Stortingsgarasjen – Sløseriprisen 2.0
Skattebetalerforeningens og Nettavisens årlige sløseripris er et godt tiltak, men det er nok offentlig sløseri til at journalister kunne dekket det resten av året også, skriver Mathilde Fasting i nettavisen Minerva.
Publisert: 7. juni 2017
Jeg har i to år vært med på å kåre vinneren av «Sløseriprisen» for Skattebetalerforeningen og Nettavisen. Ideen om å finne frem til prosjekter der det sløses med skattebetalernes penger, er god. De to årene prisen har vært delt ut, har det ikke manglet på kandidater der offentlige midler er sløst bort på prosjekter som enten har manglet prosjektstyring eller som er et resultat av dårlig begrunnede beslutninger om å bruke penger.
I fjor vant stortingsgarasjen og nytt postmottak med god margin. I begrunnelsen for prisen sa Gunnar Stavrum: Stortinget er kritisk til alt, bortsett fra egen pengebruk. Jeg begrunnet prisen med følgende: Hvis noen private skulle pusset opp på denne måten, så hadde de neppe fått lov. Stortinget får sikkert bygge så lenge de vil.
Finansavisen kunne i fjor melde at Stortinget betaler 200 000 kroner per kvadratmeter når de pusser opp kontorbygget i Prinsens gate 26. Det er ti ganger dyrere enn å bygge nytt. Totalbudsjettet var da 1,45 milliarder kroner.
Med Riksrevisjonens gjennomgang av hele prosjektet, ser det ut til at budsjettsprekken er enda større enn det som var grunnlaget for Sløseriprisen i fjor. Anslaget er nå nesten 2 milliarder kroner.
Direktøren på Stortinget, Ida Børresen, ville ikke motta prisen i fjor. Begrunnelsen hennes var at byggingen foregikk på alunskifer, noe som gjorde byggeprosessen vanskelig. Det er grunn til å tro at Riksrevisjonens rapport vil bli mye vanskeligere å håndtere for prosjektlederne enn Sløseriprisen var i fjor.
Stortingets budsjettsprekk og de andre kandidatene vi vurderer til Sløseriprisen, inkludert årets vinner, Helse Sør-Øst sitt røntgensystem, som ikke fungerer, sier noe viktig: Vi kan ikke legge til grunn at offentlig bruk av penger er smartere, bedre og mer effektiv enn privat bruk av penger.
Faktisk er det slik at flere av prosjektene vi har vurdert til Sløseriprisen, er blitt sammenlignet med tilsvarende private prosjekter. Det holder å nevne budsjettsprekken til det nye Deichmanske og tilsvarende den gode prosjektstyringen til DNBs nabobygg.
Er det slik at det er enklere å sløse med offentlige penger enn med private? Vi betaler skatt fordi vi tror at det er mange oppgaver det offentlige kan løse bedre enn private kan, men tilliten kan lett undergraves om man stadig oppdager at det sløses med skattepengene.
Offentlig sløseri angår alle
Rekkefølgen er slik: Borgerne betaler skatt, skattepengene forvaltes og brukes av det offentlige. Gis det skatteletter, betyr det at borgerne bruker pengene selv, ikke at det offentlige gir bort penger som staten eier.
La oss ta en titt på hva det offentlige har hatt til disposisjon de siste 20 årene på statsbudsjettet: I 2016 var budsjettet på 1 246 mrd. kroner, i 1996 var det på 386 mrd. kroner. Det innebærer litt under en nominell dobling hvert tiende år og en årlig nominell vekst på litt under syv prosent, mens konsumprisveksten bare har vært på 2,5 prosent. Vi overlater altså stadig mer midler og beslutninger om bruk av dem til det offentlige.
Det er prisverdig at Skattebetalerforeningen og Nettavisen har opprettet Sløseriprisen, og at det skrives om offentlig sløsing av penger når prisen offentliggjøres. Men dette angår i høy grad mediene mer generelt. Sløseri foregår hele året, og det bør interessere journalister å avdekke dårlig bruk av offentlige midler. Det handler om tillit til det offentlige i befolkningen, og det handler om ansvarliggjøring i offentlig sektor.
I stedet for å spørre hvor mye som bevilges av offentlig penger, eller hvor mye skatt vi skal betale, kan journalistene spørre litt mer om hva pengene er brukt til eller skal brukes til.
Innlegget var publisert i nettavisen Minerva 5. juni 2017.