I sneglefart mot arbeiderkollektivet

Med historien som guide er det heller ikke dristig å spå at omfattende forsøk på å erstatte privateide bedrifter med arbeiderkollektiv vil ende i en ny økonomisk og politisk tragedie, med kjennetegn som peker i stikk motsatt retning av de forespeilede.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 10. april 2020

Joakim Møllersen innrømmer i sitt andre innlegg (6.april) at arbeiderstyrte bedrifter er fullt forenlige med en markedsøkonomi, slik jeg argumenterte for i mitt forrige svar.

Samtidig hevder Møllersen at det likevel blir temmelig nytteløst å forsøke å starte slike arbeiderstyrte bedrifter som han ønsker seg, av to hovedgrunner: 1) fordi det krever kapital, og 2) «så lenge de svømmer i en sjø av konkurranse om profitt er de ikke i nærheten av sitt sanne potensial». Det er med andre ord ikke nok med noen frivillig etablerte arbeiderstyrte bedrifter innbakt i et markedsøkonomisk system.

Dette reiser spørsmålet om hva som må til for at arbeiderstyrte bedrifter skal bli regelen, snarere enn unntaket. Selv om Møllersen fortsatt foretrekker å pakke svaret inn, er det på det rene at det i hvert fall handler om å få slutt på det han kaller «vekstparadigmet som stammer fra privat eierskap av kapital kombinert med markedsimperativet, som setter oss alle i konkurranse med hverandre».

Enda tydeligere blir det når han litt tidligere i sitt innlegg skriver at «arbeiderstyre i det aller minste måtte bety at det forrykker noe i forholdet mellom arbeid og kapital. Det kan gjerne bety at kapitalmakta oppheves og blir til rein arbeidermakt på den enkelte bedrift». At dette vil bety avskaffelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene blir ganske tydelig for leseren, etter å ha lest dette: «Men med de privilegiene som ligger i eierskap, så er et virkelig arbeiderstyre umulig. Et nytt økonomisk system med arbeiderstyre som et grunnleggende element vil være nødt til å gjøre noe med hvem som eier kapital.»

Siden Møllersen lar være å forfølge konsekvensene av disse føringene vil jeg gjerne tilby tre påskenøtter på veien videre: en om selvstyrte arbeiderkollektiver i tidligere Jugoslavia, en om arbeid og kapital, og en om profitt og behovstilfredsstillelse.

Hvordan kan privat eierskap omvendes til kollektivt eierskap? I sitt første innlegg har Møllersen allerede gitt ett svar, én mulighet: En privateid bedrift går konkurs, og de ansatte går sammen om å overta virksomheten til en symbolsk pris. Dette skjer jo en sjelden gang, men hører til unntaket, snarere enn til regelen.

Skal det bli noe omfang på dette er det prinsipielt to veier å gå, basert på et tenkt demokratisk flertall: For det første kan staten konfiskere de private eierne uten kompensasjon, og deretter dele ut aksjene likt på alle ansatte. Dermed får alle ansatte lik stemmerett på generalforsamlingen, i hvert fall inntil noen av de ansatte skulle finne på å selge sine aksjer videre til andre. Men dette er ikke noe annet enn tvangsmessig overføring av eiendom fra en gruppe private eiere til en annen gruppe private eiere, med avskaffelse av rettssikkerheten på kjøpet. Det er sikkert ikke dette Møllersen hadde i tankene.

For det andre kan staten konfiskere de private eierne uten kompensasjon, og stille bedriftens ressurser til disposisjon for et selvstyrt arbeiderråd, som fungerer som et styre, og som videre velger en driftsansvarlig ledelse. Kall det gjerne Jugoslavia-modellen, ettersom denne modellen ble innført under Titos kommunistiske diktatur, som et alternativ til den enda mer sentralistiske planøkonomien i Sovjet-Russland.

