Hvor blir det av valgfriheten i kommunene?
For borgerlige anlagte velgere med tro på det private initiativ, konkurransens fordeler og enkeltmenneskets rett til å bestemme i sitt eget liv, må det være lov å spørre: Hvor blir det av valgfriheten? Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten meninger.
Publisert: 24. mars 2017
Oppmerksomheten rundt valgfrihet, konkurranse og private aktører i kommunale tjenester er stor, men utbredelsen av slike løsninger ser ut til å ha stagnert under regjeringen Solberg.
I fjor høst kom By- og regionforskningsinstituttet NIBR med en ny utgave av rapporten Kommunal organisering. Rapporten ser blant annet på utbredelsen av konkurranseeksponering i norske kommuner, og har sammenlignbare tall tilbake til 2004.
Forrige utgave av rapporten fra 2012 viste en «kraftig økning i forekomst blant samtlige former for konkurranseeksponering fra 2008». Man skulle kanskje tro at denne utviklingen ville fortsette under en borgerlig regjering med stor tro på konkurranse og valgfrihet.
Slik har det ikke gått. Ifølge rapporten fra 2016 er det på de fleste områder en reduksjon eller utflating i konkurranseeksponeringen, noe som i følge rapporten «utgjør et klart brudd med tidligere utvikling.»
- Antallet kommuner som oppgir at de nå praktiserer konkurranseutsetting (anbud) på en eller flere oppgaver har bare økt marginalt, fra 275 i 2012 til 282 i 2016.
- Antallet kommuner som oppgir at de nå har såkalt friere brukervalg i én eller flere tjenester har falt fra 170 til 145 i perioden.
Hvis innslaget av private aktører allerede var stort innenfor mange områder, ville en utflating kanskje være å forvente, uansett om mange var mer positive til konkurranse. Men slik er det ikke. Det eneste området hvor det er svært utbredt å kjøpe tjenester fra private, er veivedlikehold og snørydding. 74,4 prosent av kommunene kjøpte slike tjenester fra private i 2016. Det neste tjenesteområdet på lista er barnehager. 36,6 prosent av kommunene kjøpte slike tjenester fra private 2016 (og 6,9 prosent fra frivillige).
På mange områder er det forsvinnende få kommuner som faktisk bruker private aktører i tjenesteproduksjonen. Kun 7,9 prosent av norske kommuner kjøpte for eksempel tjenester innen institusjonsbaserte omsorgstjenester fra private aktører i 2016, og kun 2,8 prosent fra frivillige. 8,2 prosent av kommunene kjøpte hjemmebaserte omsorgstjenester fra private, og 1,9 prosent fra frivillige.
NIBR-undersøkelsen sier selvsagt ikke alt om omfanget av innkjøp fra private aktører. Men omfanget i kroner og øre ser heller ikke ut til å ha økt. Tall fra SSB viser heller at innkjøp av varer og tjenester i offentlig sektor generelt og i kommunal sektor spesielt har falt noe som andel av totale utgifter fra midten av 90-tallet og frem til i dag.
En borgerlig regjering alene styrer ikke kommunenes valg innen konkurranseutsetting og valgfrihet. Men det kan være grunn til å spørre hvorfor det ser ut til at utviklingen har stanset opp. Og det kan være grunn til å spørre hvorfor mange kommunestyrer med borgerlig flertall ikke følger opp.
For borgerlige anlagte velgere med tro på det private initiativ, konkurransens fordeler og enkeltmenneskets rett til å bestemme i sitt eget liv, må det være lov å spørre: Hvor blir det av valgfriheten?
Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 22. mars 2017
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Støre stryker i historie
Bruker en analysemodell som ikke holder vann
Er ikke kortere kø viktig for brukerne?
