Kjøtt må tas med i klimaregnestykket – og klimaavgiftene
Med tilstrekkelig omstillingsvilje kan norsk landbruk komme godt ut av en mer ambisiøs klimapolitikk, skriver Haakon Riekeles i Nationen.
Publisert: 29. august 2019
Verdens utslipp blir stadig høyere, og ingen land er i nærheten av å føre en politikk som er i tråd med 1,5-gradersmålet. Hvordan Norge kan få det til er temaet for et notat jeg nylig har skrevet for Civita.
Hovedinnsatsen for å få lavere utslipp må rettes mot bruk av fossil energi, som er den klart viktigste årsaken til klimaendringer. Derfor har jeg foreslått en kraftig økning i prisen på utslipp for oljevirksomhet, transportsektoren og fly.
Men, som IPCC har dokumentert i en nylig utgitt rapport, bidrar også jordbruket, og særlig kjøttproduksjon og det store arealbehovet det har, til klimaendringene.
Jordbruket er den største kilden til klimagassutslipp i Norge som ikke ilegges en pris på sine utslipp. Det er vanskelig å se hvordan det kan vedvare, dersom Norge skal ta kampen mot klimaendringene seriøst.
Den desidert største kilden til utslipp i jordbruket er metanutslipp fra husdyrhold. Det er krevende å håndtere, både fordi utslippene er et resultat av biologiske prosesser i begrenset grad kan påvirkes, og fordi sauehold og storfe er en så sentral del av politikken for å opprettholde landbruk i hele landet. Beite er også viktig for å ta vare på kulturlandskap og biologisk mangfold, som gir vanskelige dilemmaer knyttet til klimahensyn og andre miljøhensyn.
Den mest virkningsfulle måten å redusere utslipp fra jordbruket på, er å dreie produksjon og forbruk bort fra kjøtt fra storfe og sau. Det er ikke en endring som det er vanskelig å se for seg.
Det er fullt mulig å ha et kosthold med vesentlig mindre rødt kjøtt enn vi har i Norge i dag. Vi forbruker mer rødt kjøtt enn helseanbefalingene sier at vi bør, så et slikt skifte vil sannsynligvis være godt for folkehelsen. Det er mye som tyder på at befolkningen uansett er i ferd med å endre sin adferd i denne retningen, og stadig flere og bedre kjøtterstatninger kommer på markedet. Hvis jordbruksnæringen ikke er forberedt på de endringene som er i ferd med å skje i forbrukeres bevissthet og adferd, kan det gi store problemer på sikt.
Hvis man innfører klimaavgifter på produksjon av norsk kjøtt, vil det gi utslag på den norske utslippsstatistikken ved at norsk kjøttproduksjon går ned. Problemet er at det vil ha lite eller ingenting å si for de globale utslippene, hvis det norskproduserte kjøttet erstattes av importert kjøtt med til dels høyere utslipp. Derfor må eventuelle klimaavgifter på kjøtt være på forbruket av kjøtt, slik at importert kjøtt behandles likt som norskprodusert kjøtt.
Med dagens importandel vil kjøttavgiftene som jeg foreslår, gi avgiftsinntekter på 2,2 mrd. kroner, og nesten 400 mill. kroner av dette vil være på importert kjøtt. Hvis deler av avgiftsinntektene i tillegg brukes på økte bevilgninger over jordbruksoppgjøret, kan omstillingen for norsk jordbruk bli håndterbar.
Svakheten med forbruksavgifter er at de ikke tar hensyn til at utslippene som er forbundet med kjøttproduksjon, varierer mye, blant annet basert på driftsform, avl, fôr og tiltak som iverksettes for å øke bindingen av karbon. Norsk kjøttproduksjon har stort sett lavere utslipp per kilo kjøtt enn det som er snittet internasjonalt, og det må en seriøs klimapolitikk ta hensyn til.
Måten som jeg foreslår å ta hensyn til det på, er å gi tilskudd til norske produsenter, der de anslåtte totale utslippene fra kjøttproduksjonen er lavere enn det avgiftssatsen legger til grunn. På den måten vil den effektive avgiften etter tilskudd samsvare med de faktiske utslippene fra norsk kjøtt, og mer klimavennlig produksjon vil bli relativt sett mer lønnsomt.
Med dagens gjennomsnittlige nivåer på utslippene fra norsk kjøttproduksjon vil det bety at 750 mill. kroner av de totalt 2,2 mrd. kronene i avgiftsinntekter som forbrukerne betaler, føres tilbake til jordbruket.
Muligheten for å øke bindingen av CO2 i jordsmonnet er et tema som får stadig mer oppmerksomhet. Hvis man lykkes med det, kan jordbruket generelt, og beitedrift spesielt, bli en del av klimaløsningen. Med det systemet jeg foreslår, vil tiltak som bidrar til dokumentert høyere binding av karbon i jorden utløse økte tilskudd. Det kan bidra til at slike tiltak brer om seg raskere, og at klimavennlig drift kan kombineres med å ivareta kulturlandskapet.
Det er ikke veldig overraskende at forslag om klimaavgifter på jordbruksprodukter ikke får landbruket til å juble. Ofte møtes det med rene avledningsmanøvre, som å påpeke at utslippene fra fossil energi er viktigere, noen ingen betviler. Det møtes også med at landbrukets utslipp er i form av kortlevet metan, ikke CO2, noe det allerede er tatt hensyn til når man benytter CO2-ekvivalenter i beregninger.
En mer konstruktiv tilnærming er å være åpen for forslag som kan gi både mer klimavennlig matforbruk og mer klimavennlig produksjon. Med tilstrekkelig omstillingsvilje kan norsk landbruk komme godt ut av en mer ambisiøs klimapolitikk.
Artikkelen er på trykk i Nationen 27.8.19. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/klimabudsjett-hvordan-fa-et-statsbudsjett-i-trad-med-15-gradersmalet
Relatert
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Klimakrisen trenger nye løsninger
Klimafinansiering er en investering i vår felles fremtid
Klimaforkjemperne må se utover egne landegrenser
