Klimaavgift i jordbruket
Vi løser ikke klimakrisen med å utelukkende gjennomføre populære, men ineffektive, tiltak, skriver Paul Joakim Sandøy i Dagbladet.
Publisert: 28. juli 2015
Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita
I gårsdagens Dagbladet-leder diskuteres mitt forslag om klimaavgift i jordbruket. Lederen gir forslaget delvis støtte, men foretrekker heller en Kiwi-reform: Momsfritak på frukt og grønt.
Det er tilforlatelig å argumentere for gulrot framfor pisk. Vi trenger en kombinasjon. Men Dagbladet-redaksjonens argumenter mot en klimaavgift holder ikke helt mål: Den første innvendingen i Dagbladets leder er at det kan føre til karbonlekkasje. Men jeg foreslår en tilsvarende avgift på utenlandske matvarer, inntil de respektive landene har innført liknende systemer.
Den andre innvendingen er at avgiften kan bli usosial. Alle klimaavgifter, om det er bensinavgift eller veiprising, kan ses på som usosiale. Det er fordi avgiften utformes på bakgrunn av utslipp, og ikke etter inntekt. Men her kommer et viktig poeng inn: Enhver grønn avgift må kompenseres med en tilsvarende reduksjon i «røde» skatter og avgifter. I det store bildet bør vi beskatte arbeid mindre og klimautslipp mer. Derfor trenger ikke grønne avgifter å være usosiale. Heller ikke i jordbruket.
Den tredje innvendingen er at en klimaavgift kan ødelegge for norsk landbruk. I så fall vil den være uhyrlig dårlig innrettet. En avgift bør føre til et mer klimavennlig jordbruk eller et lavere forbruk. Det finnes allerede en rekke teknologier og tiltak som venter på å tas i bruk. I framtida vil vi utvikle enda flere. Klimavennlig produksjon vil tvert om være et konkurransefortrinn for landbruket.
Det finnes derimot flere argumenter mot gulrotforslaget momsfritak på frukt og grønt. Alene er det et upresist klimatiltak. Hvitt kjøtt er for eksempel betydelig mer klimavennlig enn rødt. Fisk slipper ut enda mindre. Det er også liten grunn til å tro at forslaget vil ha stor effekt. Vi har aldri brukt mindre penger på mat, sammenliknet med kjøtt er frukt og grønt allerede billig. Det er dessuten sannsynlig at dagligvarehandelen vil kompensere for fritaket med økte frukt og grønt-priser.
Når man legger til at det vil koste rundt 4 milliarder kroner, det samme som det hadde kostet å fjerne arveavgiften to ganger, burde kanskje forslaget forbli i sin opprinnelige form: Et reklamestunt fra en dagligvarekjede.
Nye avgifter er aldri populære, men i kampen mot klimaendringer kan vi ikke utelukkende gjennomføre populære, men ineffektive, klimatiltak. Jordbruket står for ca. 10 prosent av norske utslipp. Det trenger ikke å være slik, men da må vi tørre å også gjennomføre nødvendige, om enn mindre populære, klimatiltak.
Innlegget stod på trykk i Dagbladet 28. juli 2015.
Relatert
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet
Bistandsblogg: Kan vi bruke Oljefondet klokere?
Oljefondet bør få investere i fornybar energi i utviklingsland
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.