Feil kurs for grønn næringsutvikling

Heller enn å gi staten en større rolle bør politikerne konsentrere seg om enda bedre tilrettelegging for næringslivet – slik at norske næringer har rammevilkårene som er nødvendige for det grønne skiftet, skriver Aslak Versto Storsletten i Stavanger Aftenblad.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 10. juli 2019

Representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de Grønne har, sammen med tankesmien Agenda, utformet et notat som tar til ordet for en retningsgivende og aktiv næringspolitikk.

Flere ganger i notatet blir statens aktive politikk i oljeindustrien trukket frem som inspirasjon for de rødgrønnes nye kurs. Både i etterkrigstiden og de første tiårene av det norske oljeeventyret førte Norge en svært aktiv og retningsgivende næringspolitikk. Staten ga fordeler til norske bedrifter i form av rimelige kreditter, skattefordeler og konsesjoner. Blant annet ble Statoil sterkt favorisert på bekostning av utenlandske oljeselskaper.

EØS-avtalen har sørget for at Norge ikke kan vende tilbake til slike tiltak, fordi avtalen har et prinsipp om likebehandling som forutsetter at man må tillate konkurranse mellom selskaper, uten særordninger. Dette er bra for AS Norge. Det fører til at norske selskaper kan konkurrere ute i Europa på gode vilkår, og det gir oss fri tilgang til EUs indre marked – hvor omkring tre firedeler av Norges eksport blir solgt. Men avtalen sørger for at den næringspolitiske verktøykassen ikke er like full som den var da oljeeventyret skjøt fart. Nå vil riktignok SV og SP skrote EØS-avtalen, men dette får de sannsynligvis ikke Ap og MDG med på.

Videre hevder de fire partiene at «hvis markedet alene kunne gitt oss det grønne skiftet, ville vi vært der allerede». Dette fremstår som en naiv forståelse av markedet. Det ikke slik at markedsmekanismer omstiller et lands næringsvirksomhet over natten. Men den norske befolkningen blir stadig mer miljøbevisste, og de etterspør mer miljøvennlig næringsvirksomhet. Landets næringer og bedrifter er derfor i gang med omstillingen. Slik fungerer markedet.

Men fordi markedet av og til bruker for lang tid, vil de fire partiene at staten skal gå inn med risikovillig kapital i prosjekter som private aktører ikke tar sjansen på å satse nok på. Problemet er bare at det gjør staten allerede. Norge har for eksempel statlige selskaper som investerer i teknologi og bedrifter. Ett av dem er Investinor AS. Selskapet ble opprettet i 2008 for å investere i unge bedrifter med høy risiko, men i likhet med mange av de statlige investeringsfondene som har blitt opprettet gjennom norsk historie, har dette gitt store tap. Ifølge Aftenposten har selskapet kostet det norske folk rett i overkant av 700 millioner kroner siden oppstarten. Staten er ikke en bedre investor enn private – heller ikke på lengre sikt.

Agenda og de fire partiene mener at dagens tilretteleggende og næringsnøytrale tilnærming ikke vil gi den næringsstrukturen som er nødvendig for fremtiden. Men hvis man skal støtte noen næringer selektivt, vil man ende opp med at disse får tilført kapital og arbeidskraft som andre, mer fremtidsrettede næringer har behov for. Dette vil få konsekvenser for vekst og utvikling i lang tid fremover. Markedsmekanismene er best egnet til å gjenkjenne hvilke næringer som både er bærekraftige og produktive. Vi har dessuten CO2-avgifter og et kvotesystem som gir retning – dette er myndighetenes viktigste virkemiddel for å minske utslipp av klimagasser.

De rødgrønne har rett i at bedrifter som satser på grønn teknologi ikke alltid får den kapitalen de trenger, men dette kan løses på andre måter enn ved å føre en aktiv og retningsgivende næringspolitikk. Statens virkemidler bør heller være generelle.

Det såkalte Mjøs-utvalget har for eksempel kommet med en rapport om næringslivets kapitaltilgang. Utvalget peker på at formueskatten påvirker norske bedrifters kapitaltilgang negativt. Det anbefaler derfor at «formueskatten avvikles og eventuelt erstattes med andre skatter som kan ha mindre negative effekter på næringslivets kapitaltilgang».

Staten bør også fokusere på å forbedre forsknings- og innovasjonspolitikken. Offentlige FoU-bevilgninger må plasseres slik at det bidrar til å stimulere innovative og nyskapende næringer.

Skal norsk næringsliv omstilles i en grønnere retning, bør ikke staten stake ut kursen. Norske politikere bør heller konsentrere seg om enda bedre tilrettelegging – slik at norske næringer har rammevilkårene som er nødvendige for det grønne skiftet.

Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad mandag 8. juli 2019.