Avgifter

Effektiv og rettferdig klimapolitikk

Det er tid for en effektiv og rettferdig klimapolitikk med liberale kjennetegn. Ett virkemiddel som seriøst bør vurderes er såkalt karbonavgift til fordeling (KAF).

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 2. desember 2021

Sveinung Rotevatn skriver innsiktsfullt og godt om Støre-regjeringen på liberal.no og har helt rett i at det retoriske begrepet «rettferdig klimapolitikk» fra Ap og Sp i praksis viser seg å dekke over to betydelige problemer: 1) En utvannende og mindre effektiv klimapolitikk og 2) en mindre likebehandlende politikk, som inviterer til lobbyisme og politisk rent seeking fra godt plasserte særinteresser. Begge problemene kaster skygger over begrepet rettferdighet, noe Rotevatn også mer enn antyder i sin artikkel.

Rotevatn og jeg er helt enige i at det er fullt mulig å redusere utslippene og samtidig ivareta sosial rettferdighet — og at vi ikke oppnår det ved å gjøre klimapolitikk til sosialpolitikk. Det er forskjell på klimapolitikk og sosialpolitikk.

Det er forskjell på klimapolitikk og sosialpolitikk.

Men det er også en forskjell på det å være tydelig på politikkens mål og hovedinnretning på et bestemt område og det å forstå de sosiale konsekvensene av denne innretningen. For eksempel er få i tvil om at ulike innretninger av skattepolitikken vil gi ulike utslag på ulike sosioøkonomiske grupper i befolkningen — og at ulike innretninger vil virke progressivt eller regressivt inn på inntektsfordelingen. Prinsipielt kan tilsvarende sies om alle politikkområder. Til og med konkurransepolitikken vil i det lange løp få konsekvenser for inntektsfordelingen i samfunnet.

Klimapolitikk har også fordelingseffekter

Ikke overraskende gjelder det samme for klimapolitikken. Spesielt gjelder dette for en klimapolitikk som legger betydelig vekt på effektiv karbonprising, som både Rotevatn og jeg støtter opp om. Her er det særlig grunn til å være bevisst på klimaavgiftenes regressive effekt på inntektsfordelingen. Eller sagt på en annen måte: Den som er opptatt av å skape bred oppslutning om effektive og økende karbonavgifter har all grunn til å være særlig oppmerksom på avgiftenes sosiale konsekvenser, og handle deretter.

Den som er opptatt av å skape bred oppslutning om effektive og økende karbonavgifter har all grunn til å være særlig oppmerksom på avgiftenes sosiale konsekvenser

Her er det dessuten viktig å ikke lure seg selv til å tro at vi kun har å gjøre med drivstoffpriser. En effektiv karbonprising på tvers av sektorer vil nemlig, uansett hvor i verdikjeden avgiften hentes ut, helt eller delvis ende opp med en endring i de relative prisene i sisteleddet: det vil si hos alle forbrukere. Og det er da også hele poenget. På den måten vil prismekanismen signalisere og påvirke våre valg og beslutninger i en mer klimavennlig retning.

Men disse signalene må være tydelige for å oppnå den ønskede effekten og for å sannsynliggjøre innfrielse av ambisiøse klimamål. Det betyr at karbonprisen må være tilstrekkelig høy, noe Rotevatns og Solberg-regjeringens klimaplan definerte som et gradvis økende nivå til rundt 2000 kroner per tonn utslipp i 2030. Prisbanen er senere bekreftet av Støre-regjeringen, i hvert fall på papiret.

Effektiv klimapolitikk forutsetter bred oppslutning

Det avgjørende poenget, som trolig også er en av grunnene til at Ap og Sp m.fl. oppnådde så mye støtte for sine løfter om en rettferdig klimapolitikk i valgkampen, er at økte avgifter oppleves som spesielt «urettferdige», nettopp fordi de rammer dem med lav inntekt hardest. Dette er også bakgrunnen for at FrP kjører så hardt på mot nettopp økte avgifter, dels i konkurranse med Sp.

På den måten vil prismekanismen signalisere og påvirke våre valg og beslutninger i en mer klimavennlig retning.

