Tiden er moden for en av de mest spennende mulighetene for Norges landbruksøkonomi

Hvis vi bygger om jordstrukturen og tenker på landbruk på en mer helhetlig måte, kan norske bønder tjene mer penger. Og forbrukerne kan spise bedre mat.

Guy Kiddey

Publisert: 17. desember 2021

Da faren min var barn på slutten av 1950-tallet, lekte han i skogholt og buskas mellom åkrene til gårdene. Etter høstingen på sensommeren flokket fuglene seg bak traktorene, beredte til å stupe ned etter meitemarkene som ble pløyet opp av jorden.

Da jeg var barn på slutten av 1990-tallet, hadde skogholt og buskas forsvunnet fra de samme åkrene. Fuglene var ofte ikke til å se, fordi meitemarkene hadde forsvunnet, de også.

Dette er ofte den temmelig dystre virkeligheten i det moderne, intensive landbruket. Det som er avhengig av store mengder syntetiske kjemikalier til næringsstoffer, for å ta livet av skadeorganismene som truer med å ødelegge avlingene.

Sånn har det vært siden 1960-tallet. Det begynte først og fremst fordi fabrikkene som produserte ammoniumnitrat for sprengstoff under den andre verdenskrig, trengte et nytt marked for produktene sine.

Det finnes fortsatt et håp. I form av en metode som kalles regenerativt landbruk.

Fungerer overalt

Dette er en mer helhetlig tilnærming som bygger om jordstrukturen. Det gjør den ved å bevare et lag av planter og å rotere avlingene istedenfor hele tiden å plante de samme radene med hvete, for eksempel.

Avkastningen er av og til noe mindre, men profittraten kan være mye høyere. Og metoden fungerer overalt – til og med i Norge.

Beviset på dette kommer fra en av mine britiske landsmenn, Richard Perkins. Han har et gårdsbruk i Sverige, ca. 60 grader nord. På sine 10 hektar produserer han kjøtt og egg året rundt og forsyner hundrevis av lokale forbrukere med frukt og grønnsaker fra vår til tidlig høst. Han tjener inn om lag 2,5 millioner kroner i året.

Kjemikalier som minner om junkfood

Jordbrukskjemikalier har så å si sugd livet ut av jordsmonnet mange steder hvor man tidligere fant milliarder av mikroorganismer i en teskje av masse. Disse kjemikaliene minner om junkfood: De gjør avlingene feite, men samtidig daffe.

Avlinger som er dyrket frem med kjemikalier, overfører færre næringsstoffer til jorden. Det betyr at mikroorganismene ikke lenger er i stand til å produsere store mengder med sukker som lagrer karbon fra atmosfæren.

Junkfoodreferansen stopper ved kostnader: Konvensjonelt produsert mat krever mer energi. Den energien koster stadig mer.

Nytt system for subsidier

Rundt halvparten av Europas biologiske mangfold har gått taptsiden den industrielle revolusjonen.

Over 90 prosent av jordsmonnet som bearbeides gjennom konvensjonelle metoder, brytes ned. Det skjer 20–30 ganger raskere enn det bygges opp igjen. Følger vi denne kursen vil store deler av verdens matjord være borte innen slutten av dette århundret.

Norge er allerede et land med små gårdsbruk, selv om den gjennomsnittlige størrelsen har nesten doblet seg mellom 1999 og 2018 til om lag 30 hektar. Disse foretakene er avhengige av subsidier for å dekke rundt halvparten av inntekten sin.

Men hvis vi justerer disse subsidiene slik at de premierer regenerativt landbruk over produksjonsmengde, så kunne gårdene her til lands bli flere, mer lønnsomme og spille en større rolle i kampen mot klimaendringer.

Denne omleggingen danner faktisk grunnlaget for et nytt system for subsidier som skal innføres i England nå som Storbritannia ikke lenger er medlem av EU.

Trenger at kuer tygger og tråkker

Særlig kuer får mye av skylden for klimaendringer når det gjelder landbruk.

Det stemmer at vi må spise mindre kjøtt. Dette blir en utfordring for gjennomsnittsnordmannen, som spiser dobbelt så mye kjøtt i dag sammenlignet med forbruket for 40 år siden. Vi burde også kun spise kjøtt fra beitemarker, og da kun på beitemarker som allerede finnes. Nok av regnskogen i Amazonas har allerede gått tapt for å rydde plass til storfeproduksjon.

Men regenerativt landbruk trenger at kuer tygger og tråkker seg gjennom åkrene som bugner av et mangfold av vekster. Frø kan deretter sås med en såkalt overfladisk jordarbeiding. Den lar matjorden være mest mulig uforstyrret og fjerner behovet for pløying.

Dette fører til at mer og mer karbon forblir lagret i jorden. Ikke bare fordi den mikrobielle sukkerproduksjonen blir høyere, men også fordi lageret i planterøtter blir mer kompakt.

Alt dette betyr at vi får flere insekter, som i sin tur holder skadeorganismer i sjakk. Sprøytemidler og andre kontrollmetoder vil stort sett ikke lenger være nødvendige. Mye mer vann blir liggende der det falt, istedenfor å renne inn i elver og føre til oversvømmelser.

Så, vi får fortsatt lov til å spise litt kjøtt, vi produserer et større mangfold av avlinger, vi ombygger jordstrukturen og fanger karbon i samme slengen, og vi trenger ikke å kjøpe dyre jordbrukskjemikalier i store kvanta, eller i det hele tatt i noen tilfeller.

Må endre kjøpevaner og forventninger

Hva er så ulempen?

For at regenerativt landbruk skal fungere godt og være like inntjenende som de nevnte hektarene i Sverige, er forbrukernes kjøpevaner og forventninger nødt til å endre seg. Dette betyr at vi må spise mer sesongbasert mat, levert rett til døren, eller i det minste til lokale selgere.

Bønder kan drive sine egne leveringstjenester, eller danne større sammenslutninger med mer forhandlingsmakt. Slik kan de forsvare seg mot supermarkedene som stadig kjører ned prisene og gjør dagens bønder ytterligere avhengige av skattebetalte subsidier.

Ja, utfallet vil medføre høyere matpriser. Men vi må alle være forberedt på å måtte bruke en større andel av inntekten vår på mat.

Mer produktivt

På en global skala produserer en tredjedel av landbruksarealene fôr for dyr som lever innestengt. Det er under disse forholdene at dyrene gjør størst skade på klimaet. Avføring og urin har lettere for å blande seg og skape forurensende stoffer.

Hvis denne tredjedelen av landbruksarealet ble brukt på en regenerativ måte, sier mange forskere at det helhetlig sett ville vært mer produktivt, bedre for miljøet og fortsatt i stand til å mate Jordens voksende befolkning.

Vi kommer til å trenge 50 prosent mer mat innen midten av dette århundret. Samtidig må vi huske på at vi sløser bort omkring 40 prosent av maten vi nå produserer.