Klima: Når science fiction kan bli virkelighet
Gitt et worst-case-scenario ved klimakrisen: Hva hadde skjedd? Og hvordan hadde vår sivilisasjon reagert? Mats Kirkebirkeland hos Minerva.
Publisert: 14. oktober 2017
Gitt et worst-case-scenario ved klimakrisen: Hva hadde skjedd? Og hvordan hadde vår sivilisasjon reagert?
Når jeg først får tid til å lese skjønnlitteratur, velger jeg som oftest å lese science fiction. Det som er mest fascinerende med sjangeren, er ikke nødvendigvis de teknologiske fremskrittene som beskrives. Det er heller ikke dramatiske og actionpregede fortellinger om romkriger, lyshastighetsferdsel, romkolonisering eller ideer om fantasifulle romvesener på fremmede planeter fra fjerne galakser. Dersom dette hadde vært mitt primære behov, kunne jeg like godt ha lest litteratur innen fantasy- og/eller skrekksjangeren.
Min interesse for å lese science fiction er den sosiale og politiske konteksten som fortellingen er skrevet rundt. Hvilke type samfunn, kulturer og sivilisasjoner har utviklet seg i en fremtid med romfart, romkolonier og andre teknologiske fremskritt? Hvordan er disse organisert? Og hvorfor endte samfunnet opp akkurat akkurat slik? Hva er den historiske, økonomiske og politiske årsaken bak?
Ikke alle science fiction-forfattere er like flinke til å beskrive dette. For eksempel har mange forfattere ofte realfagsbakgrunn, og kan være mer opptatt av at de matematiske og fysiske lovene i fortellingene er riktige og plausible. Disse faller som oftest under kategorien «hard science fiction», hvor den ferske boken og filmen The Martian, som handler om hvordan en strandet astronaut skal overleve på planeten Mars, er et godt eksempel.
I det siste har jeg derfor i større grad interessert meg for dystopier og katastrofefortellinger, som ofte regnes som en undersjanger av den mer brede science fiction-litteraturen. En årsak til den økte interessen for den nevnte sjangeren er at samfunnet, kulturen og sivilisasjonen, og i mindre grad den teknologiske utviklingen, er i hovedfokus.
Når man er født og oppvokst i Norge, i landets gullalder, et samfunn som for de aller fleste i verden kunne vært en god beskrivelse av en utopi, er det heller ikke til å stikke under en stol at man kan finne en viss glede av å løsrive seg fra idyllen ved å lese litt dystopisk litteratur.
Nylig leste jeg katastrofe-boken Flood, skrevet av den britiske science fiction-forfatteren Stephen Baxter. I boken oversvømmes verden sakte, men sikkert, av et stigende havnivå over en periode på noen tiår. Baxter beskriver blant annet hvordan ulike stater og samfunn reagerer på trusselen. Hvor lang tid tar det før de ulike statene og samfunnene kollapser? Hvilke interne og eksterne maktkamper oppstår underveis i katastrofefortellingen? Og ikke minst: hvordan reagerer menneskene på den stigende trusselen fra havet?
På samme tid som jeg leste Baxters katastrofefortelling, kom jeg over en lengre artikkel om konsekvenser av klimaendringene i New York Magazine (som ikke må forveksles med det kjente magasinet The New Yorker).
I artikkelen, som ble den mest leste i magasinets historie, beskrives realistiske og vitenskapsbaserte worst-case-scenarier i en fremtid hvor man ikke når klimamålene fastsatt i Paris-avtalen. Katastrofescenarier innen science fiction-litteraturen og artikkelen er slående like.
For eksempel beskriver de lignende konsekvenser for kystområder, som følge av stigende havnivåer og flere og sterke orkaner og stormer. I den siste tiden har flere orkaner, med høye styrkenivåer, rammet Karibia og flere amerikanske sørstater. Det blir snakket om rekordstore utbetalinger av forsikringssummer og at særlig en del karibiske nasjoner, hvor tilnærmet hele infrastrukturen er ødelagt, trenger internasjonal hjelp til å bygge den opp igjen.
For første gang tør forskere å mene at konkrete værfenomener er påvirket av klimaendringene. Ikke at orkanene i seg selv er en direkte konsekvens av klimaendringene, men at endringene bidrar til forsterke værfenomenene. Både i styrke og frekvens.
Ifølge klimaforskerne i New York Magazine-artikkelen nevnt over er klimakonsekvensene som man kan se i dag, forårsaket av utslipp som vi slapp ut for flere tiår siden. Klimakonsekvensene har altså en betydelig tidsforsinkelse. Dersom menneskeheten hadde sluttet å slippe ut klimagassutslipp i morgen, vil man fremdeles oppleve klimakonsekvensene av det man allerede har sluppet ut i flere tiår fremover.
