Snorklipping mens Norge råtner på rot

Om det var ett ensaksparti som jeg faktisk hadde vurdert å stemme på, så hadde det vært «Ta igjen vedlikeholdsetterslepspartiet».

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 18. august 2019

Tidlig i juli slapp Statistisk sentralbyrå (SSB) fersk statistikk om kommunalt avløp. Denne statistikken, som kommer årlig, er nok ikke den statistikken som skaper mest klikk og oppmerksomhet inne på nettsidene til SSB. Men til forskjell fra tidligere år, og selv om statistikken viste samme tendens som tidligere, ble «nyheten» om at «En av tre nordmenn bor i en kommune som ikke har godkjent håndtering av kloakk», slått stort opp i Aftenposten 8.juli.

All ære til Aftenposten som setter fokus på det som er et svært underkjent problem, selv om kloakk, vann og avløp fikk større aktualitet i forbindelse med vannforurensingsproblemene på Askøy utenfor Bergen.

Men egentlig burde dette vært en gladsak. I 2015 bodde over halvparten av nordmenn i en kommune som ikke hadde godkjent rensekrav til kloakkavløp. Nå er det altså «kun» en av tre nordmenn.

Det er ille i seg selv at mange av våre daglige gjøremål, som oppvask, dusjing, vask av klær og toalettnedspyling, går rett ut i naturen, urenset. Men dette er kun et eksempel på et større problem i norsk politikk.

Investeringer, reparasjoner og vedlikehold i generell, og ofte nesten usynlig, infrastruktur, får knapt noen politisk oppmerksomhet.

I samme Aftenposten-artikkel, som hentet fakta fra SSBs nyhetssak om den kommunale avløp-statistikken, kommer det også frem noen urovekkende opplysninger om vedlikeholdsetterslep i det kommunale spillvannsnettet.

Og for de som ikke vet hva spillvann er, så kan du lure på hvorfor ikke flere kjellere og annen bygningsmasse blir mer ødelagt av store ansamlinger av vannmasser, neste gang det kommer et kraftig regnskyll.

Spillvannsnettet er altså en av de mange «usynlige» infrastrukturene i samfunnet som kun blir synlig når noe har gått riktig galt. Eksempler som søppeltømming-kaoset i Oslo i 2017, Giardia-utbruddet i Bergen i 2004 eller vannskandalen på Askøy tidligere i vår er nok friskt i minne hos flere av leserne.

SSB kan nemlig fortelle at i 2018 ble cirka 215 av totalt 37.900 kilometer av det kommunale spillvannsnettet skiftet ut, som tilsvarer 0,57 prosent. Dette høre kanskje ikke så galt ut, men når det samtidig kommer frem at det ble lagt 320 kilometer med nytt spillvannsnett, som tilsvarer 0,86 prosent av det totale nettet, i samme periode, bør det blinke noen varsellamper hos en del kommunepolitikere (og velgere) i landet.

At nyleggingen av spillvannsnett skjer i et raskere tempo enn fornyelsen av det gamle, en situasjon som forøvrig har vedvart siden 2002, betyr at alderen, med påfølgende risiko, på spillvannsnettet øker. Selv uten nylegging av nett, som virker usannsynlig, vil det med dagens fornyelsestempo ta nærmere 175 år å fornye hele spillvannsnettet.

135 år gamle håndmurte rør holder deler av spillvannet borte fra Oslo. Nå gambler vi på at dagens nybygging av spillvannsnett har mer enn 50 år lengre levetid.

I Aftenpostens artikkel advarer Norsk Vann, en interesseorganisasjon for vannbransjen, om et vedlikeholdsetterslep på 280 milliarder kroner i hele vann- og avløpssektoren frem mot 2040. Dette inkluderer vedlikeholdet av komponisten Arne Nordheims lyd-kunstverk, der klangen i kloakkrenseanlegget ved Bekkelaget i Oslo forandrer seg etter de ulike kjemikalene i avløpsvannet.

Norge råtner på rot

Men det er ikke bare vann- og avløpssektoren som har gigantiske vedlikeholdsetterslep. I inneværende Nasjonal transportplan (2018-2029) (NTP) har man et beregnet vedlikeholdsetterslep på 114 milliarder kroner, som fordeler seg på 33 og 59 milliarder kroner på henholdsvis riksveger og fylkesveger. Vedlikeholdsetterslepet på jernbanen er beregnet til 20 milliarder kroner.

Likevel går mesteparten av den statlige rammen for NTP ikke til drift og vedlikehold av eksisterende infrastruktur. Rundt 65-70 prosent av bevilgningene til jernbane- og vegformål i NTP går til investeringer i nye infrastrukturprosjekter. Prosjekter som i stor grad er finansiert av en økt bompengeandel, og som i stor grad er samfunnsøkonomisk ulønnsomme.

Kommunale veier er ikke inkludert i NTP, men en rapport fra Multiconsult, bestilt av KS i 2015, viser til et kostnadsbehov på mellom 28 og 38 milliarder kroner for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på kommunale veier. Videre viser rapporten at 46 prosent av dagens kommunale veier har behov for oppgradering.

