Uten markedet blir det grønne skiftet et luftslott

Er det noe vi verken har råd til eller tid til nå, så er det vel nettopp å hemme det grønne skiftet med kontraproduktiv politikk. I stedet bør vi alle fatte mot til å ta i bruk mye mer seriøs markedstenkning i klimapolitikken.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 7. september 2019

I et innlegg i Aftenposten 30. august påstod Trygve Svensson, leder av tankesmien Agenda, at det grønne skiftet ikke blir noe av hvis det ikke blir oppfattet som rettferdig. Stikkord: Gule vester i Frankrike og den mye omtalte motstanden mot bompenger og vindmøller flere steder i landet. Det er lett å være enig med Svensson når han understreker betydningen av at den grønne omstillingen må være rettferdig, med samfunnskontrakten i mente, for å oppnå helhjertet oppslutning i alle samfunnslag.

Dessverre evner ikke Svensson å følge opp denne gode ansatsen i sine forsøk på problemanalyse og løsningsantydninger. Ifølge Svensson «er problemet med dagens klima- og omstillingspolitikk at den i altfor stor grad hviler på at det grønne skiftet skal gjennomføres av 1) enkeltbedrifter, drevet av incentiver i markedet, og 2) enkeltindivider, som alle rammes likt, uavhengig av inntekt og sosial bakgrunn.»

Svenssons problemer med markedet

På dette avgjørende punktet ser det ut til at Svensson hopper bukk over en ubehagelig sannhet: Dagens markedsincentiver for grønn omstilling i Norge er både altfor svake og vilkårlige til å gi 1) tilstrekkelige stimulanser til nye grønne verdikjeder (fra forskning og utvikling, til innovasjon og forbruk) over et bredt spekter, og 2) til å gi økt rom for effektiv grønn omfordeling.

Dette er det fullt mulig å gjøre noe med hvis man virkelig ser verdien av å ta markedet sterkere i bruk, i klimaets tjeneste. Et hovedgrep som stadig flere økonomer i inn- og utland, inklusive flere grønne politikere, har tatt til orde for er dette: Å innføre en effektiv og generell CO2-skatt på et merkbart høyere nivå, som både er næringsnøytral, energinøytral og teknologinøytral, og hvor provenyet utbetales direkte, som klimabonus, med et like stort beløp til hver innbygger, uavhengig av inntekt og sosial status for øvrig. Med andre ord, med en direkte sosialt utjevnende effekt.

Men denne veien vil Svensson tydeligvis ikke gå, og CO2-skatten glimrer også med sitt fravær i de rødgrønne Agenda-skriveriene om ny næringspolitikk. Flere av oss i Civita har i lengre tid tatt til orde for en slik markedsrettet reformretning, senest i et nylig publisert notat om klimabudsjett i tråd med 1,5-gradersmålet, skrevet av kollega Haakon Riekeles.

Klimaet har ikke noe markedsproblem

En effektiv CO2-skatt kan dessuten erstatte en jungel av ulike subsidier og selektive støtteprogrammer med en serie uheldige ringvirkninger, på alt fra lobbying for særfordeler for bedrifter og interessegrupper med gode politiske forbindelser, til uheldig innlåsing av utvalgte teknologiske løsninger.

Hovedsaken er at vellykket klimapolitikk og et grønt og rettferdig skifte krever noe langt mer enn fagre ord om handlekraft, om «å bruke statens muskler», og å få hele samfunnet med på laget. Det må også gjøres på en måte som faktisk når ut til alle, er realistisk, kostnadseffektiv, og som på en troverdig måte bidrar til rimelig omfordeling på en hensiktsmessig måte. Men dette er det umulig å få til uten å ta markedet aktivt i bruk.

Vi bør i det minste kunne enes om at den oppgaven vi står overfor, for å lykkes med det grønne skiftet, er like formidabel som den er polysentrisk og desentralisert av natur. Det innebærer at effektiv måloppnåelse er kritisk avhengig av at millioner av enkelthandlinger fra personer og bedrifter hver eneste dag vris i stadig sterkere retning av netto nullutslipp av klimagasser. Hvordan kan dette enorme antallet enkelthandlinger realistisk påvirkes uten å gå veien gjennom markedets desentraliserte prisinformasjonssystem?

Har vi tid til kontraproduktiv klimapolitikk?

Det sier seg selv at bruk av tvang og andre former for «statlige muskler» er dømt til å mislykkes med å løse en så utpreget polysentrisk utfordring som klimautfordringen faktisk er. Spørsmålet er derfor hvordan Svensson selv ser for seg konkrete løsninger på klimautfordringen. Det nærmeste vi kommer et svar, ut fra innlegget i Aftenposten, er basert på en høyst diskutabel fortelling om hvordan Norge tidligere har lyktes med omstilling gjennom «aktiv næringspolitikk», ved «å bruke statens muskler» og drive «offensiv omfordelingspolitikk».

I Svenssons verbalpolitiske verden ser det ut til at dette hovedsakelig handler om politisk vilje til å gjennomføre en grønn masterplan for Norge, en forestilling som bygger på illusjonen om at politikere og eksperter vet best hvordan et av verdens mest komplekse problemer skal løses. Risikoen for at dette grønne planøkonomiske luftslottet vil vise seg å være en sikker vei til en urealistisk, ineffektiv og urettferdig klimapolitikk, er overhengende stor.

Artikkelen er publisert hos Minerva 5.9.19.