Vi må altså ruste oss for en fremtid hvor såkalte hundreårsflommer og sjeldne kategori fem-orkaner ikke lenger bare blir et generasjonsfenomen. Følgende spørsmål vil da dukke opp:
Når blir forsikringspremiene såpass høye at befolkningen ikke lenger har råd til å bo langs utsatte kystområder? Hvor mange ganger kan myndighetene gi katastrofe- og nødhjelp til byer som Houston, New Orleans og Miami før den økonomiske solidariteten til den delen av befolkningen som ikke bor langs de utsatte områdene sier stopp?
Mens myndigheter og befolkningen i de orkanrammede kystområdene er i gang med oppbyggingen av infrastrukturen, mener klimaforskere at kystområder som Florida og Bangladesh uansett ikke kan reddes innen dette århundret – uavhengig av om vi når målet om maksimalt to graders oppvarming. Da snakker man ikke lengre om kostnaden ved å bygge opp et eksisterende samfunn igjen (og igjen), men kostnaden ved å flytte et helt samfunn til et annet sted.
Da orkanen Katrina traff Louisiana, med New Orleans i spissen, 29. august i 2005, ble hele byen med 400 000 mennesker evakuert. En måned etterpå søkte hele 1.36 millioner mennesker assistanse fra FEMA (Federal Emergency Management Agency). Kartet under viser hvor vidt og spredt katastrofeflyktingene hadde beveget seg.
De fleste Katrina-flyktningene returnerte tilbake til sine hjem, selv om en del innbyggere valgte å flytte vekk permanent. Press på infrastrukturen, både den økonomiske og den sosiale, for de byene og statene som mottok katastrofeflyktningene fra Katrina, ble derfor ikke så stor.
Men gitt at spådommene om at utsatte områder, som Florida, blir ubeboelig i løpet av dette århundre, inntreffer, snakker man om migrasjon på helt andre nivåer. I dag har Florida 20,6 millioner innbyggere. I 2050 er «The Sunshine State» spådd til å ha nådd over 30 millioner innbyggere.
En evakuering og forflytting av hele Floridas befolkning vil ha enorme økonomiske og sosiale konsekvenser for det amerikanske samfunnet. I tillegg kommer mulige evakueringer av andre områder som er like utsatt som Florida. Houston-regionen, som orkanen Harvey traff i sommer, hadde 5,8 millioner innbyggere i 2010. I 2040 er by-regionen spådd til å nå 9,6 millioner innbyggere.
USA er, til tross for spådommer om store klimakonsekvenser, et velutviklet samfunn med store områder som både har plass og økonomi til å håndtere noen titalls millioner klimaflyktninger. Ikke minst har det amerikanske samfunnet en «patriotisme» og fellesskapsfølelse som i krisesituasjoner vil redusere sannsynligheten for sivilisasjonskollaps i de mest utsatte områdene.
Da er det betydelig verre dersom (ifølge enkelte klimaforskere «når») Bangladesh, med 160 millioner innbyggere i dag, skulle bli ubeboelig som følge av klimakonsekvensene. Den eneste fluktmuligheten for befolkingen i landet vil være til et India, som trolig vil ha minst like mange interne klimaflyktinger selv. I tillegg kan man få en etnisk og religiøs konflikt som allerede er økende i dagens Sør-Asia.
Mange vil nok mene at vestlige og rikere land ikke bare bør være forberedt på å ta imot klimaflyktinger i fremtiden, men at de samme landene også har et moralsk ansvar for å ta imot klimaflyktningene. Dette er nok fullstendig urealistiske forventinger og krav.
Det mest slående med å lese science fiction, særlig dystopier og katastrofelitteratur, er hvor raskt forfatterne mener at egeninteressen, i betydningen meg, min familie/nærmeste, slår inn blant mennesker, når ekstraordinære hendelser inntreffer. En sterk nasjonalisme, enten den er basert på etnisitet, religion eller kultur, er også noe mange forfatterne beskriver vil oppstå i samfunn som møter katastrofale hendelser.
Man kan alltid tenke at de mange forfatterne tar feil (spesielt om det siste), men når man så hvordan de europeiske samfunnene og befolkningen reagerte når det kom litt over to millioner migranter i 2015 og 2016, er ikke tanken utenkelig. Da er det fullstendig urealistisk å forvente at Europa for eksempel kommer til å ta imot 20 millioner, for ikke å snakke om 200 millioner, eksterne klimaflyktinger i fremtiden.