Da er man oppe på et vedlikeholdsetterslep på veiene på nærmere 150 milliarder kroner alene. Til sammenligning kommer bilistene til å betale 13 milliarder kroner i bompenger i 2019, noe som kjent har skapt «bompengeopprøret».

Men det er ikke bare offentlig infrastruktur som veier og vann og avløp som har vedlikeholdsetterslep. En kartlegging av 41 kommuner og fem fylkeskommuner i 2013, gjennomført av Multiconsult og Norges Bygg- og Eiendomsforening (NBEF), viser at seks av 10 offentlige bygg også har store vedlikeholdsetterslep. Omtrent en tredjedel av den undersøkte bygningsmassen hadde da en kvalitet som krever omfattende teknisk oppgradering. Utbedringene vil koste mellom 79 og 124 milliarder kroner, og med dagens utbedringstakt vil det ta 20 år å ta igjen vedlikeholdsetterslepet.

Statens eiendom er ikke noe bedre. Ifølge en rapport fra Riksrevisjonen trengernorske forsvarseiendommer vedlikehold for 4,5 milliarder, av en bygningsmasse til en verdi av 39 milliarder kroner fordelt på 12.407 bygg. Strakstiltaksbehovet var 1,9 milliarder kroner i 2015.

Det står ikke noe bedre til med statens sykehusbygg. En rapport fra EY i 2016 på oppdrag fra regjeringen, peker på et akkumulert vedlikeholdsetterslep i sektoren og et oppgraderingsbehov beregnet til 35-45 milliarder kroner i Nasjonal helse- og sykehusplan. Men i estimatet til sistnevnte er det ikke tatt hensyn til befolkningsvekst, utvikling og ombyggingsbehov for å bedre egnethet for bruk. Dersom dette inkluderes kommer Multiconsult og McKinsey frem til et samlet investeringsbehov på 55-85 milliarder kroner.

Det står heller ikke så bra til i kraftsektoren. Ifølge en rapport fra Pöyry Management Consulting fra 2016, var det anslåtte reinvesteringsbehovet i den eksisterende norske vannkraftparken, som i all hovedsak er offentlig eid, på 110 milliarder kroner de neste 40 årene.

Mye av norsk offentlig infrastruktur råtner altså på rot. VG har i juli skrevet flere artikler om manglende vedlikehold i Norge som baserer seg på Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) beregninger av hvor ille det står til i rapporten «Norges Tilstand» i 2015. I rapporten gjennomgås tilstanden til 12 sentrale områder som kommunale bygg, lufthavner, vannforsyning, energidistribusjon og så videre.

RIF har kommet frem til at en estimert kostnad for oppgradering til karakter fire (av fem) for alle områdene er beregnet å koste 2600 milliarder 2014-kroner. Dette utgjør nesten 3000 milliarder 2019-kroner. Til sammenligning er statsbudsjettet for 2019 på 1377 milliarder kroner.

Det beregnede vedlikeholdsetterslepet tilsvarte i 2010 22 prosent av den estimerte verdien på infrastrukturen (gjenskaffelsesverdi ekskl. kjøp av eiendom) på 2698 milliarder kroner. Ved rapporten i 2015 tilsvarte vedlikeholdsetterslepet 44,8 prosent av den estimerte verdien.

Det ligger i menneskets natur å tenke kortsiktig. Det er betydelig vanskeligere for oss å tenke på lengre sikt. Gode eksempler er sparing til pensjon, hvor staten «sparer» for deg gjennom Folketrygden, mens arbeidsgiveren din trekker deg for pensjon som et pensjonsselskap forvalter for deg frem til du er pensjonist. Det samme gjelder med tanke på bolig, hvor staten må gi store skattefradrag gjennom BSU-ordningen, for å få unge nordmenn til å spare til bolig. For ikke å snakke om det særnorske fenomenet «halv skatt» i desember, fordi julehøytiden tydeligvis kommer som en stor overraskelse for så mange nordmenn, at «mamma stat» skatter deg litt høyere de resterende elleve månedene for å sørge for at du har penger nok til julegavene og maten.

Men selv om de samme norske politikerne har vært flinke til å lage ulike ordninger og mekanismer for å motvirke menneskets kortsiktige tenkning, er de ikke alltid like flinke med seg selv. Riktignok er handlingsregelen og oljefondet unntaket her, men for hver norske enkeltpolitiker – som i Norge må stilles til valg hvert fjerde år – vil det alltid være mer moro «å klippe snorer», gjennom å bygge helt nytt, fremfor å bevilge midler til langsiktig vedlikehold – som kanskje din politiske motstander attpåtil får æren for.

Om det var ett ensaksparti som jeg faktisk hadde vurdert å stemme på, så hadde det vært «Ta igjen vedlikeholdsetterslepspartiet». Forkortet «TVIP».

Men dessverre så eksisterer ikke dette partiet. Og i mellomtiden fortsetter mye av norsk infrastruktur å råtne på rot.

Artikkelen er publisert hos Minerva 16.8.19.

Publisert: 23. august 2022