Når næringspolitikk setter klimamålene i skyggen

Lønnsomhet må være førende for hva vi skal produsere. Er det mest lønnsomt å produsere noe for eksport, for så å kunne importere andre produkter vi ønsker, så bør vi gjøre det.

Er det derimot mer lønnsomt å produsere produkter for innenlandsk bruk heller enn for eksport, så bør vi heller gjøre det. Følger vi dette prinsippet, og det er åpenhet for frihandel, får vi den høyeste verdiskapningen og det høyeste velstandsnivået.

Men er det ikke viktig med en viss balanse mellom eksport og import? Over tid vil det være det for de fleste land. Det løses imidlertid ikke ved å prioritere eksport eller ved å begrense importen, slik som USA forsøkte under president Trump.

Det er forholdet mellom sparing og investeringer i et land som bestemmer utviklingen i utenriksbalansen. Nå som vi har en flytende valutakurs, reagerer også den når utsiktene for utenriksbalansen svekkes.

Lønnsomme investeringer, fleksibelt arbeidsmarked, fleksibel valutakurs og en økonomisk politikk som hindrer finansielle ubalanser i privat og offentlig sektor er den beste medisinen mot problemer med utenriksbalansen og vedvarende høy arbeidsledighet.

Noe av det minst kloke vi kan gjøre, er å subsidiere eksport. Vi taper da på å produsere noe vi skal selge for å kunne importere det vi egentlig vil ha, helt omvendt av hvordan det bør være. Norske skattebetalere subsidierer da utenlandske kjøpere.

Det gjorde vi på 1970-tallet, da skipseksport ble tungt subsidiert. Tønnes Thompson skrev i DN 4. juni at han frykter at vi kan komme til å gjøre det samme med el-eksport fra eventuelle havvind-prosjekter på norsk sokkel.

Er det ikke viktig å bygge videre på den ingeniørkompetansen vi har opparbeidet gjennom oljeeventyret? Jo, hvis vi kan bruke den til noe som er lønnsomt og verdiskapende. Hvis ikke, er dette ressurser som bør omstilles til å gjøre noe annet. Omstilling er helt normalt i en markedsøkonomi.

Det blåser en politisk vind over landet hvor det virker som at man er mer opptatt av å peke ut hva norsk næringsliv skal produsere, enn av å nå klimamålene på en mest mulig effektiv måte.

At det som skal produseres må skape verdier og være lønnsomt, i det minste over litt tid, er det mindre oppmerksomhet mot. Det er noe konserverende over den næringspolitiske debatten: Vi bør gjøre noe liknende som det vi gjør nå, men med en grønnere vri.

Med en slik strategi kommer vi ikke til å nå klimamålene, og milliarder av skattebetalernes penger vil bli sløst bort.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 4. juli 2021.