_in_the_EU-28_Member_States,_2006%E2%80%932016_(thousands)_YB17.png){kind=link}
De fleste tenker nok at stigende havnivåer er den viktigste og mest sannsynlige konsekvensen av klimaendringen. Men artikkelen i New York Magazine beskriver også en rekke andre urovekkende mulige konsekvenser.
Forskerne forventer blant annet at store områder på kloden, spesielt langs ekvator, rett og slett blir ubeboelige på grunn av hetebølger. Selv om den gjennomsnittlige temperaturen på kloden øker med alt fra 2-10 grader, avhengig av hvor man til slutt ender opp, vil temperaturen variere i både tid og geografi. I 2003 døde så mye som 2000 hver dag, da en kraftig hetebølge traff Europa. I fremtiden vil hetebølger, i likhet med orkaner, være både kraftigere og komme oftere.
Den økte temperaturen ved fremtidens hetebølger, i kombinasjon med høy luftfuktighet, vil rett og slett gjøre det umulig for mange pattedyr, inkludert mennesker, å overleve i naturlige omgivelser på store områder av landjorden. Rikere land kan bruke teknologi, som aircondition og lignende, for å unngå de verste varmebølgene, men mange samfunn vil ikke ha kapasitet og ressurser til å senke temperaturen kunstig for hele sin befolkning.
Videre vil verdenssamfunnet ha store problemer med å produsere nok mat, dersom temperaturene øker. Kornavlinger faller typisk med 10 prosent ved en temperaturøkning på 1 grad, mens enkelte mener estimeringer viser et fall på 15–17 prosent sammenlignet med en situasjon uten klimaendringer. Gitt at den gjennomsnittlige temperaturen øker med fem grader, vil verdens produksjon av korn falle med 50 prosent sammenlignet med en situasjon uten klimaendringer. Samtidig spår FN at antall mennesker på kloden vil øke til 9,8 milliarder i 2050 og til 11,2 milliarder i 2100.
Riktignok øker matproduksjonen av andre grunner, og det vil det åpne seg opp nye områder for matproduksjon i områder som Canada og Russland, men det vil ta generasjoner å få opp jordkvaliteten på samme nivå som dagens kornområder.
Det er også forventet en betydelig ørkenspredning, som vil spre seg til store deler av Midtøsten, Sør-Europa og noen av de mest befolkningstette områdene i Kina, Afrika, Sør-Amerika og Australia.
Andre worst-case-konsekvenser er økende risiko for væpnede konflikter og økonomisk kollaps. Mange hevder for eksempel at ikke bare økte matvarepriser, men også klimaendringer, bidro til den arabiske våren.
Artikkelen beskriver også hvordan opptining av utdødde og eldgamle bakterier og virus fra tundraen, som vi mennesker ikke har et utviklet immunforsvar mot, kan skape store problemer. Man forventer også store endringer av grunnstoffinnholdet i luften og havet, som vil få store konsekvenser for våre samfunn.
Blant klimaforskere har det i lengre tid pågått en diskusjon om i hvor stor grad man skal «skremme» befolkningen og politikerne til å handle, ved nettopp å vise til «worst-case-scenarioer», slik artikkelen i New York Magazine gjør, eller om dette er kontraproduktivt fordi befolkningen blir mer apatisk.
Leserantallet til New York Magazine viser i hvert fall at interessen for worst-case-scenarier ved klimaproblemet er stor.
Klimaforskere bedriver også en vitenskap som er beheftet med betydelig mer usikkerhet enn annen naturvitenskap, som illustrert ved nyheten om at vi kan slippe ut mer karbongasser for å nå klimamålene i Paris-avtalen enn tidligere antatt, som kom tidligere i høst.
Men denne usikkerheten kan bety at worst-case-scenariene ved fortsatt høye utslipp av klimagasser også kan være mer sannsynlige enn det man først har trodd.
De aller fleste har både innbo-, dødsfall- og uføreforsikring selv om sannsynligheten for at huset brenner ned eller at du blir påkjørt av trikken er liten – fordi konsekvensene er store.
Gitt «worst-case-scenariene», som beskrevet over i teksten, er det derfor logisk – uavhengig av om man er enig med FNs klimapanel, er en såkalt «lukewarmer» eller «klimarealist» – å legge vekt på føre-var-prinsippet ved klimatrusselen. For som samfunn vil vi nok dessverre reagere på samme måte som samfunnene i den dystopiske katastrofelitteraturen om ulykken først er ute.
Kostnaden ved å redusere utslippene bør derfor sees på som en forsikringspremie for å redusere sannsynligheten for at worst-case-scenariene inntreffer.
Artikkelen er publisert hos Minerva 13.10.17.
Relatert
Elskling gir parforholdet håp
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Oasis’ comeback er et lite mirakel
Klimakrisen trenger nye løsninger