Næringsliv

Vil man alt, blir resultatet kriser

Når staten bestemmer at strøm skal brukes på sokkelen og til statsstøttede batterifabrikker, hydrogen og ammoniakk, får husholdninger og «ikke-prioriterte» bedrifter lide. De får høyere strømpriser.

Steinar Juel

Publisert: 11. februar 2023

Regjeringens politiske ambisjoner er mange og høye. Likevel går vi fra krise til krise. Norge skal re-industrialiseres, eksporten fra Fastlands-Norge skal økes med 50 prosent, vi skal bli verdensledende i å lage batterier, vindmøller og hydrogen, samtidig som det skal holdes et høyt aktivitetsnivå innen petroleumssektoren.

Videre skal klimagassutslippene i Norge halveres innen 2030, og vi skal ha en helse- og omsorgssektor som kan håndtere at antallet eldre og pleietrengende øker sterkt.

Og så skal strømprisene ned igjen, til gamle nivåer?

Dette går ikke opp, det blir det vi økonomer kaller et «overbestemt system». Man ønsker å bruke begrensede ressurser, som arbeidskraft og energi, på for mange områder samtidig. Da blir det kriser og/eller inflasjon.

Skal man unngå økende kriser, enten det gjelder mangel på arbeidskraft eller høye strømpriser, er det bare én ting å gjøre: antallet mål må reduseres.

Når flere av målene er unødvendige, og til dels meningsløse, burde dette være overkommelig.

Målet om reindustrialisering av Norge er meningsløst. Industriproduksjon er ikke noe mer høyverdig enn for eksempel frisørtjenester. Næringsstrukturen bør bestemmes av etterspørselen og det bedriftseiere finner lønnsomt å sette i gang.

Like meningsløst er målet om å øke fastlandseksporten med 50 prosent. Det er ikke noe mer høyverdig å produsere for eksport enn for innenlandsbruk. Lønnsomhet må være det styrende.

For å få ned klimautslippene, må vi ta i bruk nye teknologier, men vi trenger ikke å lage dette selv. Vi kan importere det, slik vi gjør med så mange andre produkter. Hva som skal produseres av grønn teknologi i Norge, må styres av lønnsomhet.

Hvis andre land, som USA og i økende grad land i EU, subsidierer produksjon av grønn teknologi, så la dem gjøre det. Det vil være fint for oss å kjøpe produkter som er subsidiert av skattebetalere i andre land, ikke av våre egne. Da kan vi med fordel bruke arbeidskraften på ting som er lønnsomt.

Det er positivt at næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) klart sier at Norge ikke kan delta i et subsidiekappløp.

Elektrifisering av sokkelen vil få ned klimautslippene i Norge, men den globale effekten er tvilsom. Derfor bør elektrifiseringsmålet fjernes. Oljeselskapene er underlagt EUs system med CO₂-kvoter og norske CO₂-avgifter. Selskapene bør selv tilpasse seg dette ved å finne de billigste måtene å få ned utslippene på, eventuelt kjøpe CO₂-kvoter av andre.

Når staten går inn og bestemmer hva det skal satses på, får det negative konsekvenser for andre i økonomien. Det blir knapphet på blant annet arbeidskraft og elektrisk kraft. Knappheten på elektrisk kraft er klart synliggjort av Energikommisjonen, og før det av både NVE og Statnett.

Når det så politisk bestemmes at sokkelen skal elektrifiseres, at vi skal bruke elektrisitet på nye, statsstøttede batterifabrikker, og produksjon av hydrogen og ammoniakk og annet, blir det husholdninger og «ikke-prioriterte» bedrifter som vil lide. De vil skvises ut av høyere priser.

Sannsynligheten for at strømprisene kommer ned til gamle nivåer på rundt 20 øre per kilowattime (kWt) er svært liten. Selv om unødvendige, politiske mål som krever mye strøm, skrinlegges, vil etterspørselen etter ren elkraft øke.

Kostnadene ved å produsere strøm fra bunnfaste vindmøller til havs er beregnet til 70 øre per kWt, og for flytende til nær 120 øre per kWt. Kostnadene på ny elproduksjon er bestemmende for hva som blir strømprisen for brukerne.

Dersom unødvendige mål ikke skrinlegges, vil strømprisene bli enda høyere enn dette i overskuelig fremtid.

Det går sjelden godt når en sentralmyndighet bestemmer og støtter produksjonen av bestemte produkter. Det ender i store eller små kriser. «Det store spranget fremover» i Kina er et eksempel på hvordan en sentralstyrt satsing kan ende i en gigantisk krise. Formann Mao Zedong bestemte at det skulle satses massivt på stålproduksjon. Resultatet ble en omfattende sultkatastrofe hvor millioner døde. Matproduksjonen falt kraftig, fordi arbeidskraft som før hadde dyrket jorden, nå produserte jern og stål, og fordi landbruksredskaper ble smeltet om.

Næringspolitikk bør begrenses til å sette rammebetingelser for næringsvirksomhet. Rammebetingelser som er påregnelige. Arbeidskraft og elektrisitet blir da kanalisert dit hvor produksjonsfaktorene kaster mest av seg, eller samfunnsmessig trengs mest. Myndighetene får i sin tur mer kapasitet til å konsentrere seg om de oppgavene de har ansvaret for, som infrastruktur, sikkerhet, helse og andre velferdstjenester.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 9.2.2023.