensin, alkohol og tobakk. Generelt er offentlige inngrep i folks hverdag, som regler om butikkenes åpningstider og bygningsmyndighetenes restriksjoner, viktig å redusere for FrP. FrP er på linje med Høyre i synet på friskoler og på behovet for mer fleksibilitet i arbeidslivet.

KrFs utgangspunkt for valgfrihet er at enkeltmennesket og familien, som de minste enhetene i samfunnet, må kunne velge fritt, men at denne valgfriheten kan begrenses dersom valgene går ut over fellesskapet eller tredjepersoner. Det er når valgene ikke er i tråd med KrFs verdigrunnlag at problemene med å forsvare andres valgfrihet oppstår. Ikke noe av dette er unikt for KrF. KrF blir særlig utfordret når valgfriheten dreier seg om personlige livsspørsmål, som abort, som andre spørsmål knyttet til livets start og slutt, og til bruk av skadelige stoffer. KrF er det partiet som tydeligst markerer motstand mot valgfrihet på disse områdene.

KrF kan også være skeptisk til valgfrihetsreformer som øker kommersialiseringen. For KrF vil kommersialisering på områder der det offentlige har stort ansvar, ikke være høyt prioritert, og i noen tilfeller ikke ønskelig, fordi det kan undergrave det offentlige tilbudet, og dermed kanskje gå ut over mennesker som ikke er i stand til å velge andre tilbud. Idealistiske eller frivillige tilbud vil KrF derimot stort sett gå inn for, så lenge motivene for å drive med virksomheten ikke er å tjene penger. Partiet antar også at den moralbaserte motivasjonen gjenspeiles hos ansatte, og dermed tilfører noe verdifullt i selve utførelsen av tjenesten.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 13.9.13. Se også:

Valgfrihet

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita.

Friheten til å velge er et grunnleggende liberalt prinsipp og blir et viktig tema i valgkampen. Hvordan ser fremtidens valgfrihetsreformer ut? Skal vi få lavere skatter, færre forbud, fritt valg av omsorgstjenester eller flere friskoler?

Boken ser på hvor de politiske partiene står og hvilke partier som historisk har forsvart valgfriheten. Den spør om det er noen forskjell på sosialdemokratisk valgfrihet og liberal valgfrihet.

Boken er et utgangspunkt for debatt om valgfrihet. Hva menes med valgfrihet? Hvilke dilemmaer dukker opp når man argumenterer for valgfrihet? Og hvor trenger vi mer valgfrihet i Norge?

Boken presenterer også noen forslag til valgfrihetsreformer for fremtiden, basert på intervjuer med en rekke yngre politikere.

Bestill boken her.

Publisert: 13. september 2022