Klimakampens hellige ku

Det er på tide at bønder og kjøttspisere betaler for klimautslippene sine, slik alle andre gjør, skriver Paul Joakim Sandøy i Aftenposten.

Paul Joakim Sandøy

Publisert: 17. juli 2015

Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita

Det er på tide at bønder og kjøttspisere betaler for klimautslippene sine, slik alle andre gjør.

Jordbruket står for rundt 10 prosent av norske utslipp. Dersom vi antar at tiltakene vi har iverksatt i andre sektorer vil virke, kommer jordbruket til å stå for en stadig større andel. Husdyrene våre, særlig ku og sau, står for de største utslippene av metan – en gass som har vesentlig større effekt for oppvarming av atmosfæren enn karbondioksid.

Så da skulle man kanskje tro at klimatiltak i jordbruket var noe av det som sto øverst på agendaen for klimapolitikere og -aktivister?

Feil.

Med unntak av noen millioner i jordbruksoppgjøret til teknologiutvikling, er dette en sektor blottet for klimapolitikk. Til sammenligning står oppvarming av bygg, en sektor hvor klimatiltakene har strømmet på, for under tre prosent av totale utslipp.

Det er bred enighet blant klimaforskere om at det mest effektive tiltaket for å redusere klimautslipp generelt er en klimaavgift som omfatter alle utslipp, med minst mulig differanse mellom ulike sektorer. Likevel er jordbruket fritatt fra både norske klimaavgifter og europeiske kvoter.

Det vi derimot har gjort, er å innrette jordbrukssubsidiene på en mest mulig klimafiendtlig måte. Kjøtt fra kyr og sau får soleklart mest subsidier per kilo, mens mer klimavennlige griser og kyllinger får minst. Er produksjonen økologisk (og dermed mer klimafiendtlig), er subsidiene enda større. Og maskinene kan gå på avgiftsfri diesel. Dersom man har det minste fnugg av tro på insentiver, er beskjeden fra politikerne til bøndene klokkeklar:

Velkommen til klimatiltaksfri sone. Jo mer du klarer å slippe ut, jo mer penger får du.

Klimaavgift i jordbruket

Vi er langt fra alene. I de fleste rike land er store deler av jordbruket ulønnsomt og holdes i live av store subsidier, beskyttet av høye tollmurer. Da virker det kanskje kontraintuitivt å be produsentene om å betale for utslippene sine.

Klimaavgift på jordbruksutslipp har vært foreslått i en rekke vestlige land, senest av USA-president Barack Obama. Foreløpig har det ikke blitt gjennomført et eneste sted. Landbrukslobbyen har fått stanset det hver gang.

Så hvorfor bør den grønne skattekommisjonen inkludere klimaavgift på jordbruksutslipp når de kommer med sine anbefalinger i desember?

Fordi Norge er en av verdens rikeste jordbruksnasjoner. Hvis vi mener alvor når vi sier vi skal kutte både ute og hjemme, bør vi også kutte i utslippene fra primærnæringen. Forurenser betaler-prinsippet er ikke et prinsipp så lenge ikke alle forurensere betaler.

Dessuten kan effektive klimatiltak i det høyteknologiske norske jordbruket vise vei verden over. På internasjonal basis utgjør klimautslipp fra jordbruket en enda større andel av totalregnskapet.

Slik kan det gjøres

I et nylig utkommet Civita-notat tar jeg til orde for å utvide klimaavgiften til også å omfatte jordbruket. En slik avgift har to formål: For det første synliggjør den kostnaden med utslipp. Slik kan forbrukere og produsenter ta valg basert på den reelle klimakostnaden. For det andre kan en slik avgift gi insentiver til teknologiutvikling som reduserer utslipp.

En klimaavgift for jordbruket bør, for den delen som kommer fra dyr, innrettes etter type dyr og antall kilo. Dersom man iverksetter dokumenterte utslippsreduserende tiltak, bør dette føre til reduksjon i avgiften.

Inntil andre land har på plass lignende avgiftsregimer, bør importert kjøtt avgiftsbelegges overfor forbrukerne. Slik unngår man karbonlekkasje.

Ved å skille dette ut som en egen avgift, synliggjøres klimakostnaden. De som fortsatt vil redusere eller øke subsidiene, redusere eller øke tollmurene, kan fortsatt gjøre det – men da av andre grunner enn klima.

Dyrere kjøtt

Dersom man ikke kommer opp med bedre teknologier for å redusere utslippene i jordbruket, vil kostnadene skyves nedover. Jordbruksproduktene (særlig rødt kjøtt) vil bli dyrere, og dyrere mat er aldri populært. Samtidig svarer det norske folk stadig ja på om de er villige til å betale mer for norske matvarer.

Om dette fører til at vi spiser mer fisk og lyst kjøtt, og mindre rødt kjøtt, er dette uansett noe av det bedre vi kan gjøre for klima.

En avgift må innføres gradvis, med stor grad av forutsigbarhet for produsentene. Men at et grønt skifte innenfor jordbruket betyr omstilling, både teknologisk og strukturelt, er det liten tvil om.

Klimakampen er enklere når man kjemper mot forurensende oljeselskap, store biler eller forurensende industrifabrikker. Men det er ikke bare de vanlige ”bad guys” som må takle overgangen til lavutslippssamfunnet. Også den norske bonden må være med på den grønne revolusjonen.

Gjerne ved å betale for utslippene sine, slik alle andre gjør.

Innlegget var publisert i Aftenposten fredag 17. juli 2015.