Incentivene til effektivisering og forbedring er større i det private enn i offentlig sektor
Incentivene til effektivisering og forbedring er større i det private enn i offentlig sektor. Derfor bør en være kritisk til hvor stor offentlig sektor bør bli. Steinar Juel svarer Kalle Moene i Dagens Næringsliv.
Publisert: 19. juni 2020
Kalle Moene fortsetter 12. juni å argumentere mot den oppfatning at verdier skapes i privat sektor og ikke i den offentlige. Etter at jeg både alene (innlegg i DN 1. juni) og sammen med Kristin Clemet har prøvd å forklare at dette er oppfatninger vi ikke har, burde det være unødvendig av Moene å fortsette denne argumentasjonsrekken.
Selvsagt skapes det verdier også i offentlig sektor, som i helsevesenet, utdannelsessystemet, domstolene, politiet, ja også i det som kalles det offentlige byråkratiet.
Jeg har vanskelig for å tro at så mange er uenige i det, selv om kan være ulike oppfatninger om hvor effektiv offentlig sektor er, og av hvor stor den bør være.
Det bør heller ikke være noen uenighet om at det må skapes verdier for at de skal kunne forbrukes. Det er riktig som Moene skriver, at for tjenester finner produksjonen sted samtidig med forbruket. Det er likt for tjenester i privat og offentlig sektor. Tjenester kan ikke lagres, som tilfellet er med varer. Som for vareproduksjon må man imidlertid også innen tjenestevirksomhet investere i kompetanse, utstyr og bygninger for å kunne produsere.
Både i privat og offentlig sektor er det slik at man kan ha høyere forbruk jo mer effektiv produksjonen er.
Det er stor forskjell på hvordan en bedrift som selger i et marked, må tilpasse seg sammenlignet med en offentlig virksomhet som mottar bevilgninger. Incentivene til effektivisering og produktforbedringer er betydelig større i privat sektor enn i offentlig sektor. Derfor bør en være kritisk til hvor stor offentlig sektor bør bli.
I sitt innlegg 12. juni viser Moene til en analyse fra 2018, laget av Lars-Erik Borge med flere ved NTNU. I analysen ser de på det de kaller «kostnadssyken» i deler av offentlig sektor i perioden 1970 til 2012. Analysen tyder på at den relative kostnadsøkningen kan tilskrives lavere produktivitetsvekst i det offentlig enn i industrien.
Analysen fra Borge og kolleger står ikke i motstrid til at Clemet og jeg i DN 9. juni påpekte at produktivitetsveksten i private tjenesteytende næringer etter 1992 har vært høyere, eller på linje med, produktivitetsveksten i industrien. Kostnadssyken i offentlig sektor ville trolig vært betydelig mindre, i beste fall borte, dersom det offentliges egen produksjon hadde fått utnyttet de effektivitetsmulighetene som finnes.
Det Borge kaller «politiske variabler» kan være viktige grunner til at effektivitetspotensialet ikke tas ut.
Vedtak om bemanningsnormer, motstand mot overføring av skatteoppkrevingen til Skatteetaten og nei til en mer effektiv domstolsstruktur er noen eksempler på hvordan politiske variabler kan virke negativt på produktiviteten i offentlig sektor. Økt politisk motstand mot konkurranseutsetting og å bruke private leverandører i det offentlige tjenestetilbudet – som barnehager, sykehjem, renovasjon og togtransport – er andre eksempler.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 17. juni 2020.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
