Det er grunn til å tro at Agendas tåkeprat om klima egentlig har en annen agenda
Det grønne skiftet krever en stor omstilling av økonomien, skriver Haakon Riekeles i Aftenposten.
Publisert: 10. september 2019
Trygve Svensson fra tenketanken Agenda skriver i Aftenposten 30. august at det grønne skiftet må være rettferdig og kraftfullt. For å nå det går han mot en klimapolitikk som gir incentiver til enkeltbedrifter, og foreslår i stedet et statlig styrt næringsliv. Det er en dårlig idé.
Se for eksempel til bygg- og anleggsbransjen. Den består av 60.000 foretak, de fleste er mellomstore, og slipper ut over 2 millioner tonn CO₂, utslipp som må ned for å nå klimamålene.
Næringspolitikken Agenda ønsker, med aktivt statlig eierskap og investeringer i regi av det offentlige, egner seg åpenbart ikke for å omstille denne og lignende næringer. For å omstille næringer med tusenvis av bedrifter trengs det brede, generelle og kostnadseffektive virkemidler.
Prisen må opp
Det betyr at man må gjøre det dyrere å forurense. Slik kan det bli mer lønnsomt med elektriske anleggsmaskiner enn dieseldrevne. Staten kan også bidra med støtte, som den regjeringen nylig har innført for elvarebiler, eller stille krav ved offentlige innkjøp for å få raskere spredning av lavutslippsløsninger. Men slike tiltak virker best når utslippene alt er priset høyt nok.
Hva er så en høy nok pris?
For å være i tråd med det FNs klimapanel IPCC sier er minimum for å nå 1,5-gradersmålet, må CO₂-avgiftene mer enn dobles i Norge. I et notat for Civita har jeg sett på hvordan en slik økning kan gjøres effektiv og rettferdig, og vist at det er mulig å sørge for at de aller fleste husholdninger kommer bedre ut. Det er den rettferdige og kraftfulle klimapolitikken Svensson etterspør.
Krever omstilling
Det grønne skiftet krever en stor omstilling av økonomien. Som Svensson skriver, har vi vært gjennom det før, som avviklingen av tekstilindustrien på 1970-tallet.
Men det er en historieforfalskning når han påstår at det var aktiv næringspolitikk som ga nye jobber. Snarere sammenfalt den omstillingen med at man gikk vekk ifra en aktiv næringspolitikk, noe som gjorde at mange ulønnsomme industribedrifter stengte. Grunnen til at det gikk bra, var velferdsstaten, gode rammevilkår for privat verdiskapning og et tilpasningsdyktig arbeidsliv.
Næringspolitikken må tilrettelegge for innovasjon og nye næringer, men når politikere skal peke ut retningen slik Svensson vil, er det fare for at de peker ned en blindvei, med dyre feilinvesteringer som resultat. Det finnes det mange eksempler på.
At Svensson vil at næringslivets utvikling skal dikteres av det offentlige, er en ærlig sak. Men han viser hverken hvordan det bidrar til at vi når klimamålene eller gir en rettferdig fordeling av byrden. Det gir grunn til å tro at Agendas noe tåkete formuleringer om klima egentlig har en annen agenda.
Kronikken var publisert i Aftenposten 8. september 2019.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