Den jugoslaviske modellen var den mest desentraliserte av de sosialistiske planmodellene, og fungerte best etter 1966, da det ble tillatt for de fleste bedrifter, unntatt banker og storindustri, å fatte egne beslutninger om priser, produkter, produksjonsprosesser, disponering av overskudd (delvis), i åpen konkurranse med andre arbeiderstyrte bedrifter. Men denne modellen hadde sine problematiske sider. I skyggen av den til enhver tid sentrale allokeringen av kreditt og investeringsvarer, inviterte den enorme sentrale maktkonsentrasjonen både til forskjellsbehandling, korrupsjon og en uendelig strøm av konflikter mellom sentrale myndigheter og lokale bedrifter.

Det var ofte så som så med reell konkurranse mellom arbeiderstyrte bedrifter i samme bransje. Og det var slett ingen alminnelig nærings- og etableringsfrihet, eller for den saks skyld frihet til å nedlegge gamle bedrifter. Dessuten var den reelle retten til å velge yrke og arbeidsgiver for den vanlige jugoslav også sterkt begrenset, og det var heller ikke uproblematisk med lønns- og ansettelsesbeslutninger i arbeiderrådene. Store lønnsforskjeller for lignende arbeid i ulike bedrifter oppstod av flere grunner, blant annet fordi arbeiderrådene i bedrifter med god inntjening ofte var uvillige til å ansette flere, ut fra ren gruppeegoisme: det ville bety mindre inntekter å fordele på hver av de etablerte medarbeiderne. Betydelig arbeidsledighet var heller ikke et ukjent fenomen.

Det hører også med til historien at den jugoslaviske «markedssosialistiske» modellen ikke overlevde overgangen til et liberalt demokrati basert på politisk frihet, parlamentarisme og ytringsfrihet, etter kommunismens fall. Hvordan kan det ha seg at når et undertrykkende diktatur erstattes med et liberalt demokrati, så blir plutselig det økonomiske systemet som Møllersen kaller det mest demokratiske avskaffet? Man skal ikke se bort fra at dette har noe å gjøre med at mange av dem som opplevde dette arbeiderstyrte bedriftsdemokratiet i praksis ikke fant systemet fullt så demokratisk som Møllersen vil ha det til.

Et hovedmotiv bak Møllersens ønske om et økonomisk system hvor arbeiderstyrte bedrifter utgjør et tyngdepunkt går tydelig frem av påstanden om en iboende konflikt mellom arbeid og kapital, mellom arbeidere og kapitalister: «Mer lønn til arbeideren betyr mindre profitt til kapitalisten. I dette paradokset ligger en av mange motsetninger i kapitalismen, jeg vil si det er den primære».

Her viser Møllersen at han sitter fast i gammelt marxistisk tankegods som feiler på minst to måter. For det første reflekterer den et statisk bilde av en økonomisk relasjon mellom arbeid og kapital, som attpåtil er et nullsumspill. En velfungerende markedsøkonomi er ingen av delene. Den er dynamisk og skaper produktivitetsvekst gjennom et selvforsterkende samspill mellom konkurranse og innovasjon – et positivt sumspill som skaper vekst og økt velferd.

Når vi ser dette på bedriftsnivå, blir det også tydeligere hvordan arbeid og kapital typisk deler skjebne. I denne virkeligheten er det svært vanskelig å skille skarpt mellom arbeid og kapital. I et verdiskapende perspektiv, i en velfungerende markedsøkonomi, vil den reelle kapitalen, det vil si bedriftens kapitalverdi, alltid være bestemt av bedriftens forventede fremtidige inntjening. Denne forventede inntjeningen er videre – uten unntak – bestemt av samspillet mellom alle verdiskapende ressurser i virksomheten, og knytter seg typisk til faktorer som dette: produkter og merkevarers konkurransekraft og attraktivitet i markedet, innovasjonsevne, produksjonseffektivitet, distribusjonsnettverk, unik og bedriftsspesifikk kompetanse og sosial kapital, teknologiske prosesser og løsninger, samarbeidsklima, kompetanseutvikling, intern kultur og ledelse.

