Gevinst ved kommunesammenslåing
Sammenslåing av kommuner er et av svarene på de utfordringene og oppgavene kommunene står overfor fremover, skriver Mathilde Fasting i Minerva.
Publisert: 31. juli 2013
Av Mathilde Fasting, Civita
Sommeren i Vestfold er solfylt og varm i år. Vestfold er Norges nest minste fylke, men har likefullt 14 kommuner, blant annet den lille sommerkommunen Tjøme. I FrPs forslag til kommunestruktur i Vestfold, reduseres antallet fra 10 til fire kommuner. Det kan bli utfordrende, men bør likevel gjøres. Norges neste kommunalminister får en av de mest krevende postene, men vil også få sjansen til å gjennomføre viktige reformer.
Sammenslåing av kommuner er et av svarene på de utfordringene og oppgavene kommunene står overfor fremover. Ove Vanebo argumenterte i en rapport fra 2012, Kommunesammenslåing: Færre og sterke kommuner (gitt ut av Civita), for hvorfor kommunestrukturen i Norge trenger revisjon. Det er tre viktige argumenter: Økonomi, velferd og demokrati.
Kommunesammenslåing kan gi stordriftsfordeler og effektivisering. Kapasitet utnyttes bedre og tjenestene blir mer robuste. Dessuten blir det forhåpentlig færre administrativt ansatte. De som er i mot kommunesammenslåing, argumenterer gjerne for at det er vanskelig å beregne effektivitetsbesparelser. Dessuten vil de peke på at kommunalt ansatte mister jobben som følge av overlapping i ulike administrative oppgaver. Tilhengerne vil si at er det ikke sikkert at man vil si opp mange kommunalt ansatte, fordi de trengs for å utføre kommunale oppgaver og tjenester.
Det bringer oss til neste argument. Sammenslåing av kommuner vil skape større og bedre fagmiljøer. Det legger grunnlaget for bedre tjenester og bedre arbeidsmiljø. Kommunene har mange oppgaver som krever fagkompetanse, og større fagmiljøer skaper bedre tjenester og gjør kommunen til en attraktiv arbeidsplass.
Det siste argumentet handler om demokrati. Selv om mange motstandere av sammenslåing hevder at små kommuner skaper en følelse av medbestemmelse og gir et tett og levende demokrati, kan man også snu det rundt og peke på habilitetsproblemer. En profesjonalisering av kommunestyrene vil øke troverdigheten og nøytraliteten.
Status quo er et dårlig alternativ. Som professor Jørn Rattsø skrev i Kommuner i veien for distriktspolitikk i 2003: ”Enten må politikerne lage store kommuner som oppfyller de store ambisjoner, eller staten må overta de store oppgavene, og de små kommuner kan leve godt med sine små oppgaver”. Det første alternativet er det beste. Færre og sterkere kommuner vil være best rustet til å utføre alle de viktige kommunale oppgavene, og være best i stand til å skape sterke og gode lokaldemokratier. Om staten må overta fordi kommunene er for små, mister vi muligheten til lokal fleksibilitet.
Høyre, FrP og Arbeiderpartiet har alle uttrykt ønske om en ny kommunestruktur, og Venstre har sluttet seg til. SV og Senterpartiet er i mot, men i Vestfold har de få representanter i kommunestyrene. Alle de store bykommunene, bortsett fra Larvik, har borgerlig flertall og borgerlige ordførere. Det ligger til rette for at flere kommuner kan slå seg sammen. Vestfold har ingen store geografiske hindringer. Fylket er lite, avstandene små og kommunikasjonen god.
Noen av bykommunene i Vestfold, som Horten, Tønsberg og Sandefjord, har allerede spist litt av omlandet, men det begynner å bli noen år siden . Horten ble slått sammen med Borre, Sem ble innlemmet i Tønsberg, og Larvik fikk med seg Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dessuten fikk Vestfold Re kommune, da Ramnes og Andebu valgte å slå seg sammen. Men det er flere kommuner som fint kan slå seg sammen, blant annet Nøtterøy, Tjøme og Tønsberg.
Alle de tre sistnevnte kommunene har Høyreordførere. Jeg får håpe de tar seg en tur på fjorden med hvitvin og reker og blir enige om å slå seg sammen til en sterk og fremtidsrettet kommune. Den kommende kommunalministeren setter sikkert pris på å bli invitert med neste sommer.
Innlegget er publisert på Minervanett.no 31. juli 2013.