Forurenser bør betale – hvem ellers?

Jeg håper Senterpartiets landsmøte innser at en effektiv klimapolitikk innebærer at forurenser må betale for sine egne utslipp. Det er mest rettferdig og mest effektivt. Hvis ikke forurenser skal betale selv, må nemlig noen andre gjøre det.

Gard Løken Frøvoll

Publisert: 12. februar 2021

istockphoto.com

Det haster å få ned verdens klimagassutslipp. Vi må stå fast ved, og styrke, prinsippet om at forurenser betaler for egne utslipp.

Fredag 5.2 kunne vi høre senterpartistene Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad debattere klimapolitikk mot henholdsvis Une Bastholm fra MDG i Politisk kvarter, og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn fra Venstre i Dagsnytt 18. I debattene fikk vi vite at Senterpartiet ikke har bestemt seg om de vil trekke Norge ut av Paris-avtalen, at de fortsatt ikke har noen definert klimapolitikk, og at et flertall av partiets programkomité ønsker å gå bort fra prinsippet om at forurenser betaler. Dette er oppsiktsvekkende utsagn fra et parti som kanskje får statsministeren i høst.

Jeg tror ikke Senterpartiet vil få med seg et flertall på å melde Norge ut av Paris-avtalen. Det jeg er mest bekymret for, er at partiet vurderer å gå vekk fra prinsippet om at forurenser skal betale. For hva betyr egentlig dette prinsippet, og hvorfor er det så viktig å holde fast ved?

Prinsippet om at «forurenser skal betale» handler om at den som skaper utslipp, selv betaler den kostnaden utslippet påfører samfunnet. Utslipp av klimagasser har nemlig en kostnad for samfunnet (og verden, ettersom klimaproblemet er globalt), og den kostnaden må betales. Jeg tror tanken om at usynlige gasser kan ha både en vekt og en pris virker fremmed for mange. Kanskje er det mer intuitivt å forestille seg en mer håndfast form for forurensning, for eksempel oljesøl. Med prinsippet om at forurenser skal betale, er det slik at selskapet som søler oljen ut i havet, selv må ta kostnaden for å fjerne oljesølet. Prinsippet for klimagasser er omtrent det samme. Men siden klimagasser ikke bare kan fjernes, og konsekvensene viser seg gradvis over tid, kan man ikke finne prisen ved å se på hvor mye det koster å «rydde opp igjen» rett etter at utslippet skjedde. Man må se på de sannsynlige konsekvensene i fremtiden, og ut fra det finne et avgiftsnivå som gjør at utslippene holdes tilstrekkelig lave.

Utregningene for å finne prisen av for eksempel ett tonn CO2-ekvivalenter er ganske kompliserte, og avhenger mye av hvor store utslippskutt vi ønsker. For å oppnå målene for 2030 har regjeringen lagt frem en plan der avgiften trappes gradvis opp til 2000 kroner pr. tonn. Det tilsvarer litt mer enn en tredobling fra dagens nivå. Dette betyr at varer og tjenester med lavere utslipp blir relativt sett billigere enn varer og tjenester med høye utslipp, sammenlignet med i dag. Dermed blir det gunstigere for forbrukerne å velge det klimavennlige alternativet. Forbrukere kan fortsatt velge å kjøpe produkter og tjenester med høye utslipp, men det vil bli dyrere enn det er i dag. Priser er viktige insentiver for å nå klimamålene. Ikke alle er like opptatt av å redusere klimagassutslippene, men alle er opptatt av egen lommebok.

På samme måte som vi mener at det er rettferdig at oljeselskaper som søler med oljen, må betale for opprydningen selv, er det rettferdig at den som forårsaker utslipp, betaler for det selv. Alternativet er at noen andre må betale. Dette er ikke bare urettferdig, det er også lite effektivt. Ved å la noen næringer eller personer slippe å betale den fulle kostnaden for sine utslipp, svekkes insentivene for å redusere utslippene. Dette kan hindre den nødvendige grønne omstillingen, fordi det blir kunstig billig å fortsette produksjon og konsumering på samme måte som tidligere. Dersom vi samtidig skal nå klimamålene, betyr en lavere pris på utslipp i én næring, en høyere pris på utslipp i en annen næring. Ved å vike fra prinsippet om at forurenser betaler, ender vi opp med indirekte å subsidiere utslipp. I visse tilfeller kan subsidier være god politikk, men å subsidiere utslipp er neppe blant disse tilfellene.

En kortere versjon av innlegget ble publisert i Nationen 10. februar 2021.