Hva betyr så dette i realøkonomiske termer? Jo, det betyr at gammeldagse forestillinger om iboende motsetningsforhold mellom arbeid på den ene siden og kapital på den andre siden langt på vei bygger på en illusjon. I virkeligheten finnes det mange typer arbeid og mange typer kapitalressurser som først skaper økonomisk verdi i samspill med hverandre. Dessuten er en stadig større del av den reelt arbeidende kapitalen manifestert i den kunnskapskapitalen som hver enkelt av oss besitter og eier.

Samspillet mellom alt dette, og mere til, er i virkeligheten det som i sum bestemmer både inntekter, kostnader, profitt og kapitalverdier. De bedriftene som lykkes best med dette samspillet er også preget av godt samarbeid på tvers av hele organisasjonen, og fremstår som solidariske prestasjonsfellesskap. Å introdusere karakteristikker av markedskonkurranse som «å sette oss alle i konkurranse med hverandre, arbeider mot arbeider, kapitalist mot kapitalist» er å underslå et av markedsøkonomiens aller fremste sosiale særpreg: en fleksibel samarbeidsmetode for tilfredsstillelse av våre ulike og stadig endrede behov.

I Møllersens verden er det én dimensjon av våre liv i et økonomisk system som overskygger alle andre: produsentrollen. Jeg er selvfølgelig enig i at denne siden av vårt liv er veldig viktig, ja til og med helt avgjørende for både personlig utvikling og et meningsfylt liv. Men siden alle økonomiske systemer også definerer et sammenhengende inntektskretsløp, som i en moderne markedsøkonomi attpåtil gjenspeiler et finmasket nettverk av arbeidsdeling på tvers av både lokale og nasjonale grenser, er det også slik at vi får tilfredsstilt de fleste av våre materielle behov gjennom vår rolle som forbrukere.

At nettopp forbrukerrollen er fraværende blir ganske tydelig når Møllersen påstår at produksjonen er «organisert på en måte som gjør at jakten på profitt trumfer alt annet. Dette gjør at produksjonen fjerner seg fra menneskelige behov». Men denne profitten, eller tapet for den saks skyld, gjenspeiler den enkelte bedrifts evne til å tilfredsstille forbrukernes behov på en mest mulig effektiv måte. Og hvem andre enn oss selv, i rollen som forbrukere, er det som har det avgjørende ord når det kommer til stykket? Her har i hvert fall ikke kapitalistrollen mye den skulle ha sagt.

I en velfungerende markedsøkonomi er både profittmotivet og frykten for tap ikke bare viktig for «produksjonen». Fortjeneste og tap er også navnet på den markedsmekanismen som gjør at forbrukernes valg om å kjøpe, eller ikke kjøpe, faktisk har avgjørende innflytelse på hva det skal produseres mer av, hva det skal produseres mindre av – og i ytterste konsekvens: hvilke virksomheter som går med fortjeneste og hvilke som går med tap. Sagt på en annen måte er det takket være mulighetene for profitt og risikoen for tap vi får tilfredsstilt mange av våre behov på stadig bedre og mer effektive måter.

Det motsatte gjelder også: Desto svakere økonomiske incentiver bedrifter er stilt overfor i et marked, desto dårligere vil våre behov som forbrukere bli tilfredsstilt. Et av de største problemene med alle former for sosialistisk økonomi, som Møllersen tenderer mot, er en notorisk dårlig evne til å tilfredsstille menneskelige behov, både de vi møter på som forbrukere, men i høyeste grad også de behovene vi har som produsenter.

For øvrig ønsker jeg Joakim Møllersen en riktig god og reflekterende påske!

Artikkelen er publisert i Minerva 8.4.20.

Publisert: 11. januar 2023