Økonomi
Mer arbeid eller mindre velferdsstat
Mange er bekymret for at vi ikke har nok arbeidskraft i fremtiden. Vi trenger mer og bedre arbeidskraft i verdiskapende næringer som betaler skatt, og vi trenger mer og bedre arbeidskraft i offentlig sektor. Her er 15 tiltak som kan vurderes, skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv.
Publisert: 12. desember 2012
Mange er bekymret for at vi ikke har nok arbeidskraft i fremtiden. Vi trenger mer og bedre arbeidskraft i verdiskapende næringer som betaler skatt, og vi trenger mer og bedre arbeidskraft i offentlig sektor.
Her er 15 tiltak som kan vurderes:
- Vi kan stramme inn på sykelønnsordningen. Det er, ifølge Regjeringens eget ekspertutvalg, «hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet.» I Sverige, der sykelønnsordningen ble strammet inn, er sykefraværet gått ned.
- Vi kan redusere skatten på inntekt. Det kan bidra til å øke arbeidstilbudet.
- Vi kan se på forholdet mellom skatten på lave inntekter og trygd. Det motiverer ikke til arbeid, dersom skatten på arbeid er høyere enn skatten på trygd.
- Vi kan lette adgangen til midlertidig arbeid. Det skal fortsatt være tidsbegrenset, men kravene til innhold i arbeidet kan liberaliseres. Det vil kunne senke terskelen inn i arbeidslivet for mange titusener som står utenfor, og som gjerne vil og kan arbeide.
- Vi kan vurdere å innføre andre økonomiske stimulanser for at flere skal velge å arbeide mer. I Sverige er det innført et «jobbskattefradrag» og en fradragsordning for kjøp av tjenester i hjemmet. Det siste har bl.a. bidratt til å skape et hvitt arbeidsmarked for dem som tidligere sto utenfor eller arbeidet svart.
- Vi kan fjerne den øvre aldersgrensen for å kunne stå i arbeid. Det vil gjøre det mulig for flere eldre arbeidstakere å bli lenger i arbeidslivet, og det sender et signal om at også seniorer er verdifull arbeidskraft.
- Vi kan generelt forbedre pensjonssystemet, slik at det blir mer attraktivt å stå lenger i arbeid.
- Vi kan endre praktiseringen av arbeidstidsreglene i Arbeidsmiljøloven, slik at de blir mer fleksible. Vetoretten for sentrale fagorganisasjoner bør fjernes, og unntak fra arbeidstidsreglene bør kunne avtales lokalt.
- Vi kan stimulere flere til å bli ferdig med utdanningen sin raskere. Vi burde antagelig ikke innført 10-årig grunnskole. Når det er gjort, må vi arbeide for mindre frafall og bedre gjennomstrømning i høyere utdanning.
- Vi kan gradvis legge om inntakssystemet i barnehagene, slik at flere foreldre som ønsker det, kan komme raskere ut i jobb.
- Vi kan også legge til rette for at flere kan velge å få barn mens de er studenter fremfor å vente til de er i arbeid. Det kunne være en god løsning både for dem det gjelder og for samfunnet.
- Vi kan appellere til partene i helse- og omsorgssektoren om å avtale andre turnusordninger enn de har i dag. Nå er turnusordningen innen omsorgssektoren slik at det trengs nesten to personer for å utføre ett årsverk – samtidig som det blir mange små deltidsstillinger fremfor større deltidsstillinger og heltid. I Finland har de en annen turnusordning som er bedre, og som arbeidstakerne er fornøyd med.
- Vi kan lette adgangen til arbeidsinnvandring, bl.a. fra land utenfor EØS. Anne-Kari Bratten i Spekter er skeptisk til dette, fordi det kan gi oss et «Downton Abbey-samfunn», men det er det lite belegg for å tro. Den sosiale mobiliteten blant innvandrere er høy. Drosjesjåføren som kjører oss hjem fra julebordet, kan derfor gjerne ha barn som studerer jus og medisin.
- Vi kan også satse mer på å markedsføre Norge som et attraktivt sted for høyt kvalifisert arbeidskraft. Mange arbeidsinnvandrere til Norge har lav kompetanse, men vi trenger også de med høy kompetanse.
- Vi kan satse mer på forskning og innovasjon, som kan bidra til å øke produktiviteten generelt og effektiviteten i offentlig sektor spesielt – slik at hver arbeidstaker greier å produsere mer. Høy produktivitet har lenge vært Nordens styrke, men det er klare tegn på at det ikke automatisk fortsetter slik.
Det er arbeidet som finansierer velferdsstaten. Men det er ikke bare velferdsstaten som gir oss velferd. Derfor kan vi velge.
Vi kan velge mer fritid, som også er velferd, men det betyr mindre penger til offentlig finansiert velferd. I så fall må vi kutte mer i velferdsstatens forpliktelser, slik at den fortsatt er i stand til å gjøre det viktigste.
Alternativt kan vi velge en velferdsstat som er omtrent like sjenerøs som nå, men da må vi arbeide bedre og mer.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 12. desember 2012
Relatert
Å være eier av næringsvirksomhet i Norge er kostbart, og det skal bli enda dyrere
Skjerpingene i formuesskatt på næringskapital etter at Ap/Sp-regjeringen tiltrådte er, historisk sett, de største vi har sett fra ett år til et annet
FormuesskattØkonomiSelskapsskattSkatt og avgifter
En mer balansert skattepakke
Regjeringen kunne valgt å foreslå en skattepakke med skatteendringer, ikke bare skatteøkninger.
ØkonomiSelskapsskattSkatt og avgifter
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Antall årsverk og lønnskostnader øker mye raskere enn kraftproduksjonen i Statkraft. Er selskapet riktig verktøy for å forvalte rundt 35 prosent av Norges vannkraftressurser?
Offentlig eierskapNæringspolitikk
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Ut fra min vurdering kan Brasch og Slettens forståelse vanskelig leses ut fra lovens formuleringer.
Økonomisk politikkPengepolitikkØkonomi
Faktaresistent friskoledebatt
Vi har en regjering som har sagt at den vil gjennomføre en tillitsreform i den offentlige skolen. Overfor friskolene er reformene preget av mistillit.
SkolepolitikkUtdanning og forskning
Norden i NATO! Norden i EU?
Hva skjer med Norden når EU-landene Finland og Sverige allierer seg med EU-landet Danmark i NATO, mens NATO-landene Island og Norge står igjen utenfor EU?
Politikk og samfunnEU og EØS