Landbruks-kommisjon?

Publisert: 5. august 2004

De 147 WTO-landenes enighet i Geneve om rammene for en liberalisering av verdenshandelen, ser ut til å få positive konsekvenser for norsk, politisk debatt. Senterpartiet kan bli stående alene med sitt bastante nei til WTO-avtalen.

Det er selvsagt ikke annet å forvente enn at det er landbrukets framtid som får størst oppmerksomhet i vår hjemlige debatt. Vi har visst en eiendommelig evne til å la eventuelle problemer overskygge det positive. Ikke slik å forstå at landbrukets utfordringer ikke må tas på alvor, men det er faktisk slik at en annen næring, fiskeriene, har særs mye å vinne på en liberalisering av verdenshandelen. For ikke å glemme hva som faktisk bør være det vesentligste: De fattige land skal få en reell mulighet til å delta i verdenshandelen. De skal få selge sine egne produkter til priser som er konkurransedyktige, ikke lenger måtte finne seg i at rike land gjennom eksportstøtte og subsidier utkonkurrer dem. Dette er jo et betydelig framskritt og internasjonal samhandling i praksis.

Geneve-avtalen er også positiv for de små land i verden. Det er de store som har mest å tjene på at internasjonale rammeverk og avtaler er svake. De store klarer seg alltids, mens små land og fattige land i langt større grad er avhengig av internasjonale spilleregler. Også ut fra dette perspektiv må WTOs enighet hilses med glede av Norge.
Det sier seg selv at når den rike verden har basert deler av sin landbrukspolitikk på å dumpe varer på de fattige lands markeder og rigide importregler, så må en omlegging koste. Ikke bare vil det bli vanskeligere å beskytte sine egne produkter, støtteordninger er i sin natur et hinder for rasjonell drift.

Professor Normann Aanesland har nok rett når han hevder at WTO-avtalen er helt nødvendig for å rydde opp i en ineffektiv norsk landbrukspolitikk. Likeledes at norske politikere gjennom Geneve-avtalen har fått den nødvendige drahjelp for å iverksette reformer.

Hvordan skal det så reformeres? Undertegnede har hatt gleden av å bo flere år i Tromsø og dermed reist mye i Nord-Sverige og Nord-Finland. Det er ikke noe særlig lystig. Avfolkningen av våre to nabolands nordlige landsdel, er slett ikke noe som bør være et forbilde for hvordan vi skal løse utfordringene her til lands.

Likevel, forandringer må komme. Det nytter derfor ikke å gå inn i den prosessen vi nå uansett må ta med den innstilling at lite – eller intet – skal forandres. Med dette som forutsetning kan Thorbjørn Jaglands forslag om en kommisjon for å stake ut kursen for norsk landbruk være en god ide. Men mandatet må være klart og medlemmene virkelig innstilt på å tenke nytt.
TS, 050308

Publisert: 5. august 2004