Vi som ikke har lov til å føle
«Hvis man mener omtrent det samme som SV, har man ofte lov til å være spissformulert og «føle» seg frem i den offentlige debatten. Mener man derimot omtrent det som er vanlig å mene på høyresiden, må man være pinlig nøye». Torstein Ulserød i Minerva.
Publisert: 20. februar 2019
For noen dager siden skrev næringsminister Torbjørn Røe Isaksen et innlegg på Facebook der han ga uttrykk for frustrasjon over motstanden mot industri og næringsvirksomhet. «Hva skal vi leve av? Offentlig forbruk? Subsidier? Drømmer? Digitale landskap? Lobbyisme? Reality-TV?», spurte Isaksen etter å ha listet opp motargumentene som brukes mot alt fra olje og gass til gruvedrift, turisme og vindmøller.
Isaksen slo etterpå fast det som var åpenbart for alle, nemlig at posten han skrev, var spissformulert. Etter at han hadde fått krass kritikk fra blant andre AUF, Unge Venstre og MDG, uttalte Isaksen til DN (16.2.) at «vi som forsvarer privat næringsliv, av og til må få ha litt følelsesmessige argumenter, vi også. Nå er det helg, da kan vi argumentere med patos og følelser. Så får vi gå tilbake til kalkulatorene våre på mandag».
Dette forsøket på humoristisk avvæpning var imidlertid ikke nok for Aftenposten, som fant det nødvendig å skrive en leder for å minne Isaksen om hvilket ansvar han har for «å lytte og veie hensyn mot hverandre» (18.2).
Aftenposten slo fast at det var «forståelig» at næringsministeren «synes summen av kritikk blir stor iblant». Men sympatien med Isaksen stoppet der. «Norsk næringsutvikling kan ikke foregå uten denne kritikken og disse debattene (…) Konflikten mellom næringsutvikling og klima- og miljøvern er en konstant i et land som Norge,» forklarte Aftenposten. Avisen fortsatte med å slå fast at «dette blir en svært ødeleggende konflikt hvis myndighetenes syn ligner Isaksens utbrudd» og at det er «ekstremt viktig at ansvarlige politikere jobber med å finne en balanse mellom utvikling og inngrep i naturen.»
Men er det virkelig noen grunn til å tro at næringsministeren eller næringslivet selv ikke anerkjenner alt dette? Som Isaksen selv skrev på Facebook to dager før Aftenposten refset ham på lederplass: «Vi diskuterer (ikke lenger) om vi skal få utslippene ned, men hvordan. Det er en litt vanskeligere diskusjon enn å bare være «for miljøet», og da slipper vi ikke unna mange dilemmaer.»
Man kan godt mene at en næringsminister aldri bør kunne være spissformulert (selv om det antagelig vil gjøre politikken veldig kjedelig). Uansett er det slik at en «ødeleggende konflikt» krever minst to parter. Mens Aftenposten ser svært kritisk på Isaksens «utbrudd», har avisen bare lovord å komme med om «aktivister og alle som er engasjert på vegne av miljøet». Disse har, ifølge Aftenposten, bidratt til et mer klima- og miljøvennlig næringsliv, men det har vel vitterlig også næringslivet selv og politikere som Isaksen gjort?
Denne lille saken er for øvrig interessant som en illustrasjon på at toleransen for spissformuleringer og emosjonelle utbrudd i politikken ser ut til å avhenge av hvem som mener noe og hva vedkommende mener. Om man er «engasjert på vegne av miljøet», eller om man for eksempel mener at gruvedrift med sjødeponi både kan være god næringspolitikk og forsvarlig miljøpolitikk. Mener du det siste, blir du raskt satt på plass av landets største avis, hvis du ikke er dønn saklig og nyansert. Er du «engasjert på vegne av miljøet», har du åpenbart et helt annet spillerom.
For hvilke argumenter har Isaksen blitt møtt med i denne saken?
Kari-Elisabeth Kaski i SV har kalt driftskonsesjonen for den omstridte gruvedriften i Kvalsund en «skandale». Audun Lysbakken har sagt det er «den største miljøskandalen på lang tid», spådd at det «vil bli en ny Alta-sak», og at «regjeringen kommer til å få enormt med bråk.»
Leder i Unge Venstre, Sondre Hansmark, mener vi må «slutte med å dumpe flere millioner tonn med dritt i fjordene» og har slått fast at det er en «miljøkatastrofe». Hansmark har ikke bare spådd at det blir bråk, han har også varslet at han selv vil lenke seg fast for å protestere.
Arild Hermstad, nasjonal talsperson i MDG, uttalte følgende til DN: «Høyre må legge bort den utdaterte tankegangen om at naturen må ofres for å tjene penger. Det virker som at Høyre ikke har fått med seg at det grønne skiftet er tidenes største forretningsmulighet.»
Det er ikke helt lett å se hvordan et litt spissformulert spørsmål fra næringsministeren på Facebook om hva vi skal leve av, er et «utbrudd» som bidrar til en «ødeleggende konflikt», mens argumentasjonen til SV, Unge Venstre og MDG er konstruktive bidrag til mer miljøvennlig næringsliv. For dette er, som Aftenposten skriver, vanskelige vurderinger.
Men hvis man mener omtrent det samme som SV, har man ofte lov til å være spissformulert og «føle» seg frem i den offentlige debatten. Man kommer langt med å være engasjert på vegne av noe godt. Mener man derimot omtrent det som er vanlig å mene på høyresiden, må man være pinlig nøye med sakligheten.
Vil du ha gruvedrift, redusert formuesskatt eller åpning for midlertidige ansettelser, vet alle at det ikke holder med engasjement. Og du har ikke bare ansvar for det du mener – du har også, til tross for at motparten truer med å lenke seg fast, hele ansvaret for å lytte, veie ulike hensyn og hindre at det oppstår en «ødeleggende konflikt».
Innlegget var publisert i Minerva 19. februar 2019.