Velferdsstaten

God, men (for) dyr reform

«Reformen i de offentlige tjenestepensjonene oppmuntrer til arbeid og fører til bedre samsvar mellom offentlig og privat sektor. Men den koster», skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 20. mars 2018

Reformen i de offentlige tjenestepensjonene oppmuntrer til arbeid og fører til bedre samsvar mellom offentlig og privat sektor. Men den koster.

Det er på sin plass å gi honnør til trepartssamarbeidet, og til det vi gjerne er stolte av i Norge, våre institusjoner og praksiser som evner å finne løsninger på kompliserte spørsmål gjennom gode kompromisser. Partene i offentlig sektor og regjeringen har kommet frem til en avtale om reform av offentlige pensjonsordninger. Foreløpig den reformen regjeringen har gjennomført som får størst betydning for fremtidens statsbudsjetter.

Pensjoner er komplisert, men det er noen enkle forhold som gjelder: Når flere blir eldre og færre arbeider, må de som arbeider sørger for enda større skatteinntekter, både fordi de er færre til å betale de årlige pensjonsregningene og fordi flere skal ha pensjon. Når levealderen øker, skal folk ha pensjon i flere år enn før. Om det bygges opp fond (av staten, bedriften eller deg selv) for å spare til pensjon, blir det nødvendig å spare mer enn før fordi renten og forventet avkastning er lav.

Folketrygden og pensjonsordningene i privat sektor ble reformert i 2009. Da ble pensjonene levealderjustert, det vil i praksis si at man må jobbe lenger om man ønsker samme pensjon som før. Garantipensjon i Folketrygden fungerer som et sikkerhetsnett for alle. Den reguleres i takt med lønnsutvikling, men blir også justert ned når gjennomsnittlig levealder øker. Den forståelsen har også sunket inn hos partene i offentlig sektor og dermed gjort det mulig å forhandle frem en reform av offentlige pensjonsordninger og dermed sluttføre pensjonsreformen fra 2009.

Det positive er at prinsippene fra privat sektor nå også vil gjelde i offentlig sektor, noe som vil øke mobiliteten mellom sektorene og å gjøre det mulig å få uttelling i pensjon dersom man velger å stå i arbeid lenger, noe som med den gamle ordningen ikke har vært mulig. Partene som har forhandlet avtalen fortjener stor honnør. Selv om de ikke kom i mål med særaldersgrenser og alderspensjonsopptjeningen for uføre, er prinsippene som ble forhandlet frem langsiktige og gode.

Effektene av reformen i privat sektor har så langt vært at flere står i arbeid lenger og kombinerer uttak av pensjon med arbeid. Denne effekten vil også den nye reformen få, i og med at AFP i offentlig sektor nå er basert på de samme prinsippene som den reformerte private AFP-ordningen.

Likevel er det grunn til å se litt på hva den offentlige AFP-ordningen nå innebærer. I privat sektor er det slik at svært få bedrifter har råd til å betale den fulle pensjonspakken som er valgt av offentlig sektor hvor man får maksimale opptjeningsrettigheter gjennom offentlig tjenestepensjon og AFP i tillegg.

Ole Christian Lien i NAV skriver på twitter at «Regjeringen har godtatt en dyrere ordning for å sikre gode arbeidsinsentiver. Også omfattende overgangsregler, bl.a. eget tidligpensjonstillegg for de født t.o.m. 1970».

Den nye tjenestepensjonsordningen vil være minst like god, om ikke bedre, enn maksimalsatsene i privat sektor. Mens man i privat sektor kan si at tjenestepensjonslovene definerer «gulvet» for hvor mye som minimum må spares, er det motsatt «taket» som er normalen i den nye offentlige ordningen. Offentlig sektor blir pensjonsledende.

AFP for offentlig sektor er kostbar, og hva vil skje dersom den offentlige reformerte AFP-ordningen om noen år vil vise seg å være for kostbar? Det er å håpe at offentlig sektor fremover vil forholde seg til utviklingen i privat sektor, litt som tankegangen bak frontfagsmodellen. Det offentlige kan ikke ta seg råd til bedre ordninger enn hva privat sektor klarer å tilby.

Partene har ulike interesser å ivareta, og pensjon er enkelt på overordnet nivå, men svært komplisert når man går inn i detaljene. Mange må forvente å ta større ansvar for egne pensjonsordninger og sette seg inn i hva de vil få utbetalt og hvordan arbeidsdeltakelse påvirker oppsparing og utbetalinger. Flere viktige skritt er tatt med denne reformen, og det er å håpe at partene lykkes like godt når de nå må i gang med særaldersgrenser og alderspensjonsopptjeningen for uføre.

Innlegget ble publisert hos Minervanett 19.03.2018.