En samfunnsmodell for sikkerhet og fleksibilitet
Pilotene i SAS streiker fordi de mener ledelsen i selskapet går på akkord med prinsippene i den skandinaviske modellen. Stemmer det?
Publisert: 16. juli 2022
Kjernen i den pågående arbeidskonflikten i SAS er at selskapet, etter en økonomisk krise som følge av koronapandemien, sa opp 560 piloter i Danmark, Norge og Sverige, samtidig som det ble opprettet to datterselskaper hvor de oppsagte pilotene kunne søke seg tilbake, men med endrete arbeidsbetingelser og lønn.
De streikende pilotene oppfattet dette som et forsøk på å organisere seg bort fra de rettighetene og forpliktelsene som ligger i de eksisterende tariffavtalene med sin arbeidsgiver SAS, mens ledelsen sa at en omorganisering var nødvendig for at SAS skulle overleve som selskap.
I kampens hete har flere representanter for de norske SAS-pilotene sagt at ledelsen på denne måten bryter med «den skandinaviske modellen», og at målet er å knuse fagforeningene. Hva går den omtalte modellen egentlig ut på, og stemmer det at det som nå skjer i SAS er et brudd med denne modellen?
I forskningskretser brukes ikke «den skandinaviske modellen» særlig ofte, men snarere «den nordiske modellen», eller også «den norske modellen». Hva vi kaller det er kanskje ikke så viktig, men det er visse trekk ved måten vi har innrettet våre nordiske velferdsstater på som skiller oss fra resten av Europa.
Dette gjelder særlig organiseringen av arbeidslivet, som er basert på et prinsipp om likeverdige parter på arbeidstager- og arbeidsgiversiden. Disse har utviklet et godt samarbeid, hvor de som oftest finner omforente løsninger seg imellom. Blant annet som et resultat av dette, har vi i de nordiske landene et sterkt ansettelsesvern og ganske høye lønninger for de med lave inntekter sammenlignet med andre land.
Men dette har antagelig vært mulig å få til fordi den nordiske modellen også består av to andre pilarer: en næringsvennlig økonomisk politikk og godt utviklede velferdstjenester. Den økonomiske politikken har blant annet stimulert til vekst og innovasjon i privat sektor, og dannet grunnlaget for en verdiskaping som i neste omgang har gitt skatteinntekter til en omfattende offentlig sektor.
Gjennom en omfattende offentlig sektor tilbys innbyggerne gratis velferdstjenester, og trygder som skal sikre alle en eller annen form for økonomisk støtte gjennom hele livsløpet eller ved bortfall av inntekt. Dette igjen, har tradisjonelt lagt et grunnlag for et fleksibelt arbeidsliv, hvor omorganiseringer og nye måter å gjøre ting på har vært en viktig del av de nordiske landenes økonomiske og sosiale suksess.
Slik ser ikke pilotene i SAS på det som har skjedd etter de omorganiseringene ledelsen har gjort for å spare penger og gjøre selskapet mer konkurransedyktig i de globale markedene SAS opererer. Men slike endringer er det mange som opplever i de nordiske arbeidsmarkedene hver dag, ikke minst fordi nordiske arbeidsplasser ofte er konkurranseutsatte som følge av at de nordiske landenes økonomier er svært åpne. Dessuten er dette en vanlig måte for globale flyselskaper å organisere virksomheten. Hvorfor skal ikke norske SAS-piloter kunne tilpasse seg en slik utvikling?
Det samme kan vi spørre om når det gjelder prinsippet bak den koordinerte lønnsdannelsen, som er en viktig del av den nordiske modellen. Denne er partene i arbeidslivet blitt enige om at skal sørge for at bedrifter ikke får et kostnadsnivå som gjør det vanskelig for dem å konkurrere internasjonalt, samtidig som lønnsutviklingen ikke fører til altfor store forskjeller og ulikhet i arbeidsmarkedet nasjonalt.
Her ser åpenbart de streikende pilotene i SAS og ledelsen ikke de samme utfordringene. Da Dagsavisen tidligere denne måneden spurte Roger Klokset i Norske SAS-flygeres forening om han var villig til å la SAS gå konkurs, svarte han:
– Ja, utvilsomt. Hvis selskapet ikke klarer å forholde seg til den skandinaviske modellen, mener vi at det er en aktør som ikke har livets rett.
I så fall ville det være et brudd med et av de viktigste prinsippene i den skandinaviske modellen han forsvarer: den koordinerte lønnsdannelsen.
En av grunnene til de nordiske velferdsstatenes suksess, er at lønnsforhandlingene har tatt utgangspunkt i den konkurranseutsatte industrien. I Norge kaller vi dette for frontfagsmodellen. Denne legger klare føringer for lønnsutviklingen i andre deler av privat sektor, og i offentlig sektor, som ikke i samme grad som de såkalte frontfagene er utsatt for internasjonal konkurranse.
For at dette prinsippet skal fungere, er den koordinerte lønnsdannelsen i den nordiske modellen altså avhengig av en stor grad av solidaritet. Dette burde også sterke fagforeninger som kontrollerer sentrale sider av samfunnet, ta inn over seg, for hvis ikke kan den nordiske modellen som har sikret oss sikkerhet og fleksibilitet i arbeidsmarkedet, fort stå for fall.
Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen 15.7.2022.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
