Økonomi og velferd

På vei mot statskapitalisme?

Det bekymringsfulle med dagens situasjon er at Norge tilsynelatende har råd til å la privat sektor krympe.

Kristin Clemet

Publisert: 14. juni 2023

Er vi på vei mot en ny form for statskapitalisme i Norge?

Spørsmålet kan virke absurd, men jeg tror det bør stilles.

Forleden kom det to nyheter som illustrerer noe av poenget.

Mowi, som er Norges største lakseoppdretter, annonserte at selskapet kutter planlagte investeringer for 5 milliarder kroner etter at et flertall på Stortinget har vedtatt at næringen skal ha en ekstra høy skatt.

Næringen er ikke imot å betale mer skatt, men den mener at utformingen av skatten er feil, og at nivået er for høyt.

En lønnsom næring blir altså mindre lønnsom fordi den må betale mye mer skatt. Hvor store investeringer vi vil gå glipp av i Norge, er det ingen som vet.

Samtidig kunne olje- og energiministeren annonsere at støtten til den norske havvindsatsingen må økes fra 15 til 23 milliarder kroner.

Å bygge ut havvind langt fra land uten hybridkabler er ikke lønnsomt. Derfor vil Stortinget subsidiere utbyggingen.

Hvor store subsidiene for de nye grønne prosjektene til slutt blir, er det ingen som vet.

I en slik situasjon er det ikke lett for næringslivet å snakke med én stemme. Lønnsomme næringer vil gjerne ha lavest mulig skatt. Ulønnsomme næringer vil gjerne ha størst mulig subsidier.

Kapital- og hjerneflukt fra Norge

Tidligere har regjeringen, med støtte fra Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt, økt eierbeskatningen så mye at vi nå opplever en kapital- og hjerneflukt fra Norge.

Gründere og mennesker med næringsformue flytter, dels fordiskatten er blitt for høy, dels fordi det er skapt usikkerhet om fremtidige rammebetingelser for norskeide private bedrifter, og dels fordi mange av dem ikke føler seg velkommen i Norge.

Hva dette vil bety i tapte investeringer og arbeidsplasser i Norge på sikt, er det ingen som vet.

Utlendinger er også blitt mer nølende til å investere i Norge. Det er ikke lett å beregne virkningen av store og overraskende skatteøkninger for dem som vurderer å investere her. Hva Norge vil gå glipp av på grunn av økt politisk risiko, er det ingen som vet.

Enorme og kostbare konsekvenser

Regjeringen har, etter avtale med SV, nedsatt et offentlig utvalg for å vurdere hvordan de kan kvitte seg med alle private, kommersielle velferdstilbydere i Norge. De bidrar med cirka 15 prosent av det totale tilbudet, og de yter tjenester som i all hovedsak er offentlig finansiert.

Utvalget skal ikke være ferdig med arbeidet før om et år, men i mellomtiden er mange kommuner i full gang med å suge livskraften ut av de private aktørene. Bare i Oslo har byrådet brukt over 700 millioner kroner på å kjøpe opp veldrevne private barnehager, uten at det har gitt oss et bedre eller billigere tilbud.

Også eierskapspolitikken overfor statens egne bedrifter skaper usikkerhet, blant annet fordi regjeringen griper inn i det som skal være styrenes ansvar.

At noen overhodet tenker på å instruere Equinor, som er et børsnotert selskap, om å gjennomføre et havvindprosjekt som, etter selskapets vurdering, hverken er lønnsomt eller teknologisk mulig, er oppsiktsvekkende.

Små feil i statens eierstyring kan få enorme konsekvenser og bli svært kostbare.

Også overfor de private bedriftene griper regjeringen inn i det som tradisjonelt har vært bedriftenes eget ansvar. Vanlige aksjeselskaper vil nå bli pålagt å praktisere kjønnskvotering.

Offentlig sektor fortsetter å vokse

Offentlig sektor har aldri vært større. Den utgjør over 62 prosent av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge. Alt tyder på at den vil fortsette å vokse.

Det er interessant at denne utviklingen ikke synes å bekymre regjeringen.

Kapitalflukten og utarmingen av de private velferdstilbyderne skremmer tydeligvis ingen på venstresiden. De som flytter, blir møtt med skjellsord og moralisering. Og mens offentlige virksomheter, prisverdig nok, skal møtes med økt tillit, er private velferdsaktører under kontinuerlig mistanke, dessverre også fra borgerlige partier.

Sløsing og enorme overskridelser i offentlig sektor får ofte ingen konsekvenser. En friskole eller en privat barnehage som har gjort en feil, kan bli nektet å drive videre.

De private velferdsaktørene kontrolleres og reguleres stadig hardere. Alt skal helst være nøyaktig slik kommunene og staten gjør det selv.

Ingen av dem som vil bli kvitt de private aktørene, spør seg om de kanskje kan gi et bedre tilbud til eldre, til elever, til utsatte barn eller til flyktninger. I stedet blir de kalt «velferdsprofitører» som skaper en «bendelormsøkonomi».

Kommer med en pris

At Rødt og SV ikke bryr seg så mye om privat sektor, er ikke rart. Rødt ønsker at nesten alt skal være eid og drevet av stat og kommune, og SV vil ha en «sosialistisk økonomi».

Men alle andre partier burde være opptatt av det private næringslivet. Norske private eiere står for 35 prosent av verdiskapingen og 58 prosent av sysselsettingen, og svært mye av det er lokalt eierskap.

Det bekymringsfulle med dagens situasjonen er at vi tilsynelatende har råd til å la privat sektor krympe. Staten er enormt rik og kan, om nødvendig, eie og drive mye selv.

Men statskapitalismen kommer med en pris.

Det er ingen land som er blitt så vellykket som Norge er, uten å ha en sterk og livskraftig privat sektor.

Privat sektor er, i motsetning til store deler av offentlig sektor, utsatt for konkurranse. Det fremmer innovasjon, lønnsomhet og produktivitetsvekst, som gir økt velstand og mer å fordele.

Private bedrifter bidrar til risikospredning og mindre sløsing med samfunnets ressurser, blant annet fordi de bruker sine egne penger og ikke andres penger.

De bidrar også til maktspredning, mangfold og større valgfrihet for borgerne, både når vi er brukere og arbeidstagere.

De private bedriftene er dessuten ekstra viktige i det lokalsamfunnet de virker i, fordi de har et engasjement i og for sivilsamfunnet ut over det som kommunen kan bidra med.

En alvorlig feil

En velfungerende markedsøkonomi og en sterk privat sektor er altså viktig både for økonomien og for å unngå monopoler og maktkonsentrasjon.

Regjeringen er ikke enig med dem som er bekymret for den politikken som føres. Det er ikke så rart.

Men jeg tror regjeringen gjør en alvorlig feil når den påstår at de som nå er bekymret for hvordan det skal gå med norsk økonomi og næringsliv, misliker den norske samfunnsmodellen og ikke ser verdien av en sterk offentlig sektor.

Jeg tror det er tvert om.

Den norske samfunnsmodellen har vært en balansert modell, basert på samspill, samarbeid og gjensidig avhengighet mellom privat og offentlig sektor. Den har også vært basert på respekt og tillit mellom næringsliv og regjering.

Nå er denne tilliten svekket, og det kan ta lang tid å bygge den opp igjen.

Teksten er publisert i Aftenposten 12.6.2023.

Publisert: 14. juni 2023