Med andre ord: Den som taler varmest for økte karbonavgifter og markedsløsninger i klimapolitikken har også aller størst grunn til å vektlegge de sosiale utslagene av egen offensiv karbonprisingspolitikk – hvis man også har som mål å oppnå stor oppslutning om egen politikk, vel og merke. Uten en slik bred oppslutning er det svært vanskelig å se for seg en effektiv klimapolitikk som er realistisk gjennomførbar og samtidig forutsigbar over tid.

Hvis vi er enige så langt, gjenstår spørsmålet om hvordan man helst bør kompensere de som må bære den største relative byrden av økte karbonavgifter. Her er det to veier å gå: 1) gjennom et klimaskattefradrag som tillegges minstefradraget, eller 2) via såkalt karbonavgift til fordeling (KAF) — det vil si at statens økte inntekter fra karbonavgiften fordeles ut til innbyggerne, for eksempel med et likt beløp per innbygger én eller flere ganger i året.

Noe taler for KAF

Til nå har Rotevatn og Venstre valgt skattefradragsløsningen, og ikke anbefalt KAF. Jeg mener det er gode grunner som taler i retning av KAF og som fortjener en seriøs diskusjon. La meg kort nevne de tre viktigste: For det første er KAF den eneste netto provenynøytrale løsningen, hvilket må sies å være en betydelig fordel for en avgift som alle vet vil bli borte en gang før 2050 — når Norge er klimanøytralt og har nådd de internasjonalt forpliktende klimamålene.

Provenyet vil sannsynligvis øke opp til et toppnivå en gang mellom 2030 og 2040, for deretter å gå ned mot null før 2050. Finanspolitisk er det en styrke at ikke statsfinansene i mellomtiden har gjort seg avhengig av en skatt som man på forhånd vet vil opphøre å eksistere før 2050.

KAF fortjener en seriøs overveielse, hvis man er opptatt av å oppnå bred støtte for en effektiv klimapolitikk med tydelige liberale kjennetegn.

For det andre har en utbetalt klimabonus (motsvarende det registrerte klimaskatt-provenyet med en forsinkelse) en mer direkte pedagogisk egenskap, sammenlignet med et økt bunnfradrag i inntektsskatten. For det tredje er mulighetene for å gi kompensasjonsordningen en bredere og tydeligere sosial profil enklere med en KAF-løsning.

Det trengs en åpen og god diskusjon

Det rare med Norge er at det per i dag kun er partier til venstre for Ap som har foreslått KAF. Det er veldig rart når man ser seg rundt i verden og registrerer følgende: Et stort opprop blant amerikanske samfunnsøkonomer for om lag fem år siden, herunder en håndfull nobelprisvinnere og kjente størrelser som William Nordhaus, Andrew McAfee og Vernon Smith, gikk inn for KAF som det mest treffsikre og effektive klimatiltaket. Det øverste tyske økonomiske ekspertrådet «Sachverständigenrat», med tydelige ordoliberale kjennetegn, har anbefalt en KAF-variant. Det samme har den økonomisk liberale tankesmien Agenda Austria i Wien. Om disse og flere andre eksempler kan man si mye, men én ting er sikkert: De har ingenting med sosialisme å gjøre.

Det rare med Norge er at det per i dag kun er partier til venstre for Ap som har foreslått KAF.

I Norge er det tilsynelatende kun de partiene som både er mest skeptiske til markedets rolle i klimapolitikken og som ellers er de mest statsintervensjonistiske og antiliberale i sin økonomiske politikk som går inn for en form for KAF-løsning. Og motsatt: De partiene, og kanskje særlig Venstre, som både er sosialliberalt og som går mest konsekvent inn for klimaavgifter og markedet i klimapolitikken, nevner ikke engang KAF som et alternativ.

KAF fortjener en seriøs overveielse, hvis man er opptatt av å oppnå bred støtte for en effektiv klimapolitikk med tydelige liberale kjennetegn. Heldigvis er det ennå ikke for sent. Dessuten kan gevinsten for klimaet og for kommende generasjoner vise seg å bli alt annet enn triviell.

Innlegget er publisert på Liberal.no 1.12.21.